Historien

Under ligger Svolvær Idrettslags histore presentert gjennom det fantastiske verket "Blåhvite hjerter" som ble laget i anledning idrettslagets 100-årsjubileum.

Ta kontakt hvis du ønsker å kjøpe et eksemplar av jubileumsboka!

"Blåhvite hjerter"

Da Svolvær Idrettslag i 2013 fylte 100 år benyttet vi jubileet til å markere oss på en positiv og kanskje litt overraskende måte i nærmiljøet. Markeringen hadde rom for det folkelige og det feststemte, og ett av flere høydepunkter det året var jubileumsboken som ble lansert høsten 2013. Salget av boken ble så bra at det ga et pent overskudd tilbake til SIL.

Arbeidet med boken startet flere år i forveien og ble mer omfattende enn noen hadde trodd, og det er grunn til å takke medlemmene i bokkomiteen for en enorm innsats. Steinar Molvik, Viggo Berg Johansen og Thor Arne Pedersen la ned mange timer i prosjektet, men en spesiell takk må rettes til Thorbjørn Pedersen for hans utrettelige innsamlingsarbeid på biblioteket. Hans innsats ble grunnmuren i bokarbeidet.

 

Boken ble satt sammen av tekst og bilder fra mange forskjellige kilder, og det er dessverre en umulig oppgave å takke eller kreditere alle bidragsytere på en korrekt måte. Bokkomiteens medlemmer skrev selv mye av teksten, gjorde intervjuer og brukte opplysninger fra fotballgruppens egen bok «Fotballminner gjennom 70 år» fra 1983.

Lofotposten var en sentral kilde, og det samme var våre egne protokoller. Vi hadde stor nytte av boken «Svolværs historie» av Olaf Alsvik, serien «Lofotbilder» av Svein Smaaskjær, og Årbok for Vågan som gis ut av Vågan Historielag.

 Bildene som er brukt i boken er delvis private og delvis fra Lofotpostens arkiv. Det lar seg ofte ikke stadfeste hva som er hva. Vi er fotograf Kanstad stor takk skyldig for at han ofte var til stede der det skjedde, og må bare beklage at vi ikke er i stand til å redegjøre nøyaktig for hva som er hans bilder. Vi fikk også bruke fotosamlingen til Svein Smaaskjær, samt bilder av lokale fotografer som Roy Charlsen og Gullik Hasselberg, og vi takker Krigsminnemuseet og Museum Nord for velvillig hjelp.

 Bokkomiteen ber om tilgivelse for eventuelle feil og mangler i boken. «Blåhvite hjerter» gir seg ikke ut for å være den fullstendige historien om Svolvær Idrettslag, men det er vårt håp at boken likevel gir et riktig bilde av de viktigste trekk i utviklingen av klubben fra 1913 til 2013.

 

Edd Meby

Redaktør «Blåhvite hjerter»

August 2022

Kapittel 1: En by i vekst

Svolværfruene rynker litt på nesen over lukten fra sildoljefabrikken ute på Silda, der de trasker over torget og oppover byen for å kjøpe matvarer på det nye Landmandsutsalget som akkurat er åpnet. Handelen blomstrer i Gammelgata og butikkene rundt torget, der det nye Berg & co-bygget nå ruver. Fra Storøya kan folk høre lyden av anleggsvirksomhet der Shell er godt i gang med å bygge to svære oljetanker. Selskapet har akkurat bestemt seg for å legge hovedkontoret sitt for Nord-Norge til Svolvær, en ikke ubetydelig begivenhet for en liten kystby i Lofoten.

 

Svolvær ser ut til å trives, til tross for at Lofotfisket heller ikke nå er som det engang var. Vinteren 1913 registreres det bare 14.629 fiskere, og de tar opp 10.200 torsk, som er måten man måler kvantumet på, og dette er lite i forhold til de store sesongene, for eksempel 1898-vinteren når Lofoten inntas av 29.000 fiskere som tar 15.000 torsk.

Likevel opplever byen nå en oppsiktsvekkende vekst. I perioden 1865 til 1890 tredobler folketallet seg, og i 1874 bygger byen sin første skole. I 1896 blir Lofotposten startet, og i 1898 anlegges Norges første guanofabrikk på Kjeøya. Fra 1893 har byen hatt anløp av Hurtigruten, og valget av Svolvær fremfor Kabelvåg skal få avgjørende betydning for de to stedenes utvikling. Fra 1900 og de neste ti årene fordobles befolkningen og under folketellingen i 1910 registreres det 1.537 innbyggere, som i 1908 kan glede seg over at byen får strøm, levert fra det nye turbinkraftverket i Leirosen. Det er noe symbolsk over de første elektriske gatelyktene settes opp nede i sentrum.

Til tross for en sammenhengende rekke dårlige år på Lofoten utvikler Svolvær seg i begynnelsen av 1900-tallet til det mest betydningsfulle sted i Lofoten og Vesterålen, skriver lokalhistorikeren Olav Alsvik i sin bok ”Svolværs historie”. Det er fremveksten av handel, industri og håndverksbedrifter som nå skaffer folk arbeid hele året. Byen er ikke lenger ene og alene avhengig av fiskeriene, og det bedrer seg ytterligere når gir grunneierne i 1911 gir full frihet for hvem som helst til å etablere næringsvirksomhet i byen. Når telegrafen i 1897 flyttes fra Svinøya til torget er det et tegn i tiden. Nå er det ikke lenger på Svinøya, men på Lilleøya det skjer, det sentrum vi kjenner i Svolvær i dag.  Driftige forretningsmenn som O. J. Kaarbø og brødrene John og Einar Berg styrer mye av byens økonomiske utvikling disse årene, men det dukker også opp nye bedrifter med nye menn som også etter hvert inntar viktige posisjoner i politikk, næringsliv og foreningsliv i Svolvær. Det etableres mekaniske verksteder, fabrikker og nye butikker. Byen har vokst seg for stor for Vaagan herred, og tanken om å skille Svolvær ut er på dette tidspunkt allerede gammel. I 1913 nedsettes et utvalg som skal arbeide med bystatus som mål. Det bygges hus og det stiftes en rekke lag og foreninger, og de idrettsinteresserte unge menn mener det nå er på tide at Svolvær også får sitt eget idrettslag.

 

Når det gjelder idrett er svolværungdommen tidlig ute, ganske sikkert også inspirert av naboene i Kabelvåg som allerede i 1894 har stiftet Kabelvåg Idrettslag. Det finnes få opplysninger som kan fortelle oss hvor stor idrettsinteressen er, men

ungdommen driver i alle fall med forskjellig lek og aktiviteter, og de gjør det der naturen lettest legger til rette for det.

De skiinteresserte lar seg ikke stoppe av manglende organiserte konkurranser. De finner seg gjerne en 25-30 metersbakke bort i åsen, oppe i Øvreværet og andre gunstige bakker, bygger seg et hopp på en halv meters høyde, fester et norsk flagg på hoppet, bunntråkker bakken og unnarennet, og setter utfor. På små og store vann, eller bak Nonshaugen, kan en guttepjokk om vinteren gå på snabelskøyter og leke at han er Oscar Mathisen, og på ei slette i byen møttes unge gutter for spille fotball. Svette og ivrige løper de rundt og hoier, helt til de blir jaget hjem av naboer som vil ha fred og ro en varm sommerkveld. Noe idrettsanlegg finnes ikke ved århundreskiftet, så ”Storballmyra” øverst i Storgata, ”Sandvalen”, der Svolvær skole i dag ligger, og de andre myrene og slettene rundt om i byen gjør tjeneste som fotballplass på denne tiden.

 

Denne aktiviteten foregår for en stor del i uorganiserte former, selv om det er kilder som forteller at Svolvær Skiforening ble stiftet i 1893. Svolvær Skytterlag er imidlertid den første vi kjenner. Den blir stiftet allerede i 1891, og i 1916 kan således Lofotposten beskrive et vellykket 25-årsjubileum.

”Svolvær skytterlag feirer iaar 25 aars jubileum, idet laget blev stiftet i 1891. I den anledning hadde laget innbudt samtlige skytterlag i Lofoten og Vesterålen til  konkurransestevne paa lagets bane lørdag og søndag. Det var fremmøtt mellom 60 og 70 skyttere, og maa resultatet av skytningen sies aa være god. Fuldstændig fortegnelse over præmievinnerne vil komme senere. Efter skytingens avslutning marsjerede alle skytterne samlet med faner og musik nedover til musikpavillionen, hvor sakfører Myhre holdt en kort tale for fædrelandet. I gaar aftes var der arrangeret en festlig tilstelning av Svolvær Skytterlag. Der var musikk, taler, og tilslut svingom.  Det var en meget hyggelig fest, og efter de uttalelser som fremkom var alle særdeles fornøiet over det hele arrangement. Svolvær Skytterlag har al ære av sit jubilæumsstevne.”

 

Det blir gjort flere forsøk på å samle idrettsaktiviteten og organisere den i en egen klubb. 25. desember 1896 kan man lese i Lofotposten at "Svolvær Idrætsforening stiftedes søndag med et medlemsantal af 24. Det er meningen at foreningen om vinteren vil beskjæftige sig med Turn, Ski og Skøitesport, om sommeren med Football, Kaproning og Svømming.

Til komite til udarbeidelse at statuter m.v. m.v. for foreningen valgtes: Tollbetjent Wærnes, Ekspeditør D. Hansen, Handelsfuldm. Hagb. Hansen.

Vi ønsker at den nystiftede forening maa trives og vinde stor tilslutning."

Om tilslutningen kan vi bare gjette, men vi vet at denne foreningen eksisterer så sent som i 1901, før den går inn i historien. Men tanken er sådd. Idrettsinteressen er der. Det handler bare om å finne driftige ledere.

 

Likevel er det grunn til å tro at en gryende rivalisering med storebror Kabelvåg har starter i denne perioden, for i protokollene til Kabelvåg Idrettslag finner man at ”Svolvær Idrætslag innbydes til ad deltage” i kapproing 28. august 1898. Dette må ha vært Svolvær Idrætsforening, ikke SIL. KIL-protokollen forteller ingenting om resultatet, hvilket 100 år senere lett kan forlede et blåhvitt SIL-hjerte til å tro å at svolværingene kan ha tatt seieren.

Selv om Kabelvåg på denne tiden er et større sted enn Svolvær er det heller ikke der lett for idretten å få fotfeste. KIL blir stiftet 4. desember i 1894, men både i 1901 og 1903 diskuterer årsmøtet om idrettslaget skal oppløses fordi medlemstallet synker og økonomien er skral. Men viljen i Kabelvåg er sterk og i 1904 kan vi igjen lese i protokollene at ”Svolvær Idrætslag” blir invitert til et stevne med øvelsene kapproing med 2400 meter for herrer og 1400 meter for damer, lengdesprang, hinderløp, spydkast, med påfølgende premieutdeling med festlig tilstelning.

En av årsakene til at Kabelvåg Idrettslag slet, er nok et blomstrende foreningsliv som legger beslag på mange innbyggere, samt det faktum at det er noe som het Kabelvaag Fotballklub, som må ha konkurrert med KIL om spillere. Disse to klubbene blir slått sammen i 1915, men Svolvær Idrettslag skal noen år senere selv få erfare hva det vil si å ha flere klubber i byen.

 

Forsvar og helse

Ordet ”idrett” er fra norrøn opprinnelse, der «id» betyr virksomhet eller aktivitet, og «drott» betyr kraft, styrke eller utholdenhet. På midten av 1800-tallet fører den industrielle revolusjonen i Europa til at folk får regulert arbeidstid og mer fritid, og behovet for å organisere lek og aktivitet øker ettersom folk i større grad samler seg i byene. Fra England sprer det seg på denne tiden regler for idrett, måter å konkurrere på og organisere idrettsbevegelsen i klubber og foreninger. De olympiske leker gjenoppstår i 1986.

Norsk idrett er i vekst på slutten av 1800-tallet, naturlig nok med ski og skøyter som de viktigste aktiviteter. Organiseringen av norsk idrett starter med fremveksten av de frivillige skytterlagene. Nasjonalfølelsen er sterk etter at vi blir egen nasjon i 1814, og når Sverige i 1860 ønsket et tettere samarbeid skapte det sterke reaksjoner. Striden med Sverige førte til behov for soldater, men det er ikke kapasitet til å ta alle inn til verneplikt, og derfor oppsto de frivillige skytterlagene, og da mange av de rikeste menn på Østlandet i 1861 stiftet den landsomfattende organisasjon med navnet ”Centralforeningen for Udbredelse av Legemsøvelser og Vaabenbrug”, er det helt i tråd med tidsånden at mottoet var "Værg ditt land".

Organiseringen av idretten er motivert av en politikk for styrking av det norske forsvaret og Centralforeningen ligger da også sortert under Forsvarsdepartementet helt frem til 1929. Den andre søylen i norsk idrett var helseperspektivet, noe som medfører at gymnastikk ble innført som fag i skolen.

Industrialiseringen i England førte til en økt vektlegging av standardisering og måling av produktivitet, noe som raskt forplantet seg til den allerede organiserte idretten. Enkeltindividet stod i sentrum og konkurransen var det viktigste. Idretten skulle formidle de verdiene og normene det nye liberale samfunnet var basert på, noe som kolliderte med idealet om forsvar og helse som norsk idrett så langt hadde vært tuftet på. Blant annet var skiidretten og Fridtjof Nansen sterkt kritiske til den engelske måten å se idrett på, men impulsene utenfra er ikke til å stanse, og idretten positive innflytelse blir omtalt, selv av de høye herrer. I en rapport fra det norske Kirkedepartementet i 1903 heter det for eksempel:

”Det konstanteres at de gutter som regelmæssig øver football har et bedre utseende end de gutter som sjelden øver denne lek, og der fremhæves, at football er uden sammenligning den bedste gutteleg i verden. Fra Leeds meldes, at gutterne har gjort sit skolearbeide bedre, siden man tog til at følge dem ud paa lekepladsen, og alle skolens stipendier er vunden af footballspillere. Man har ogsaa iagttaget en merkelig forandring til det bedre i gutternes sprog og omgangstone.”

 

I Nord-Norge er de første idrettslag etablert rundt midten av 1800-tallet. Tromsø turnforening blir stiftet i 1862 og regnes som Nord-Norges eldste. Et av landets første skirenn skal ha blitt avviklet i Tromsø så tidlig som i 1843. I Vesterålen ser Bø skytterlag dagens lys i 1886, mens Vaagakallen skytterlag blir stiftet i 1890. Det første idrettslaget i Lofoten som drev med flere idretter kom i 1894, da Kabelvåg Idrettslag ble stiftet. Svolværingene, som bor i en livlig liten kystby med mange impulser utenfra, blant annet gjennom stedets nye avis, får nok med seg noe av dette nye med idrett, spesielt når storebror Kabelvåg fikk sitt eget idrettslag.

Svolværingen Joakim Kaasbøl skriver senere i boken ”Svolvær fra gammel tid” om ei mark i byen som egnet seg for lek og idrett: ”Vi gutter som på denne tida gikk på skole var dessverre mange ganger inne på bondens enemerker, for der var det slett og fint og passet svært godt for å slå ball, som vi ofte gjorde på den tida. Fotball var fremmed for oss. Vi måtte alltid være på vakt, men mange ganger kom han på oss uforvarende, og da var det bare å forlate alt og komme seg unna. Ofte ble både sko og trøyer og annet igjen. Så det var ikke greitt for oss syndere å få vårt igjen, men da som nå måtte nåde gå for rett.”

Leken og idrettsinteressen er der, men Svolvær Idrætsforening kan likevel ikke ha klart å fange opp disse aktivitetene tilfredsstillende, og vi vet heller ikke når klubben blir lagt ned. Våren 1913 går i alle fall praten mellom noen av de mest ivrige idrettsungdommene i Svolvær. Når de puster ut etter en lang og hard skitur, tråkker opp unnarennet i hoppbakken og står og speider ned mot Lilleøya, eller tørker svetten etter fotballkampen. Spørsmålet de diskuterer er dette: Når Kabelvåg har idrettslag, hvorfor kan ikke vi starte vårt eget? Det inviteres til et møte for å diskutere dette nærmere, og lagets første formann Ivar Ødegaard erindrer senere hvordan stiftelsen av idrettslaget gikk til: ”I mai 1913 blev der av en del idrettsinteresserte sportsungdommer og noen av byens sportsinteresserte borgere innkalt til møte for å starte et idrettslag for byen. På generalforsamlingen den 18. mai samme år blev så Svolvær Idrettslag startet. Der var fremmøtt 25-30 mennesker."

Kapittel 2: Stiftet dagen derpå

18.mai 1913.  Dagen etter nasjonaldagen. Det er i denne mentale- og muligens også fysiske- festrus – byens eget idrettslag blir født. Lokalpatriotismen har i alle fall god grobunn i disse årene, og selvfølelsen vokser i takt med lengden på gatene. Økonomisk vekst, økt folketall og de mange nye lag og foreninger bidrar til å sveise innbyggerne i Svolvær sammen i felles rettigheter og plikter, og dette øker følelsen av samhørighet, skriver Olav Alsvik i sin bok «Svolværs historie»: «Det at man hadde fått sine egne organer, som til en viss grad var suverene i sitt virke, og som hadde som eneste oppgave å vareta stedets interesser, virket i samme retning. Og så var det unektelig en fjær i hatten, et tegn på stedets økende betydning.»

 

Byen vokser raskt, byens skole har nå 250 elever, folk flytter fra distriktene og inn i byen, og det rike foreningslivet er med på å gi dem en følelse av samhold og tradisjon som de i utgangspunktet mangler. Svolvær Sanitetsforening blir stiftet i 1907 og skal komme til å spille en viktig rolle i byens utvikling. Svolvær Hornmusikkforening ser dagens lys i 1894 og Svolvær Ungdomslag i 1903. Mange av medlemmene i ungdomslaget, anført av telegrafbestyrer Ole Kristian Strøm, står senere bak de årlige komedier og revyer som gir verdifulle inntekter til idrettslaget.

Sommeren 1913 er en tid for politisk diskusjon og krav om endring. Foran kommunevalget den høsten er det bare ett eneste spørsmål som engasjerer velgerne i Svolvær; skal byen gå ut av Vaagan herred som skal ivareta interessene til et stort og uensartet område, der mange av de viktigste funksjoner fremdeles befinner seg i Kabelvåg. Resultatet blir imidlertidig nedslående for de som vil ha bystatus. De må ennå vente noen år, alle de som mener en skilsmisse er en naturlig utvikling for en by som kaller seg for by lenge før den offisielt blir by.

 

Det er altså i denne atmosfæren av lokalpatriotisme og vekst at Svolvær Idrettslag stiftes 18.mai 1913. Det er søndag og fridag, og det passer godt å ha et sånt møte. Opp mot 30 idrettsinteresserte personer møter frem, og de får raskt formalitetene på plass. Stemningen er klar. Dette har de diskutert lenge nok. Endelig ser det ut som om Svolvær ikke bare har et idrettsmiljø, men at det også finnes gode lederemner. Ved valget denne dagen får lagets første styre følgende sammensetning: Formann: Ivar Ødegaard. Nestformann: Hilmar Norgrenn. Kasserer: L. Leknes. Styremedlem: Alf Nielssen. Styremedlem: Gunerius Brændvik. Styremedlem: Eyvind G. Dundas.

 

Kapittel 3: En trang fødsel

Seks menn fra en liten by. Seks menn som tar på seg å drive organisert idrett i Svolvær. Det skal vise seg å ikke bli så enkelt. De to første årene etter idrettslagets stiftelse finner man ikke noen aktiv idrett beskrevet, med unntak et skøyteløp på Svolværvannet vinteren 1914. I juni 1915 kan man lese i avisen: «Skulde ikke vi her i Svolvær faa i stand et kursus i svømming og livredning? Til lærer er vi overbevist om at kunne få hr. Johansen (fra Vesterålen- red. Anm) Alle der vil delta, kan tegne sig i bokladen. Alle forældre bør nu la sine barn benytte anledningen. Gutter saavel som piker kan delta. Alle bør lære å svømme». Fraværet av aktivitet skyldes flere ting, dårlig økonomi, mangel på utstyr og instruktører, men også at første verdenskrig bryter ut i 1914.

Disse første årene kan det altså se ut som om Svolværs idrettsgutter bare konkurrerer seg imellom. Norgrenn, som har overtatt som formann etter Paulsen, forteller senere at «det ble overhodet ikke drevet aktiv idrett i Lofoten den gang.»

 

Samarbeidet med andre klubber kommer først omkring 1919, når krigen er slutt. Dessverre eksisterer ikke idrettslagets første protokoller som omhandler starten og årene frem til 1929, noe som gjør det umulig å få frem en sikker fremstilling av lagets historie denne første tiden. Det vi sitter igjen med er utdrag fra en protokoll i 1914. Når formann Ødegaard i april det året legger frem den aller første årsberetning synes det naturlig å takke svolværingene for økonomisk hjelp. «I det bestyrelse herved fremlegger sit første regnskap, skal vi faa rette en varm tak til alle dem som har været med og støtte vort foretagende ved sine bidrag, baade store og smaa. Uten denne store offervillighet og forstaaelse av Svolværs innbyggere, kunne vi aldri naat saa langt at vi efter et aars virke har kunnet anskaffet og snart oparbeidet den længe savnede idræts og lekeplads for stedet.»

Ivar Ødegaard er formann til 1916, da han blir avløst av Oscar Paulsen. En del virksomhet i årene etter starten er det nok, men de vanskelige tider etter krigen, med inflasjon, høye priser og økende arbeidsløshet leggen en demper på idrettsaktiviteten i Svolvær. Det unge idrettslaget har behov for det meste; trenere, ledere og penger. Det kan nok hende at det er arbeidet med å skaffe seg sin egen idrettsbane som koster krefter for styret. For bane vil det unge idrettslaget ha, selv om det ikke er penger å hente hos myndighetene, slik som i dag. Det mangler tydeligvis ikke pågangsmot.

 

Allerede på den første generalforsamlingen 18.mai 1913 blir det nemlig bestemt at laget må ha sin egen bane. Problemet er at Svolvær består av en rekke holmer og skjær, og tilgangen på flate områder der det er fornuftig å anlegge en bane, er sterkt begrenset. Først blir idrettslaget tilbudt parkområdet ved enden av Langåsen, der byparken i dag ligger. Det kan kjøpes for kroner 2.000. men et fremtidsrettet styre skjønner at området, midt i en by i rivende utvikling, ganske raskt vil bli for trangt. Det blir derfor i stedet ført forhandlinger med grunneier Hans Christian Størmer om kjøp av området Sandvalen, hvor Svolvær skole i dag ligger, og etter en tid blir man enige om en kjøpesum på kr 1.000, penger idrettslaget aldeles ikke har. Det blir nå igangsatt en større pengeinnsamling som i løpet av kort tid innbringer 800 kroner. Ennå mangler det 200 kroner, men grosserer Einar Berg, som i likhet med Hilmar Norgrenn titt og ofte bidrar økonomisk, gir dette beløpet som en gave til idrettslaget, og dermed er målet nådd.

Det blir så satt i gang dugnadsarbeid for å planere området som hovedsakelig består av «en eneste stor potetåker». Arbeidet går imidlertidig så sakte at man i styret beslutter å oppta lån slik at det blir mer fremdrift og kontinuitet. I 1914 ligger så banen ferdig i en lengde av 60 meter og med 40 meters bredde. Ikke store plassen kanskje, men den tilfredsstiller behovet og er et stort fremskritt for idretten i Lofoten. Ifølge Ødegaard er dette den aller første idrettsbanen i sitt slag i Nord-Norge.

 

Ved siden av den nye idrettsplassen blir det også anlagt en tennisbane som er flittig benyttet. Foruten tennis blir det hovedsakelig på denne tiden drevet med «turning og fotballsparking», og medlemmene i idrettslaget i denne første tiden sies «å ikke ha hatt særlig forståelse for friidrett», forteller stifterne av idrettslaget senere. Etter hvert øker også interessen for denne idretten og talentene er mange.

Lånet som blir opptatt for å få fortgang i byggingen av idrettsbanen i Sandvalen, nedbetales ved at idrettslaget hver eneste vinter arrangerer skuespill og festlige tilstelninger som gir gode inntekter, slik at når Ødegaard slutter som formann i 1916, har laget ingen gjeld på idrettsbanen. Nå er også den aktive skisporten i gang, mye takket være et nytt stort anleggsprosjekt som blir gjennomført i 1915. Frem til nå har hopperne hatt en bakke inne i Sætra, men de har lenge vært på leting etter noe større.

 

Eivynd Dundas, en av idrettslagets grunnleggere, Joh. Endresen og flere søker etter en plass til å opparbeide hoppbakke og finner frem til «Indrebakken» i Kongstinden ved Svolværvannet. Senere blir det anlagt hoppbakke lenger mot syd som ble benyttet helt til det ble slutt med hoppsporten i Svolvær rundt 1970. Denne får navnet «Premiebakken». Laget overtar også grunnrettighetene til denne bakken. Ivar Ødegaard fortalte om anleggsprosjektet i et intervju med Lofotposten i 1938:

«Den største norske folkesport, skiløpingen, fikk også etter et par års forløp god vind i seilene. Man savnet imidlertidig en hoppbakke og flere av lagets skiinteresserte var stadig på farten for å finne et ordentlig bakkeemne. Dette fant man også. Det var i 1915 at valget falt på området som fikk navnet Premiebakken».

 

Idrettslaget er hele tiden på leting etter billige og gode løsninger på sine anleggsbehov. Etter at Svolvær Elektrisitetsverk har avsluttet byggingen av ny kraftstasjon i Kongsmarka har selskapet en brakke ledig og den får idrettslaget kjøpe, ved hjelp av Norgrenns innsats, og den blir på dugnad senere innredet til skihytte for klubben. Den blir flittig benyttet til helgeturer, påsketurer og til startsted for langrenn. Den får navnet «Kongeroa» og forblir et samlingssted helt frem til 1935. Det blir også laget en hoppbakke i Øvreværet, under Svolværgeita og ned mot Innstadvika. Her driver ungdommen med utforrenn eller «bakkerenn» som man kaller det, i en løype som går nesten rett ned til Vika.

Selv om grosserer Berg og andre i byen bidrar med penger, koster å være kar for Svolvær IL.

Anleggene suger både krefter og penger. 6.november 1917 kommer således denne anmodning om bidrar på trykk i Lofotposten: «Svolvær Idrætslag har i længere tid arbeidet under vanskelige forhold. Arbeidet har ikke været drevet som det burde, men har dette hatt sin væsentligste grund i mangel på ledende kræfter og instruksjon, og sidst – men ikke mindst – fordi lagets økonomiske tilstand har gjort at man ikke i tilstækkelig grad har kunnet skaffe sig de nødvendige apparatet etc. for nogenlunde rationel trening i friidræt og turn».

Økonomiske problemer i norsk idrett er, som vi skjønner, ikke av ny dato, men når nøden for Svolvær Idrettslag er størst er hjelpen nærmest, denne gang fra byens avis. « Vi vil faa lov at lægge et godt ord ind for den i disse dage her i Svolvær paabegyndte indsamling av bidrag til dentlige store betydning for den opvoksende slegt og derigjennom for hele nationen. Det er jo saa, at kravene til folks pengepung i disse tider er mange og store. Men en appell til stedets altid redebonne offervillighet like overfor gode samfundsformaal vil sikkerlig heller ikke denne gang bli forgjæves. Idræt og turnøvelser er et av de allerbedste utslag av en sterk og sund ungdomstrang til utvikling og hærdning av legemet for derigjennom at træne og dygtiggjøre sig for tidens intense og opslitende kamp om konkurrance for tilværelsen.»

Kapittel 4: Edel kappestrid

Tidlig på 1900-tallet er det smått med samarbeid mellom idrettslagene i Nord-Norge, men i 1919 er kontakten etablert, og antallet fotballkamper, friidrettsstevner, tennisturneringer, turn- og skistevner øker jevnt og sikkert. Den organiserte konkurranseidretten, slik den er utformet i England, er i ferd med å vinne frem for alvor. I januar 1918 annonseres det et møte ”til drøftelse av vinterens idrætsutøvelser”. Allerede 21. februar annonseres så det første langrenn vi vet om i idrettslagets historie.

 

”Vi vil opfordre alle dem der dyrker vor herlige vintersport til at delta her, saa tilslutningen kan bli den størst mulige. Derved støtter man laget i dets bestræbelser for at faa i gang idrætskonkurranser, og synd vilde det være om laget ogsaa denne gang blir nødt til at indstille rennet søndag paa grund av manglende deltagelse. En del private har opsat nogen præmier for søndagens rend,- en grund mer for at være med. Senert paa vinteren er det meningen at faa i stand et større skirend med deltagelse baade for yngreaarige og voksne og da med baade længderend og hopløp. Saa kunde man nu faa en god begynnelse vilde meget være vundet, og vi vil endda engang opfordre alle interesserte til at melde sig ind i laget og bli med. Ekstra kontingent kr. 1.00 betales ved indmeldelsen til postekspeditør Fauske”, heter det i avisen.

 

Skiidrett er nå én sak, men det er også andre ting å glede seg over for byens innbyggere. Ved valget i 1917 mobiliserer svolværingene og kaprer 9 av 20 plasser i herredsstyret. Endelig skyter arbeidet med å få bystatus fart, og 1. juli 1918 blir dette faktum feiret på verdig - men nøkternt - vis. Det er tross alt krig ennå.

Redaktør Johan E. Paulsen i Lofotposten er sammen med de gamle væreierfamiliene Størmer og Berg og innflytteren O. J. Kaarbø, de store samfunnsbyggerne i Svolvær, Paulsen er blant de ivrigste forkjempere for bystatus og blir da også byens første ordfører i perioden 1918-1924.

Men det er vanskelige økonomiske tider, både i nasjonen og i Lofoten. Våren 1918 innfører Svolvær Sanitetsforening gratis bespisning for skolebarn, for å sikre at ungene hver dag skal få et varmt måltid, og både i Svolvær og Kabelvåg er det politiske møter der folk krever hjelp fra det offentlige. Det settes i gang nødsarbeid på veien fra Svolvær til Osan.

Den unge byen trenger ny skole, men har egentlig ikke råd. Svolværingene ønsker seg en såkalt byfolkeskole i stedet for å følge landsskoleloven, noe som ville gi dobbelt så mange klasserom og lærere, men på grunn av den dårlige økonomien blir det en langvarig offentlig debatt, og skolen blir stadig krympet for å gjøre den økonomisk spiselig. I 1924 står man igjen med to alternativer og den svært så aktive skolestyrer A. K. Meyer sukker at planene ”nu er redusert så meget som det kan gjøres”. Det endelige byggevedtaket kommer ikke før i 1925. Det er en vanskelig periode for Svolvær, men byen tar seg altså råd til ny skole. Og til nytt rådhus. Og nytt posthus. Kommunens gjeld øker kraftig. Oppover Lilleøya sprenges det og fylles ut. Det bygges her og det bygges der, og dette må reguleres. I 1923 lager arkitekt Sverre Pedersen Svolværs første byplan, som den dag i dag setter sitt preg på byens sentrum.

Det er vekst og det er vanskeligheter. Olav Alsvik karakteriserer mellomkrigsårene som de vanskeligste i byens historie, men likevel; innbyggertallet stiger og næringslivet vokser.

 

Den første fotballkampen

I de første årene etter 1913 handler det i Svolvær Idrettslag om aktiviteter som turn, roing, ski, friidrett og fotball, men ettersom konkurranseidretten blir stadig mer dominerende er det de tre sistnevnte som etter hvert tar over. Skifolket får sin nye hoppbakke og langrenn er både populær folkesport og spennende konkurranse. Aktiviteten tar seg sakte, men sikkert opp. Til tross for at det ”ikke er noen stor forståelse blant medlemmene”, for friidrett, stiger etter hvert interessen for også denne gren av sporten. Fotball er populært og aktiviteten stor, både organisert og uorganisert, og med den nye idrettsbanen i Sandvalen ligger alt til rette, selv om forståelsen for det nye spillet ikke alltid er det beste. Mange år senere forteller en av SILs stiftere, Alf Nielssen, hvordan begrepet “offside” ble oppfattet blant guttene i disse første årene: «Det fineste en i de dager kunde gjøre var å sparke offside. Men da man endelig fikk greie på hva det egentlig betydde, fikk jo pipen en annen lyd. Nå til dags heter det at man må være i form, men dette tok ikke guttene den gang så høytidelig. De var nemlig aldri i form, men derimot fikk formene en hård medfart, da det ikke bare var teknikken, men også kraften som spilte inn”

Både økonomi og datidens begrensede kommunikasjoner tilsier at Svolvær Idrettslags første fotballkamper blir spilt på hjemmebane. Dette har sannsynligvis vært prestisjefylte lokaloppgjør på den grove, støvete grusbanen i Sandvalen mot naboene fra Kabelvåg, som ikke får sin egen bane før i 1930, men det finnes dessverre ingen protokoller eller noen ytterligere informasjon som underbygger dette, verken i SIL eller KIL. Kabelvåg IL, som på denne tiden spiller i grønne trøyer og blå shorts, har sitt å stri med, og i perioden 1916-1919 er aktiviteten i KIL er svært laber. Heller ikke i Svolvær konkurreres det mye, og når historien om denne første tiden senere fortelles, så er det ikke mange kilder å forholde seg til.

Derfor er det helt frem til i dag kampen sommeren 1918 som er blitt regnet som Svolvær Idrettslags første offisielle. Lørdag ettermiddag 22. juni 1918, et halvt år før krigen er slutt, finner vi den første omtalte fotballkamp i Lofotposten, og det er et visst internasjonalt sus over anledningen. Fem år etter stiftelsesmøtet i 1913 spiller nemlig Svolvær Idrettslag mot et lag fra det engelske dampskip “Silsden” som er innom byen, og det nok med en viss stolthet klubbens 11 utvalgte løper ut til denne historiske kamp på grusen i Sandvalen i sine røde og blå stripete drakter.

Foran kampen skriver Lofotposten: «Fotballkampen mellom et hold fra det engelske dampskib Silsden og idrætslagets footballag i morgen kl. 4 em bringes i erindring. Tandlæge Norgrenn har nu interesse for saken og som opmuntring for spillerne opstilt en præmie for det vindende parti. Vi oppfordrer publikum til talrikt fremmøte og til at yde laget støtte i form av en liten entre, der vil bli indsamlet paa plassen.»

Det rapporteres etterpå at vel 300 tilskuere fant veien til idrettsbanen denne sommerdagen, der de fikk se unge Harald Helmersen gjøre det aller første offisielle målet i klubbens historie ”ved et skarpt og fint skud” da han ga hjemmelaget ledelsen 1-0. I følge avisens utsendte er det «mest tilfældigheter der avgør spillets resultat”, men faktum er nå en gang for alle at SIL slår de engelske gjestene med 4-3. Som et lite apropos til dagens gledesutbrudd ved scoringer, kyss, klem og omfavnelser, tar vi med følgende salve fra avisens utsendte: «Saa en ting til enkelte av vore egne karer: Det tar sig ikke godt ut, naar man efter at et maal er gjort av eget parti, gir sig til at brøle hurra og gratulere hverandre ved at ta hinanden i henderne. Slikt bør ikke finde sted, det er baade utækkelig og uhøflig mot motspillerne.»

Som sagt, dette har alltid vært ansett som den første kampen i SILs historie. Men i arbeidet med denne boken finner vi en artikkel fra Lofotposten i 1938, og den gir oss nye opplysninger. I sin tale under idrettslagets 25-års jubileumsfest på Festiviteten dette året beretter nemlig Alf Nielssen, som var med på å stifte SIL i 1913 og nå er blitt byens viseordfører, at Svolvær IL slett ikke spilte sin første kamp i 1918, men mot Kabelvåg IL lenge før. ”Efter et fryktelig oppgjør med både armer og ben kunde SIL forlate banen som seierherre. Kampen blev vunnet med 3-2”, fortelle i sin tale til de fremmøtte.

I mangel av protokoller, skildringer eller avisreferater, er det nok mer grunn til å feste lit til Alf Nielssens idrettshukommelse der og da, enn det som senere er blitt rapportert, basert på referatet i Lofotposten i 1918. Det er altså mer enn rimelig grunn til å tro at Svolvær Idrettslags aller første fotballkamp er et lokaloppgjør mot Kabelvåg Idrettslag, og det er sannsynlig at det skjer lenge før 1918, kanskje ved åpningen av idrettsbanen i 1914? Dessuten; det er vanskelig å se for seg at ivrige fotballgutter i Svolvær ikke skulle ha lyst til å banke storebror KIL før det var gått fem år. 3-2 over Kabelvåg høres ut som en perfekt start på fotballens historie i Svolvær IL.

SAMLING I BÅNN

Drakten som ble til ved en feil

Senere på sommeren, 16. juli, får svolværingene sitt første av mange møter med Bodø/Glimt (stiftet i 1916), og må svelge et klart 0-5-nederlag. Våre gutter har tydeligvis ingen god dag og Lofotposten journalist, som tydeligvis har meninger om det meste, legger ingenting i mellom: «Hvis maalmanden hadde spilt saa slet lørdag som de fleste av vore gjorde, hadde Bodø forladt banen med minst 10-0.» Dommeren behandles derimot mye snillere: «Dommeren Paulsen har vi bare godt at si om, han er fremfor alt retfærdig. En styg hands undgik ham, men burde ikke vedkommende spiller selv gjort opmerksom herpaa?» Om publikum skriver journalisten: «Publikum var interessert og hyldet enhver god præstation uten hensyn, omend de vel ønsket resultatet var blit omvendt.» Revansjekampen senere på høsten blir resultatmessig bedre for SIL-gutta, med et hederlig tap 3-4.

Fotballinteressen i Svolvær i årene rett etter krigen er såpass stor at det allerede i 1919, blir startet en ny klubb i byen. Sportsklubben Fart stiftes 1. september, mens Lofoten og Vesterålen Fotballkrets blir stiftet 6. september, og sammen med Melbo IL og Svolvær IL er det disse tre klubbene som utgjør kretsen i denne første tiden. Svolvær nå får to rivaliserende fotballag. Den nye klubben i Svolvær samler mesteparten av fotballspillerne, og Svolvær IL synes på 1920-tallet mer å konsentrere seg om ski- og friidrett. Men også i Fart gikk de på ski og i et treningsrenn i langrenn i 1921 fra Cafe Solheim, blir Nils Nilsen, Fart, vinner av yngste klasse.

Søndag 28. august 1927 deltok ”Fart” også i en bykamp i friidrett mellom Bodø, Svolvær og Narvik og samme sommer er det Fart som står som arrangør av kretsmesterskapet i enkle øvelser i friidrett i Svolvær, med deltagelse fra Narvik IL, Narvik Turnforening, IL Fram, Sortland, Kabelvåg IL og Svolvær IL. Arrangørklubben stiller med 10 mann i dette stevnet.

Men også i Fart er det fotballen som fenger mest. I følge Hilmar Norgrenn blir Fart B kretsmestre i fotball etter å ha beseiret Melbu i siste kretskamp med 5 – 0. I 1923 ser vi at Nor B, Narvik, slår Fart B med 3-2. Lofotposten hevder at med en ”kompetent dommer hadde Fart vunnet 2-1”. I 1924 møter Fart igjen Melbo og vinner 3-2 i en ganske jevnspilt kamp, der Melbo har forsterket sitt lag med to spillere fra Stokmarknes.

Så er det Svolværs tur til å møte Melbo. Denne kamp er imøtesett med adskillig spenning, idet Svolvær IL - etter flere års pause med fotball- igjen skal debutere, og når Fart spiller mot samme motstander dagen i forveien, ligger det nær å trekke sammenligninger. Det mangler ikke på tosifrede tips i Melbos favør. SIL stiller med dette laget: Arne Berg, Johs. Krogh, Lembright Hansen, Ilseng, Lehmann, Otto Gabrielsen, og i løperrekken Marius Hegge, J. Lorentsen, J. Olsen, H. Hermansen og S. Robertsen. ”Svolvær IL, den nye B-klubben, forbauset publikum med fint spill og hurtig tempo. Kampen var underholdende og SIL vant med 5-3. Dommer var Bjarne Kramer, upartisk”, rapporterer Norgrenn. 27. juli 1924 er det igjen kamp mellom Fart og Nor/Narvik, og denne gang blir det tap med 0-5 for Fart, som imidlertid slår Stokmarknes med hele 9-1 et par uker senere. Fart møter på ny Nor/Narvik og taper denne gang med 1-3. Blant spillerne hos Fart er det Eilif ”Jimmen” Christensen som særlig utmerker seg. Han fortjener ros for sitt slit gjennom hele kampen, mener Norgrenn.

 

Fart, som for øvrig spiller i stilige hvite og blå stripede drakter, har i det hele tatt et godt lag på denne tiden, for i 1920 blir klubben kretsmester i klasse A og i 1923-sesongen kretsmester i klasse B, men det er klubber som FK Nor fra Narvik og Glimt fra Bodø som dominerer. For Svolvær IL mangler det protokoller og resultater fra 1923 frem til 1930, men en viss aktivitet må det ha vært, for fotballgruppen klarer i alle fall å pådra seg en viss gjeld. Det er fra denne perioden historien forteller at svolværingen Leif Johansen satt på det da så kjente utestedet Monty i Svolvær. Han satt visstnok og lekte seg med en øl-jekk, og tegnet omrisset på en serviett, slik man av og til kan gjøre på restaurant. Så skrev han ”SIL” inni omrisset – og vips, så var logoen der. Om det er helt sant vites ikke, men det er jo uansett en morsom historie. Nordnorsk fotball er i utvikling og i 1925 arrangeres det første nordnorske mesterskap, etter initiativ fra Lofoten og Vesterålen Fotballkrets. Finnmark ønsker ikke å delta, så det er Mosjøen, Narvik/Nor og Skarp som kjemper om æren, og Nor vinner 11-2 over Skarp i finalen. SILs Johan A. Paulsen er en fremtidsrettet idrettsleder, og blir i 1929 med i styret i det Nordnorske Fotballmesterskapet, som fra 1930 også administrerte det nordnorske landsdelslaget.

 

Så langt vi vet har forholdet mellom SIL og fart vært greit, men det blir etter hvert tydelig at det ikke er plass for eller nødvendig med to klubber. Høsten 1929 blir det tatt initiativ for å slå sammen Fart og SIL, spesielt etter påtrykk fra Johan A. Paulsen, den idrettsinteresserte redaktøren i Lofotposten. Paulsen har vært kasserer i Fart i flere år og han skjønner at skal fotballen i byen få et noenlunde rimelig økonomisk grunnlag å arbeide på, så må de to lagene gå sammen. Begge klubber har nå stor gjeld, til sammen på rundt 4.000 kroner. Paulsen går ikke av veien for å bruke sin egen avis til å sette dagsorden, og vi siterer: “Der blev i den anledning 6. september, efter oppfordring i pressen, holdt et massemøte på kafe Iris av idrettsinteresserte i Svolvær, til drøftelse av saken, og dette møtet resulterte i at der blev nedsatt en komite bestående av Johan A. Paulsen, Otto Gabrielsen, Trygve Petersen, Agnar Småskjær og Eilif Christensen til å utrede spørsmålet nærmere og eventuelt fremkomme med forslag til sammenslutning».

Sammenslåingen må gjøres grundig, og det arrangeres ut over høsten flere møter mellom klubbene før de blir enige. 27. oktober holdes den første generalforsamlingen i nye Svolvær IL og 30. oktober blir det så sendt et brev til Lofoten og Vesterålen Fotballkrets: «Vi benytter samtidig anledningen til å søke om at Svolvær Idrettslag automatisk må få anledning til å rykke opp i Fart's plass. Dette andragende må vel forelegges høsttinget til godkjennelse, men saken skulde være ganske kurant, idet det jo er de samme spillere der før spilte under navnet Fart der nu kommer til å delta under navnet Svolvær Idrettslag. A-klubbenes antall blir således ikke forøket. Det hele dreier sig rett og slett bare om et navnebytte på en klubb som tidligere står i A-klassen. Da en slik oprykning har vært en av forutsetningene for klubbenes sammenslutning, håper vi andragendet får det ærede kretsstyrets anbefaling og høsttingets godkjennelse.»

 

Fotballkretsen, der Johan A. Paulsen for øvrig er formann i 1927 og 1928,  sier ja og man beslutter derfor å samle fotballspillerne i byen under navnet til Svolvær Idrettslag, med den samme Paulsen som formann. Idrettslagets formål er fremdeles å drive med fotball, friidrett, skisport og turn. En ny æra for idretten i Svolvær starter, byens ungdom samles i SIL og Fart forsvinner fra kartet, men sportsklubben vil for alltid bli husket for et viktig bidrag til SIL-historien; drakten med sine hvite og blå striper, som etter samlingen i 1930 blir de nye fargene til Svolvær Idrettslag. 

Kapittel 5: Nasjonalsporten

Selv om idrettslaget nå har turn og skøyter på programmet, er det ingen tvil om hva som er den viktigste grenen, og det er lett for skiidretten å etablere seg i Svolvær ut over på 1920-tallet. Trygve Petersen overtar som formann i idrettslaget i 1927, og er meget ivrig på skisportens vegne. Ski er jo folkesporten fremfor noen. Nordmannen er født med ski på beina. Alle går på ski, alle kjenner sporten og skiutøverne er datidens store nasjonale idealer.

Hilmar Norgrenn, selv en entusiast og organisator av skirenn, formulerer det slik:

”For det store publikum er skisporten det uovertrufne. Hvad sommersporten angår så kan jo det ene være like bra som det andre. Skisporten derimot kan dyrkes av begge kjønn i alle aldrer. Man kan komme i skog og mark, drive det som konkurranse eller mosjonsidrett, akkurat som man vil. Derfor ligger skiene mitt hjerte nærmest.”

De første konkurransene registrerer vi ved inngangen på 1920-tallet. Vinteren 1921 ser vi i Lofotposten at idrettslaget arrangerer langrenn på ski fra Cafe Solheim. På grunn av lite snø, for øvrig et tilbakevendende problem i Svolvær, og derav dårlige treningsmuligheter, blir rennet arrangert som et treningsrenn. I dette rennet er det påmeldt 18 deltagere fordelt på to klasser, over og under 20 år, og det blir gått en løype på ca. 7 kilometer.

Resultatlisten i klassen over 20 år inneholder noen deltakere bare på etternavn, noen med forkortelser og andre skrevet fullt ut, slik det ble gjort i avisene den gang, og viser at idrettsfolkene ofte holdt på med flere grener, de spilte fotball og gikk langrenn. Legg merke til at Eivind Dundas her tydeligvis representerer bostedet Leirosen, ikke SIL:
Nr. 1: Hoel, Kongsmarken. Nr. 2: Eyvind Dundas, Lerosen. Nr. 3: Jamtli, Kongsmarken. Nr. 4: K. Andreassen. Nr. 5: Ivar Ødegaard. Yngste klasse: Nr. |1: Nils Nilsen, Sportsklubben Fart. Nr. 2: Otto Gabrielsen, Svolvær IL.

 

Skisporten som konkurranseform er på denne tiden forholdsvis ny i Nord-Norge, riktig instruksjon er mangelvare, og reiser til andre steder for å delta på skirenn er vanskelig på grunn av de store avstander, dårlige kommunikasjoner og idrettslagenes svake økonomi. Men dette bedrer seg.

Sportsklubben ”Malm” i Sulitjelma har, sammen med de andre klubbene i Salten, de dyktigste løperne, og disse besøker ofte Svolvær når idrettslaget arrangerer sitt årlige store hopp- og langrenn, oftest i mars måned, mens Lofotfisket pågår for fullt. Under fisket er det samlet mye folk i byen, og disse trekker til skibakken og løypene når idrettslaget avvikler sine konkurranser.

Lagets formann og sponsor, Hilmar Norgrenn, vet at han er nødt til å hente krefter utenfra til å drive instruksjon, hvis det skal bli fremgang for våre løpere. Han er ikke snauere enn at han vinteren 1923 henter to av datidens største norske skiløpere, Johan Grøttumsbråten (to OL-gull i 1928) og Jon Snertsrud (OL-bronse i 1928) opp fra Oslo for å instruere de lokale løperne i Svolvær. Jo, det er i sannhet en ungt og lite – men utadvendt, idrettslag de har fått seg i Svolvær. Og Norgrenn bruker gjerne penger av egen lomme for å få fremgang.

I mars 1924 rapporterer Lofotposten fra et fylkesskirenn i kombinert, hvor Svolvær ILs egne løpere ubeskjedent erobrer to av de oppsatte vandrepokaler. Lengste hopp i første omgang har Anton Olsen, Svolvær, med 32,5 meter. I andre omgang blir farten øket og hopplengdene følger etter. Også denne omgang blir vunnet av Anton Olsen, nå med 40 meter, som dermed får førstepremien og Distriktslokalets pokal i klasse B, pluss damenes pokal for ”stiligste hopper”. Olsen er også en dyktig kombinertløper og om han het det at ”tapte han noget i langrenn en gang, smalt han til i hopprennet dagen efter, og berget ofte førsteplassen.”

Samme Olsen, en av de første i Svolvær som begynner med  ”knekkstilen”, har i flere år bakkerekorden i Premiebakken med 43 meter. Olsen flytter fra Lekang i Vesterålen til Svolvær i 1924 for å ta seg arbeid, og blir etter hvert til stor inspirasjon for de vordende skiløpere både i idrettslaget og Sportsklubben Fart. Senere reiser han til Amerika, hvor han får jobb som skitrener.

Bakkerekorden mister Anton Olsen i 1927 når Sulitjelmas Oskar Teigstad hopper hele 47.5 meter under Svolværrennet. Start og innkomst for langrennet er denne gang lagt til Festiviteten, midt i byen, så idrettslaget var tydeligvis forut for sin tid med byrenn. Vi tar med denne tidstypiske kommentar fra Lofotposten:

”En yderligere attraktion ved dette store skistevne er muligheten for at rendet vil bli filmet. Det opholder sig nemlig i disse dager en filmfotograf i Svolvær, og efter hva vi erfarer har han uttalt ønsket om at faa anledning til at opta skirendet søndag paa film”. Så til slutt en bønn fra avisen til byens hundeeiere om ”at sørge for at hundene, som er høist uvelkomne saavel i som i nærheten av en skibakke, blir holdt nede i byen i morgen”.

Festiviteten, hvor premieutdelingen finner sted, er fylt i løpet av en times tid og dørene må stenges, men utenfor står det fortsatt en stor mengde folk som ikke kommer inn. Alt i alt et flott skirenn som samler 700-800 tilskuere under hopprennet i Premiebakken, og det hele blir en fin propaganda for skisporten.

”Festen forløp i alle deler godt. Det var høi stemning og dansen gikk til langt ut i de små timer. Utdelingen av premiene foregikk fra scenen i ½ tolvtiden. De forskjellige vindere var gjenstand for entusiastisk hyldest. Særlig viste Magne Brandt og Haakon Bjørnli seg at være meget populære. De ble begge båret på guldstol under mengdens begeistrede hyldest”, lyder det i referatet fra avisen.

Sesongen 1925-26 dukker det opp en lovende skiløper i Bardu ved navn Ole Hegge. Han er langrennsløper og særlig på 50 kilometer viser han så gode takter at han blir sendt til Holmenkollen der sensasjonelt blir nr. 2 etter datidens store stjerne Johan Grøttumsbråten. Tenk, de kan gå fort på ski i Nord-Norge også! Hegge deltar i de olympiske leker i Sveits i 1928 hvor han gjorde det bra. I lekene i 1932 i Lake Placid deltar han på 50 kilometer, blir nummer 5 og beste nordmann. Han flytter til Svolvær og blir medlem av Svolvær IL, men det er stor arbeidsløshet, og han emigrerer til Amerika hvor han blir skiinstruktør.

 

18. april 1925 holder Svolvær IL sin årlige generalforsamling og Lofotposten rapporterer at det møtet frem 33 medlemmer.

"Efterat aarsberetning var referert godkjendtes regnskapet, som viste at lagets gjæld i det forløpne aar er nedbetalt med ca. 1300 kroner, dessuten er der indkjøpt idrætsmateriel for ca. 400 kroner, samt avsat 300 kroner til fortsat utbedring av skibakken. Der nedsattes en komite til utredning av muligheten av opførelse av en skihytte ved hopbakken. Til formand gjenvalgtes hr. guldsmed Jakobsen, likesom de av styret uttrædende d'hr. H. Norgrenn og C. Andreassen gjenvalgtes. Styret bestaar nu av: Formand H. Jakobsen, Hilmar Norgrenn, O. Strøm, Johs. Krogh og C. Andreassen, med Otto Gabrielsen og Arne Berg som suppleanter. Til hyttestyre valgtes: E. Dundas, P. Nitter og O. Gabrielsen.

Til henholdsvis sommer- og vinteridrætsutvalg valgtes: Krogh, A. Berg, E. Dundas, O. Gabrielsen, Olav Johansen og T. Pettersen. Lagets gjæld er nu ca. 3500 kroner og bokført aktiva ca. 14000 kroner. Medlemsantallet er 90 foruten guttelaget." Etter årsmøtet i 1926 er samlet gjeld 5.500 kroner, mens laget har aktiva på 10.000.

 

Instruksjon, talent og mer erfaring gjør at også våre løpere hevder seg i konkurranse med de beste, og ingen bedre enn Eyvind Dundas, som er så et stort talent både i langrenn og hopp at han dominerer skiidretten fra 1915 til 1927. Den påfølgende artikkel er hentet fra Lofotposten 23. mars 1963, det året Svolvær Idrettslag fyller 50 år. Under tittelen ”En mil hver middagspause med hjemmelaget smøring og langreimsbindinger”, intervjues den 69 år gamle skihelten: ”La oss presentere Lofotens skikonge i 20-årene, hardhausen Eyvind Dundas fra Svolvær. Han som spendte Bergendahls patent  rundt støvlene, tok dobbelttak over Svolværvannet, spurtet forbi åtte løpere i Svarthola og gikk i mål 10 minutter foran andre mann. Mange er de historier som går om Eyvind Dundas og hans skikarriere. Da han arbeidet på Companiet, gikk han en mil på ski i middagspausen for å holde seg i form. I 1915 smelte han til for fullt og hoppet for første gang med tuppa ned. Det var den gang en ukjent dristighet og folk i bakken sa da også at ”nå er’n Dundas blitt gal”. Det var forøvrig den gang da Hagens langreim var verdens beste hoppbinding og Rekord og tørr parafin var universalmiddelet for god fart i hoppbakken.

Det fortelles også at Eyvind Dundas seks år senere tok skimedaljen i gull. Den gang måtte man gå 1200 km på en sesong for å oppfylle kravet. Da Eyvind Dundas mente han hadde gått langt nok, tok han notisboken for å summere. Det viste seg da at han hadde gått 2200 km! Det sies at han i årene 1918 til 1927 tok samtlige førstepremier i kombinert, og han var med i hvert eneste renn som gikk både i Svolvær og Kabelvåg. Det var forøvrig blitt tradisjon den gang at Dundas gikk i mål 10 minutter foran andre mann på 15 kilometeren. Det var i den tiden da Huitfeldts reim med jernører og Bergendahls patent var langrennsbindingene, Dundas brukte Bergendahls patent og skismøringen laget han selv.

– I 1912 deltok jeg som juniorhopper i Holmenkollen. Byggmester Endresen arbeidet et par askeski til meg og jeg mente jeg var godt rustet. Men skiene var nok for lette i Kollen. Uttakingen i Heggehullet klarte jeg derimot. Det var nemlig slik på den tiden at samtlige påmeldte juniorhoppere måtte prøvehoppe før de slapp til i Kollen. Prøvehoppingen foregikk i Heggehullet, en bakke som bare ble brukt til dette. Resten av året var hoppet sperret med en jernkjetting. Det var 250 juniorer som prøvehoppet, men det var bare 50 som klarte kravene, og jeg var altså en av dem.

– Hvordan gikk det i Kollen?

– Jo, jeg falt i begge hoppene, men jeg var i ganske godt selskap må jeg si: Seks av favorittene måtte nemlig overende den dagen. Det var et slikt forferdelig vær at det var nesten ugjørlig  å hoppe. Vind var det og våt, tung sne og det var nesten umulig å se. Det lengste hoppet den dagen var forøvrig 29 meter.

– Var det mange av storhopperne som var med den dagen?

­– Ja, Bergendahl var med, Johan Kristoffersen, brødrene Henriksen og brødrene Østby deltok også så det manglet ikke på kjente hoppernavn.

– Og bakken?

– Etter dagens forhold var jo Holmenkollbakken den gang en liten bakke, men etter datidens forhold var den ansett for å være stor. Bakkerekorden var 31 meter. Den gang var det ikke stillas, bare en liten forhøyning av sten slik at vi kunne øke litt på farten.

De vanlige hopplengdene på den tiden var mellom 25-30 meter. Men i 1912, eller kanskje det var i 1913, da tok 16-åringen Josef Henriksen verdensrekord i hopp i en bakke utenfor Drammen. Han hoppet 40 meter og det var noe aldeles uhørt. Men så ble det da også ramaskrik over det ganske land. Jeg husker at Aftenposten skrek over seg og brukte et helsides bilde på første side av unggutten.

– Og i Svolvær?

– Før 1915 hadde vi en hoppbakke ved Sætra, men i 1915 fikk vi den bakken vi har i dag. Det vil si, det er jo foretatt en rekke forandringer med bakken siden den gang, hoppet er jo trukket lenger tilbake og bakken er jevnet ut. Men den var likevel ikke så ulik den bakken vi har i dag. Jeg var forresten med på å åpne denne bakken, og jeg hadde lagt meg til en ny stil. I stedet for å hoppe med tuppa opp, lot jeg tuppa gå ned og la meg litt på. Det var visst aldeles utrolig på den tiden, men jeg gjennomførte stilen og fant ut at det var en bra stil.

– Men hva med bindingene?

– Vi brukte Hagens langreim og etter datidens forhold var det en meget god hoppbinding. Det var en rem av råbarket lær. Den målte 1,20 meter og når den var surret riktig på foten gikk den ikke av, men den kunne være livsfarlig hvis man falt. Den bindingen brukte jeg hele tiden. Den første hoppbindingen jeg fikk var to spansk­rør som var sydd i en lærrem. Den gikk i et kryss foran fo­ten og ble festet med en skrue. Den satt også godt, men den kunne nå ikke hamle opp med Hagens langreim da.

– Og skiene?

– Etter Holmenkollen fikk jeg meg et par hickory hoppski. De kostet 36 kroner og hadde tre renner. Det var dyre ski den gang og bindingene kostet 4-5 kroner så utstyret var ikke billig. Og ved siden av måtte jeg ha et par hickory langrennsski også da, samt bindinger.

– Smøringen?

– Den lagde jeg selv. Klisteret besto av tretjære, har­piks, en liten tanke linolje, litt voks og tørr parafin. Den var ypperlig i regnvær. Jeg pleide å lage opp en liter klister av gangen, da hadde jeg smøring i et par år. Noen brukte også å smelte grammofonplater, men det brukte ikke jeg.

– Men det ble mange førstepremier i årenes løp?

- Ja, en del ble det jo. Fra 1918 til 1927 tok jeg samtlige førstepremier i de kombinertrenn som gikk i Svolvær og Kabelvåg og vi hadde jo også deltagelse både fra Bodø, Harstad og Melbu. Vandrepokalen som ble satt opp av Trygve Gran tok jeg tre år på rad. I den tiden var jeg faktisk uslåelig i kombinert.

– Hard konkurranse?

– I hoppbakken hadde jeg ganske hard konkurranse, men i langrennsløypa var jeg suveren. Jeg frydet meg i motbakkene og Svarthola som var alles skrekk, syntes jeg var alle tiders. Det hendte jo ofte at jeg gikk i mål 10 minutter før andre mann.

– Hva med treningen?

– Om vinteren gikk jeg en mil i middagspausen og om søndagene gikk jeg en tur på omlag tre mil, det fortsatte jeg med nesten helt til jeg ble syk for fire år siden. Løypa gikk opp Premiebakken, over Nøkkvannet, opp Kilometerbakken, så opp på aksla mot Daltindene, videre opp Småtindene med Ørntindene, og tilbake. Det var en pen søndagstur. Nå har jeg dessverre måttet sette skiene bort på grunn av sykdom. Men sandelig er det hardt når føret er bra.

–      Men vi var jo født med ski på bena, vi. Jeg bodde i Leirosen og det var ikke vei til Svolvær. Om vinteren var det å bruke ski. For oss var det blitt en vane så det kostet meg ikke så mye å ta hverken skimedaljen eller skimerket i gull. Da jeg skulle ta skimedaljen i gull gikk jeg forresten 2200 kilometer, men kravet var jo ikke mer enn 1200 kilometer. Senere ble det riktignok forandret til 1500 kilometer. Men jeg var i så god form den gang at det gjorde meg ingen ting. Men i skisesongen brukte jeg da hverken tobakk eller brennevin. Det fant jeg ut var en absolutt nødvendighet. Men utenfor sesongen derimot kunne jeg godt ta meg et sug av pipa og en pjolter. Men ikke i sesongen. Og det tror jeg er uhyre viktig for en aktiv idrettsmann.”

I 1964, 51 år etter at han var med og stifte laget, blir Eivind Dundas utnevnt til æresmedlem i Svolvær Idrettslag.

Kapittel 6: Raskere, høyere, lengre

Så snart første verdenskrig er over kan man konkurrere også i friidrett. Otto Gabrielsen, som er lagets formann i 1929, forteller om denne epoken, og hvordan man fikk frem flere lovende unggutter. ”I 1919 og 1920 ble der 17. mai om formiddagen arrangert stevne i idrettsaktiviteter for barn, men også med 10-12 mann som deltagere. Man konkurrerte i lengdesprang, høidesprang og vistnok spydkast. Det var ikke så nøye med idrettsantrekket den gang, men man steg frem fra tilskuerplassen, kastet jakker og deltok i manchetskjorte og lakksko. Blant deltagerne var Eyvind Dundas, Ivar Ødegaard og Harald Helmersen”, erindret Gabrielsen.

I juli 1922 arrangerer Svolvær Idrettslag et såkalt ”Propagandastevne” i friidrett på idrettsplassen, det aller første stevne som ble avviklet i Svolvær, som skal bli til stor inspirasjon for idretten. Lofotposten omtaler begivenheten: ”Idrætsstevnet lørdag og søndag ble avviklet under de gunstigst mulige værforhold, og da der startet 42 mann med de beste navne i Nordland idrett, lå alt til rette for et vellykket stevne. Lørdag ettermiddag var det som rimelig kan være ikke stor tilslutning fra publikum, men søndag både formiddag og ettermiddag, var der samlet flere hundre tilskuere som med interesse fulgte alle øvelser. Med hornmusikken i spissen gikk alle foreninger i Procession fra torvet til Idrettsplassen hvor idrettsmennene defilerte for publikum under overdommer, kaptein Grøners ledelse. Idrettsplassen var i tip-top stand og idrettslaget høstet mange lovord for sitt arrangement av stevne. De sportslige resultater var en skuffelse, men at stevnet blir en utmerket propaganda for friidretten er utvilsomt. Av resultatlisten sees at Erling Sannes, Bodø, vandt 100, 200, 400 og 800 meter. Edgar Andreassen, Svolvær, vandt høide, og ble også kåret til Lofotens beste mann. Ved stevnet var der også turnoppvisning, idet Narvik Turnforening samt Sortland Turnforening deltok”.

 

2.-3. september samme år er det klart for et nytt stevne. E. Støre, Svolvær IL, vinner 60 meter i juniorklassen på 7,9 med Edgar Andreassen, Sportsklubben Fart, som nummer to med 8,0. Harald Helmersen, Fart blir nummer tre i tresteg. På den lengste distansen 500 meter er det derimot naboene fra Kabelvåg IL som er i støtet og tar tredobbelt ved herrene Kristensen, Stene og Pihl.

Lofotposten kaller dette stevnet for gjennombruddet for nordnorsk idrett, og rapporterer om en høytidelighet rundt arrangementet som vi i dag kan undres over: ”Søndag fandt idrætsprocesjonen sted. Med Svolvær og Bodø hornmusik i spidsen gik laget, hvori deltok alle stevnets funktionærer, komiteen, og deltakere ca. 250 mand. Indmarsjen på idrætspladsen blev et høitidelig øieblik. Efter at musiken hadde spilt “Ja vi elsker” forgik dagens første øvelse, finalen i 100 meter”.

 

Idrett i Lofoten på 1920-tallet er ennå noe nytt, og akkurat som i langrenn blir landets største friidrettsstjerner nå hentet nordover for å lære fra seg. I 1923 blir det holdt et instruksjonskurs i friidrett på Melbu, som blir ledet av Helge Løvland fra Oslo. Løvland er olympisk mester i 10-kamp fra de olympiske leker i Stockholm i 1920, han er kjent over hele landet og kommer til Vesterålen for å instruere og inspirere, akkurat som Grøttumsbråten og de andre skiheltene har gjort i Svolvær samme vinter.

Lederne i det 10 år gamle idrettslaget ønsker fremgang og er villige til å hente lærdom fra landets fremste utøvere, og de har tydeligvis også evnen til å finne midler til å gjennomføre dette.

17. mai 1925 arrangerer friidrettsgruppen for første gang det etter hvert så populære gateløpet, "Byen Rundt". Resultatlistene forteller at Harald Larsen, Sportsklubben Fart vinner på tiden 5.28.0 min. Dette gateløpet er kommet for å bli, og i 1926 er distansen på tre kilometer. Løpet starter på torvet, går opp Vestfjordgata til Jansen-hjørnet på Hjellskjæret, ned til Reperbanen, forbi Løkthaugen, rundt Aas-hjørnet og ned Nygaten til torvet. Når man så er kommet til mål, er det å starte på en ny runde, for løpet skal foregå to ganger rundt byen. I 1927 er det Otto Gabrielsen som vinner Byen Rundt, foran Arne Berg og Harald Larsen.

 

Idretten i Nordland blir etter hvert bedre organisert, og Svolvær Idrettslag gjør seg bemerket. Når årsmøtet for Nordland Distriktslag for Idrett blir avholdt på Fauske i 1928 er det ledet av formannen Hilmar Norgrenn fra Svolvær IL. 28. august 1928 blir det arrangert bykamp i friidrett i Svolvær, mellom Bodø, Narvik og Svolvær, med god deltagelse fra byens klubber, Svolvær og Fart. Samme sommer blir det også arrangert kretsmesterskap i enkle øvelser i Svolvær, med Sportsklubben Fart som arrangør. Der er deltagelse fra Narvik IL, Narvik Turnforening, Idrettslaget Fram fra Sortland, Kabelvåg IL, Svolvær IL, samt 10 mann fra arrangørklubben.

 

Rudolf Sundbergs familie flyttet til Svolvær fra Hadsel, der Rudolf blir født i 1910. Han står tidlig frem som et friidrettstalent utenom det vanlige. I et juniorstevne på Stokmarknes sommeren 1926 stikker han av med seieren både i høyde, lengde og 60 meter, med henholdsvis 1.62 meter, 5.71 meter og 8.1 sekunder. Klubbstevnet som Svolvær IL avvikler i slutten av september dette året, blir nok et stevne med mange gode resultater og om unge Sundberg skrives det nå at "det neppe hittil i norsk idræt har været præstert slike resultater av en 16-aaring som de Rudolf Sundberg iaar har opnaadd, og denne unge lovende idrætsmands videre løpebane imøtesees nu ogsaa paa alle hold med store forventninger".

Og han skuffer ikke. Når det aller første nordnorske mesterskap blir arrangert på Melbu i 1926 tar Rudolf gull i lengde med et sprang på 6,48 meter, til tross for at han ennå holder junioralder. Han vinner også NNM i 1928. Under kretsmesterskapet for juniorer på Melbu 21. august 1927 blir det ny seier, men ved denne anledning er Lofotposten mer opptatt av baneforholdene: ”Melbo IL har ikke idrettsbane som er skikket til å drive konkurranse på og alle løp fra 100, 200, 400, 1500 og 500 meter foregikk på landeveien, ja, også 4 x 100 meter stafett måtte avvikles på grusveien utover mot Ånstad”. Svolvær taper dette året bykampen mot Bodø med 17-34, og tapet tilskrives fraværet av en benskadet Sundberg, som nå er bedre enn noen gang, og stabil på lengder over seks meter.

Men det er jo ikke alltid det går helt etter planen, selv om talentet er stort. I 1929 deltar Rudolf på et dommer- og instruksjonskurs på Fauske, før han noen dager senere skal være med i fylkesmesterskapet i Bodø, for deretter å dra til nordnorsk mesterskap i Harstad, en lang reise i de dager. I sin oppsummering etter de to stevnene forklarer da også Lofotpostens journalist hvorfor resultatene under NNM ikke ble bedre.

”I længde deltok Rudolf Sundberg og opnaadde 6,26 meter, men greide ikke bedre resultat grundet overtræning fra kurset paa Fauske. (6 timers træning i 6 dage.) Sundberg deltok ogsaa i tresteg og blev nr. 4 med 13,03 m. Overtræning ogsaa her!”

Klubbkamerat Haakon Bjørnli fra Svolvær deltar i diskos, og blir nummer tre, men Lofotposten mener også han bør prestere bedre: ”Bjørnli hadde i finalen 3 kast over 34-35 meter, men dessverre døde kast”, skriver journalisten - og lurer på om dette dårlige resultat kan tilskrives det faktum at Bjørnli stilte i splitter nye piggsko?

Haakon Bjørnli kom fra Misvær og bosatte seg i Leirosen, og var også en dyktig hopper, kjent for sin elegante stil, og slik var det med mange av dem; de var allsidige og alltid på jakt etter å konkurrere. Kare Gärtner og Edgar Andreassen er to andre som i disse årene hevder seg øverst på resultatlistene i lengde og sprint.

Rudolf Sundbergs talent var imidlertid av den spesielle sorten og begrenset seg ikke bare til idrett. Han gjorde seg også bemerket som en dyktig musiker og komponist, og fikk sine første undervisningstimer på piano av Svolværs eneste pianolærer, Sophie Westgaard. I en alder av 17 år  kom hans første av i alt 31 kjente komposisjoner, en reinlender kalt ”St. Hans-dans”. Han forsøkte gjennom en årrekke å få sine komposisjoner utgitt gjennom forskjellige musikkforlag, og selv om Rudolf Sundberg ikke greide å leve av å skrive musikk, ble han en viktig person i det lokale musikkmiljøet. Han spilte både piano og fløyte, og ble ofte brukt som pianist i danseband og revyer. Som fløytist spilte han i mange år i Svolvær Orkesterforening og Svolvær-Ensemblet. For å kunne videreutvikle seg reiste han på slutten av 20-tallet til Bodø og da slutter også hans idrettskarriere i Svolvær IL.

Men så sent som i 1929 gjør han og andre fra Svolvær leverer gode resultater på stevner i Nordland. Edgar Andreassen vinner tresteg og T. Krystad blir nummer 3 på 1.500 meter under et propagandastevne i Mosjøen.

Kapittel 7: "En hingst, Deres Majestet"

På generalforsamlingen i 1926 møter det 43 medlemmer. Årsmeldingen forteller at lagets gjeld på skihytta og idrettsplassen nå er nedbetalt, men forslaget om å selge hytta blir nedstemt 23 mot 20 stemmer. Laget har nå 5.500 i gjeld og 10.000 i aktiva, og det vedtas at det skal foretas ytterligere utbedring av skibakken, samt at laget søker om å få arrangere Landsrennet på ski i 1927.

Hilmar Norgrenn og hans medarbeidere har fått blod på tann. Publikumsinteressen for skirenn er stor og potensialet under Lofotfisket enda større. Hva kan man da ikke få til hvis de riktig store stjernene kommer på besøk, tenker Norgrenn med seg selv. Han venter bare på den rette anledning, og den skal by seg når Hovedlandsrennet på ski i 1928 legges til Narvik. I Svolvær IL settes det i gang et iherdig arbeid for å få landets beste løperne til å legge turen om Svolvær når konkurransene i Narvik er over, for å se på Lofotfisket. Og kanskje delta i et lite skirenn i samme slengen…….?

Skiforbundets nestformann, Olaf Helset, blir kontaktet og han liker tanken. Helsets uttalelser til bladet ”Idrettsliv” tyder på at han var en god markedsfører. Han trekker i et intervju opp dette bildet:

”Festlighetene i Narvik efter hovedlandsrendet ebber ut klokken circa 2 nat til mandag den 12te mars, og mens nordlyset spiller over Rombaksbotten glir skiløperskipet, som Salten dampskibsselskab har stillet til tjeneste, ut fra kaien med Svolvær som næste stoppested. Naar undtas en liten trop løpere som samme dag reiser fra Narvik til Lathis i Finland for der at delta i et stort skirend, er alle deltagere med.

Som sagt drar hovedtroppen utover og kommer til Svolvær klokken 11 mandag formiddag den 12te mars. Det er festdag i Svolvær. Klokken 1 middag stænger forretningene i dagens anledning. Skolene har fri fra morgenen av og klokken halv 2 gaar et spøkefuldt 5 kilometers langrend av stabelen og klokken halv 3 gaar hoprendet, med en deltagelse som aldrig er skuet under Lofotvæggen.”

 

Lofotposten ser muligheten for en god sak og skriver gledestrålende: ”Vi har forelagt ovenstaaende, der som man vil se er holdt i en spøkefuld tone, for formanden i Nordland Distriktslag for Idrett, tandlæge Norgrenn, som uttaler at det forholder seg riktig som ” Idrettsliv”  meddels at der er sendt en forespørsel til Skiforbundet angaaende en slik propagandaturne, og der vil nu, efterat planen har vundet bifald paa høieste hold, bli sendt officielt indbydelse til Skiforbundet fra Bodø & Omegns Idrettsforening, samt Nordland Distriktslag for Idrett. Denne plan kunne selvsagt ikke la sig arrangere uten det generøse tilbud fra Bodø & Omegns Idrettsforening og Saltens Dampskibsselskap, og Svolvær bør i tilfælde takke meget pent for at man faar landets skiløperelite gratis til stedet.

Skal der med virkning drives virkelig propaganda er for øvrig Svolvær netop det rette sted at arrangere skirendet paa, med de tusenes av fiskere fra hele Nord-Norge som netop i de dage er samlet her. Da kongen og kronprinsen har mottat indbydelse til at overvære hovedlandsrendet i Narvik, vil der ogsaa bli sendt en indbydelse til dem om at komme til Svolvær for at se paa Lofotfisket og overvære det store skirend her mandag den 12te mars. I det hele later det til at tiden 10.-20. mars vil bli meget begivenhetsrike idrætsdager for Nordland”.

 

Ikke bare skikonger på besøk, altså; men i tillegg selveste Hans Majestet Kong Haakon og Kronprins Olav! De lover å komme og det blir i Svolvær satt i gang et stort apparat for å kunne legge forholdene best mulig til rette for alle. Med stort pågangsmot og energi lar det meste seg gjøre. Mandag 12. mars 1928 formiddag ankommer M/S ”Barøy” fra Narvik med en rekke av Norges beste skiløpere som har deltatt i Hovedlandsrennet, samt de kongelige gjester. De blir ønsket hjertelig velkommen til Lofoten, med håp om at det må bli en vellykket idrettsfest og gode prestasjoner i hoppbakken. Til rennet er det påmeldt 80 hoppere, fra Oslo, Drammen, Lillehammer og Kongsberg i syd til Sulitjelma og Harstad i nord. Her blir det garantert knivskarp konkurranse og mye fin idrett å se. Været er for en gangs skyld på arrangørenes side, det er stille, delvis skyet med tørr snø og minus to grader, når tilskuerne tar skiene fatt opp til Premiebakken.

Kong Haakon blir kjørt til skibakken med hest og sluffe, som vanlig er. Det fortelles at i det kusken tar hesten opp til høyden ved Stranda, hvor man kan se hoppbakken, bemerker Kongen på dansk til svolværingen som er kusk:

– Er det hoppet?

Kongen peker mot bakken fremover kjøretøyet, kusken misforstår situasjonen og svarer:

– Nei, Deres Majestet, det er en hingst!

Men Hans Majestet rekker å demonstrere at også han behersker den kvikke replikk. Da hesten like etterpå gjør sitt fornødne, slik hester gjerne gjør, føler kusken at han bør beklage. Han unnskylder hendelsen ovenfor Kongen, hvorpå denne repliserer;

– Å, jeg trodde det var hesten.

 

Det er en stor dag for byen og for idrettslaget. Å hente landets beste skiløpere og de kongelige til Lofoten midt under Lofotfisket er intet mindre enn en genistrek. Det fylles opp rundt bakken, selv om billetten til hopprennet koster 1 krone, og programmet koster 50 øre. Lokalavisen beretter med struttende stolthet: ”Hopprennet ble for øvrig en praktfull konkurranse. Det ble hoppet opp mot 50 meter, og med en stil som lå til karakteren 18 og 19. Det var ikke dagligdagse hopp den gang, og den store tilskuermasse, bortimot 1000 mennesker som hadde funnet veien til Premiebakken, jublet og hadde det svært hyggelig”. Blant hopperne er noen av verdens beste, løpere som har skrevet sitt navn i gullskrift i norsk skihistorie; det er stjerner som Sigmund Ruud fra Kongsberg, Hans Vinjarengen, Nordre Land, Lars Bergendahl, Johan Grøttumsbråten, Lorang Andersen, Nydalen, A. Rustadstuen, Lillehammer. Fra Svolvær deltok to løpere, Svein Pedersen og Erling Fagerhaug.

Det blir et stort og krevende arrangement for Svolvær Idrettslag. Om ettermiddagen er det skiløperfest og kongemiddag på Festiviteten, selvsagt med lokal meny; skrei, lever og rogn. Hurtigruten, som kongen og de fleste av skiløperne skal dra sørover med, ligger ved kaien ved 5-tiden, og Kong Haakon foretar premieutdelingen fra hoveddekket. Det er midt i Lofotfisket og i havna er mange båter fulle av folk. Dette er en populær forestilling og en stor menneskemasse fyller kaia og området rundt. Så slår skipsklokken tre slag for avgang. ”La gå springet, ropte ofiseren fra broen, skibet gled sagte fra kaien, mens publikum takket for besøket og ropte hurra.”

Kapittel 8: Revy-penger og kondisjon

Kongens besøk er for Svolværs befolkning nok en bekreftelse på en forholdsvis nyvunnet status som en viktig kystby. Hurtigrutens anløp og de gode havneforholdene har de siste tiårene gjort Svolvær til et kommunikasjonsmessig sentrum og knutepunkt for en hel region. Svolvær er byen uten oppland, og fremdeles er det rikdommene i Vestfjorden som er byens fremste fortrinn. Ut over på 1920-tallet er det fallende priser, stigende arbeidsledighet og bankkrakk, men likevel vokste byen. Svolvær klarer seg, etter forholdene, ganske så bra. På Hjellskjæret må rorbuer vike for hus og brygger og på Storøya skyter også et og annet hus opp. Svinøya bindes sammen med Kjeøya med spaservei. Byen sprer seg, det sprenges og fylles ut mellom holmer og skjær og nye bydeler vokser frem. Idrettslagets ledere har fremsynt nok anlagt sin bane i Sandvalen, og fra 1920-tallet spretter det opp hus rundt banen. Først nede i svingen bak det ene målet, og deretter oppover Nybyveien. Familiene Rikstad, Hansen, Sandberg og Hegdahl. Det er etter hvert ikke mye som minner om det gamle fiskeværet. Nye fiskebruk, brygger, verksteder og industri vokser frem og gir byen et enda sterkere bypreg. ”Opplyste gater, lysreklamer og moderne utstillingsvinduer trakk folk til byen”, skriver Alsvik. Biler og faste bussruter langs den nye veien gir bedre forbindelse til Kabelvåg, og da får fotballspillerne heller bære over med at veien sneier cornerflagget på banen. De må nesten ut i grøfta for å ta corner.

 

Idrettslagets økonomi er aldri enkel, og når Fart og SIL slår seg sammen har de to klubbene til sammen 4.000 kroner i gjeld. Hvordan blir man kvitt dette?

Jo, et karneval gir 200 kroner i kassen, man får aller velvilligst låne et stykke fra Chat Noir i Oslo som gir inntekter på over 700 kroner, det blir drevet skytebane og arrangert tombola som gir nesten 1.000 kroner, det er inntekter fra skirenn og ball og kontingent – og i løpet av en vinter er gjelden fjernet. Sånn løser man problem etter problem. Dugnad er viktig, og idrettslaget har støtte i byens befolkning og næringsliv. Folk syntes alltid å være villig til å avse noen kroner, mens bemidlede menn som tannlege Norgrenn, Størmer og grosserer Berg bidrar både med penger og tjenester, ikke ulikt det system vi kjenner i dagens idrett med sponsorer. Fantasien kjenner nesten ingen grenser når det gjelder å skaffe penger i SIL-kassen, og på dette feltet er den tilflyttede telegrafbestyrer Ole Kristian Strøm en sentral person.

– At han har gjort laget store tjenester frem gjennom tidene er helt sikkert. Han var den som alltid arrangerte og iscenesatte de årlige skuespill og revyer som innbragte laget mange pene summer til dekning av alle løpende utgifter som et idrettslag har mange av, sa formann Ivar Ødegaard. Lofotposten lar seg også begeistre av Svolvær ILs aftenunderholdning, som det så vakkert heter:

”Lørdag blev en stor sukces. Billetene var revet bort allerede paa forhaand, og Festiviteten var stappende fuld av et forventningsfuldt publikum da tæppet gikk op for den lille sketch ”Jong Alkohol og Paal Gynt”. Denne viste sig at være en gjennemført ypperlig Ibsen-parodi, sat op med virkelig rutine. De to optrædende masker var maalt med de rette maal straalende likesom dialogen som førtes indenfor rammen av lyskasternes cirkel var al ære værd. Det lille stykke høstat velfortjent bifald.

Og saa kom aftenens Clou , ”Ungkarens mareridt”. Det gikk helt feiende av stabelen, uten en eneste snubling. De agerende amatørskuespillere avslørte sig som veritable kunstnere. Nu er denne Arne Svendsens lille 1-akter ustyrtelig morsom og taknemmelig at kjøre ivei med saa, det gikk som det var smurt. Sjelden har der  vel været slik høi stemning i Festiviteten, jubelen var til sine tider rent faretruende.

Hva de optrædende angaar saa ligger der stort arbeide bak denne opførelse. Det vidner om mot og godt humør at de paatar sig den ingenlunde lette opgave at holde  vort noget kolde publikum i aande. Derfor var sukcseen saa meget mer fortjent.”

 

Revy, kino, kultur og idrett – svolværingene har visst hele tiden noe å forlyste seg med. Foreningslivet blomstrer og lokalpolitikerne diskuterer hvordan de skal klare utvikle byen videre. I 1919 vinner Arbeiderforeningen valget i Svolvær og får 15 av 20 representanter i bystyret, uten at det dermed blir noen revolusjon av det. På denne tiden er de partipolitiske skillelinjene mindre synlige og spiller en mindre rolle enn i dag. Ved valget i 1922 er Arbeiderpartiet størst med sine åtte representanter, men den høyrevennlige Lofotposten er fornøyd når de borgerlige partiene i 1925 vinner tilbake makten. Avisen får også en konkurrent i en kort periode. Avisen ”Friheten” starter opp, med kommunisten Alfred Skar som redaktør. Bystyret beslutter å ikke rykke inn kommunale annonser i avisa og bidrar dermed til at den varer i bare tre år. 1. mai 1928 er det ingen røde flagg i toget, Arbeiderpartiet har overtatt dagen, men annonsen står i den borgerlige avisen Lofotposten. ”Byens mangslungne næringsliv og mangel på en dominerende væreier gjorde at kommunismen aldri slo rot i Svolvær”, er Alsviks teori. Fra 1918 til 1929 har Svolvær borgerlig ordfører og viseordfører, bortsett fra 1925 da en av idrettslagets stiftere, Alf Nielssen er viseordfører for Arbeiderpartiet.

Fra 1920 og utover er det stor arbeidsløshet og byen må til slutt låne penger for å drive nødarbeid. Bystyret oppfordrer næringslivet om kun å ansette ”innenbys arbeidere”. Her er det om å gjøre å ta vare på sine egne. I 1923 blir nødpengene brukt til å fylle ut torget, samtidig som veien til Kabelvåg blir gjort ferdig. Sanitetsforeningen får 500 kroner av kommunen for å drive suppekjøkken som skal avhjelpe nøden blant de vanskeligst stilte.

Likevel er det også optimisme og et rikt næringsliv, der mange startet egen virksomhet. På grunn av Lofotfisket er et større marked enn bare det lokale. Fisket gir også grunnlag for etableringen av en lokal verkstedindustri, og bedrifter som O. Marhaug og Søren E. Skarvik starter sin virksomhet i perioden etter 1930. Gunnar Berg starter opp med hermetikkfabrikk på Svinøya i 1927 og byen har i 1936 registrert hele 70 industribedrifter, ikke så store, men mange små. Kommunikasjonsmessig skjer det også noe nytt når det i 1937 etableres daglige sjøflylandinger i Svolvær i den lyse årstiden.

Det kan virke som om byen nærmest trosser nedgangstidene og er fast bestemt for å vokse. Også kommunen investerer. I 1922 får Svolvær sitt bibliotek og 1926 står endelig, etter mange års kamp og lange diskusjoner, den nye folkeskolen ferdig. I 1929 innvies kirkegården og deretter kommer endelig kirken på Langåsen i 1934. Byen vil seg en kirke, som den ville seg en skole og et rådhus.

Når Svolvær Idrettslag holder sin årlige generalforsamling i april 1932 skriver Hilmar Norgrenn: ”Den økonomiske krisetid vi gjennomlever har også idrettslaget i høi grad fått føle virkningene av. Inntektene flyter nu  ikke så lett inn som tidligere og laget har dessverre i de siste par år arbeidet tungt økonomisk. Da selve idrettsarbeide krever penger – og de fleste lån på idrettsplass og hytter fordrer årlige uttellinger – hadde det hopet sig op en hel del løsgjeld som hvilte tungt på laget. Ved formannskapets og politimesterens velvilje fikk laget også i år anledning til å drive sin skytebane – likesom der ad forskjellig vei er prøvet skaffet penger tilveie – alt dette vilde dog ikke ha forslått stort hvis ikke arrangementet av Hovedrennet for Nord-Norge 19. og 20. mars hadde brakt laget – et tidene tatt i betraktning – meget pent overskudd.

Styret har funnet det riktig å benytte de innkomne midler til å betale lagets løsgjeld – vi mener at det også for et idrettslag bør være en æressak å gjøre rett og skjell for sig  - og laget har i dag praktisk talt gjort rent bord med sin klattegjeld og er helt à jour med sine faste lån. Følgen  av denne gjelds konsolidering er at vi nu sitter med tom kasse, og sesongen står for døren. Men nu er det at styret stoler på sine medlemmer – nu er det anledning  å vise at medlemmene står samlet om sin forening – nu er det anledning for byens idrettsmenn å vise at det ikke er bare å kreve – men også å yde. Har ikke foreningen sine medlemmer med sig i kampen for å holde laget økonomisk ovenpå – har  heller ikke laget noen eksistensberettelse i vår by. I disse dager sendes krav til medlemmene om å betale sin forfalte kontingent og hvis alle lagets medlemmer bringer dette offer og yder sin skjerv i form av kontingentinnbetaling, skal også laget greie å finanisere sommerens idrett. Til syvende og sist er idretten også avhengig av en god økonomisk basis”.

Da Svolvær Idrettslag ble stiftet i 1913 var folketallet vel 1500 mennesker.

I 1935 er det nesten 3000, og Alf Nielssen velges til ordfører i 1936 og på nytt igjen i 1939. Han har vært med i politikken siden 1918, og blir betraktet som en nestor i Arbeiderpartiet, i bystyret – slik han var det i idrettslagets første tid.

1920- og 1930-årene er preget av splittelse og klassekamp i norsk idrett. Arbeidernes Idrettsforbund blir stiftet i 1924. Bakgrunnen for dannelsen av AIF er de tilspissede politiske og sosiale motsetninger etter den første verdenskrig; idrettsfolk har blant annet opptrådt som streikebrytere i store arbeidskonflikter.

Den offisielle idrettsbevegelsen sorterer på denne tiden under Forsvarsdepartementet, og innen arbeiderklassen mener man at den er for sterkt preget av nasjonalisme og militarisme. Det er ikke før i 1946 norsk idrett blir samlet i det vi i dag kjenner som Norges Idrettsforbund.

Samtidig er det i denne perioden et aktivt idrettsliv i Svolvær. I 1931 stiftes Svolvær Bokseklubb, som har sine første treningslokaler i Svolvær Spikerfabrikks maskinhall. Klubben får raskt nesten 100 medlemmer, deriblant SIL-gutter som Hjalmar Lorentzen, Harald Pettersen og Bernhard Krane, samt den senere samferdselsminister Håkon Kyllingmark. I 1945 skifter klubben navn til Svolvær Atletklubb for også å kunne drive med bryting.

Som et resultat av den økende fotballinteressen rundt om i Nordland, og et økende antall kamper mot utenbys lag, blir klubbene enige om å bringe fotballen inn i mer organiserte former. Dette blir de første år for offisielle mesterskap. Høsten 1919 må man imidlertid foreta en ny inndeling av Nordland Fotballkrets, fordi blant annet store avstander gjør denne vanskelig å administrere. Inndelingen fører nå til at det etableres Helgeland og Salten Fotballkrets med klubbene Mosjøen, Mo og Bodø, mens Svolvær, Melbu, Stokmarknes og Narvik danner Lofoten og Vesterålen Fotballkrets. Harstad IL blir innlemmet i Troms Fotballkrets.

I det første styret i Lofoten og Vesterålen Fotballkrets er Svolvær IL sterkt  representert. Hilmar Norgrenn, den store organisator, er nesten selvskreven formann, Johan A. Paulsen er oppmann, Olaf Berg sekretær og Oscar Paulsen en av tre styremedlemmer, mens de fire andre i styret representerer Melbo IL.

På tinget til Norges Fotballforbund i 1931 er Svolvær ILs representant Johan A. Paulsen, som også møter som formann i Nord-Norges Fotballkomite. Paulsen fremmer et vel begrunnet forslag om økning av bevilgningene til det nordnorske fotballmesterskapet som første gang arrangeres i 1929, fra kroner 1.500 til 2.500, nok et eksempel på at SILs tillitsmenn allerede fra et tidlig tidspunkt markerte seg i kretser og komiteer utenfor egen klubb. Og ingen markerte seg mer enn Hilmar Norgrenn.

Kapittel 9: Ildsjel og velgjører

"Det har ikke vært idrett i Norge i dag, hvis man ikke hadde hatt den private offervilje og interesse å ty til !"

 

Sitatet kommer fra Hilmar Fredrik Weidemann Norgrenn, tannlegen som skal komme til å sette sitt preg på Svolvær Idrettslag fra den spede starten i 1913, til han flytter fra byen på 1930-tallet. Hans 22 år i SIL er med på å legge grunnlaget for den klubben som nå feirer 100 år, og det er en selvfølge at det er nettopp Norgrenn som i 1935 blir utnevnt til lagets aller første æresmedlem. Norgrenn ble født 12. oktober 1884 i Odalen i Solør og tok sin tannlegeeksamen i 1904. Et par år etter sin eksamen slår han seg ned som tannlege i Lofoten. Han åpner kontor i Kabelvåg, men flytter allerede i 1909 til Svolvær, hvor han siden driver sin praksis. Når Svolvær Idrettslag blir stiftet er det helt naturlig at den 28 år gamle tannlegen er en sentral aktør. Han har erfaring fra et mer velutviklet og organisert idrettsliv sørpå, og må ha verket etter å sette i gang i Svolvær, som på den tid ikke har noe idrettslag etter at Svolvær Idrettsforening la ned sin aktivitet.

–      I mine unge dager hadde drevet aktiv idrett, og da jeg kom hit nord syntes jeg idretten lå så nede at jeg følte, at her måtte jeg gjøre noe, sa Norgrenn senere.

–      Jeg så det som en synd mot ungdommen at de ikke var blitt hjulpet. Det ble overhodet ikke drevet aktiv idrett i Lofoten den gang. Da jeg tok fatt var det altså gamle minner jeg frisket opp, og da jeg var for gammel til å drive aktivt kastet jeg meg over idrettens ledelse for å forsøke å få det i sving. Det var nokså tungt til å begynne med. Det var nytt alt sammen. Ingen forståelse verken fra foreldre eller autoriteter. Men det gikk da litt om senn, sa han, og syntes direkte synd på ungdom uten idrettstilbud:

–      Der finnes ennu avstengte bygder for idretten i Nord-Norge. Jeg synes synd på ungdommen der. De har intet å interessere sig for. De slenger efter veier og på gatekryss, sa han i et intervju.

 

Norgrenn starter som nestformann i styret fra 1913, men tar over som leder i 1917, og det er skiidretten som ligger tannlegens hjerte nærmest.

–      Hva sommersporten angår så kan jo det ene være like bra som det andre. Skisporten derimot, kan dyrkes av begge kjønn i alle aldrer. Man kan komme i skog og mark, drive det som konkurranse eller mosjonsidrett, akkurat som man vil.

 

Men selv om han snakker lyrisk om ski, er Hilmar Norgrenn først og fremst et organisasjonsmenneske, som i over 20 år utfolder seg på en rekke arenaer. Når Lofoten og Vesterålen Fotballkrets blir stiftet 6. september 1919 blir Norgrenn valgt til formann i kretsens første styre, og på årsmøtet på Fauske i 1927 blir han formann for Nordland Distriktslag for Idrett. Norgrenn har en nesten grenseløs energi. Han sitter som medlem av styret i Svolvær Sparebank. Han er medlem av Norges Tannlegeforening fra 1906. Han tar også initiativet til dannelsen av Nord-Norges Tannlegeforening, der han er første formann i flere år og senere blir utnevnt til foreningens første æresmedlem. Han er medlem av Norges Tannlegeforenings hovedstyre, og han kaster seg, nær sagt selvsagt, inn i lokalpolitikken, som medlem av Svolvær bystyre og Svolvær skolestyre.

 

Norgrenn er preget av de gamle olympiske idealer, og mener det er en vederstyggelighet å blande politikk og idrett, et brennbart tema og tidens store kampsak, som splitter norsk idrett. Norgrenn mener idrett og kultur ikke var politikk:

– Jeg ser på idretten som en samfunnssak, men jeg er en absolutt motstander av den statsdrevne idrett. Idretten må få utvikle sig på fri basis, men selvfølgelig må den støttes av staten. Staten må også kunne føre kontroll med idretten, men at den underlegges staten, som et ledd i en viss hensikt, det mener jeg er å misbruke den. Å bruke idretten som man gjør i de totalitære stater – jeg kjenner ganske godt til den tyske – det mener jeg ikke vil passe for skandinaviske forhold. Jeg ser med glede på at der nu arbeides med en forsoning innen idretten i vårt land. Vi har så meget å sloss om i livet ellers. Kunst og idrett skulle for alltid være bannlyst fra alt som heter politikk, sa han.

På denne bakgrunn er det naturlig for Hilmar Norgrenn ikke bare å bruke sin tid og energi i Svolvær Idrettslag, men også noen av sine penger. Som tannlege har han en forholdsvis høy inntekt, og han er mer enn villig til å være SILs første “sponsor”. Når han dør i 1956 blir det i en omtale skrevet at han “ofret mye av sin arbeidskraft og sine penger” på idrettsarbeidet i Svolvær IL. Han ble i en annen forbindelse beskrevet som ”en glad giver”. Norgrenn vet  at det ofte er pengene det står på.

–      Det som spesielt har vært vanskelig for den nordnorske idrett er økonomien. Hvordan har ikke de små lagene rundt omkring arbeidet? Når en gang idrettens historie skal skrives i Norge, så bør alle idrettsledere og idrettslagsformenn rundt om, som har kjempet en hard kamp for å holde laget sitt oppe minnes. Det har overhodet ikke vært idrett i Norge i dag hvis man ikke har hatt den private offervilje og interesse å ty til, sa han.

 

Hilmar Norgrenn er uten tvil en moderne og fremsynt mann i sin samtid. Han oppsøker den nyeste kunnskap i sitt yrke, og han begrenser slett ikke sin idrettsvirksomhet bare til Svolvær. Han vinner ry over hele Nord-Norge for sitt organisasjonstalent, han støtter idrettslaget økonomisk og henter berømte skiløpere fra Oslo. Han blir beskrevet som meget elskverdig, alltid imøtekommende og hjelpsom, men kan neppe ha vært redd for å si sin mening. “Han gikk uredd og friskt inn for å få gjennomført de saker som han tok opp, og selv om enkelte ikke alltid var helt enig med ham i hans syn på sakene, så tror vi de fleste i dag vil innrømme at Norgrenns oppfatning allikevel var den som var riktigst”, het det senere i en artikkel.

Når han på slutten av 1930-tallet flytter til Hamarøy har han tjent Svolvær Idrettslag i 22 år, og blir med rette kalt idrettslagets far.

– Om jeg så lever til jeg blir 110 år blir min interesse for idretten like usvekket, sier han.

I 1954 får han Kongens Fortjenestemedalje i gull. Hilmar Norgrenn blir ikke 110 år. Han dør 21. mai i 1956, men rekker å etterlate seg store spor i Svolvær Idrettslags historie.

 

 

 

Av fiasko fødes et storlag

 

Fart og SIL slår seg sammen i 1930, og SIL ser ut til å trives i sine nye blåhvite drakter. Det er tydelig at byen nå har en fin generasjon fotballspillere på gang. Problemet er bare å få dem på trening. Klubbene i kretsen spiller i to serier, en A-serie og en B-serie. I 1932-sesongen planlegger SIL å stille med lag i begge, men på grunn av liten spillerstall blir det med B-serien og fra oppsummeringen av sesongen 1933 tar vi med dette fra fotballgruppens protokoll: ”Heller ikke denne sesongen ble hva man kunne forvente. Etter et fint treningsfremmøte i begynnelsen, forsvant mange av spillerne da styret kunne meddele at bare A-laget skulle få delta i kretskampene. Resultatet ble at da kampene startet måtte det inntas en hel del unger for å kunde spille med fullt lag. Dette gjorde seg også utslag i treningen som ble lite effektiv. Ser man på kampene så greide laget på tross av uroligheter innad å bli avdelingsmestre, men måtte gi tapt for Bodø/Glimt SFK i finalen med 1-8”, heter det.

 

Årets store begivenhet i 1933 er jubileumskampene i anledning lagets 20-årsjubileum.

”Bemerkelsesverdig er oldboyslagets seier over Kabelvåg ILs A-lag, og vårt B-lags flotte seier over Melbu ILs A-lag. Den siste kamp i jubileumsserien ble spilt under nokså eiendommelige forhold. Efter programmet skulde kampen gå kl. 5 em. Imidlertid satte det inn med regn og tykk skodde så hurtigruten med Harstad-spillerne kom først ved åttetiden. Det var da ganske mørkt på banen - og fotballstyret tok da under overveielse å avlyse kampen. Efter styrets overslag skulde kampen bli en attraksjon, som burde bringe adskillig penger inn, liksom HIL for deltagelsen skulde ha 125 kroner. For å redde mest mulig av pengene fant styret å måtte gjøre alt for å få kampen i stand. Der blev så i en fart montert 6 kraftige elektriske lamper rundt banen og i denne hypermoderne belysning blev så «kampen» utspilt. Regnet høljet ned så banen snart stod under vann, mørket blev tettere, en av lampene gikk ut og dommeren Wigen fra Melbu sprang rundt og spurte etter ballen. Det blev til slutt den rene ”vannpantomime. I kveldens mulm og mørke fikk HIL lurt inn tre mål og kunde således forlate valplassen - eller rettere sagt vannplassen - som seierherre. Sesongen sett under ett har vi hatt en sportslig fremgang, med mange kamper, hele 8 mot Kabelvåg IL”, skriver en tydelig oppgitt oppmann med ordet i sin makt.

Men som sagt; det er dette med å få guttene på trening. I 1934 gir nok et år med dårlig treningsfremmøte hos spillerne gi seg et utslag som holder på å sette en stopper for alt som heter fotball i Svolvær. Vi refererer fra styreprotokollen etter at SILs utvalgte har prestert å tape utrolige 0-20 mot Bodø/Glimt. 20 baklengemål. Det svir. ”Resultatet var så knusende at det helst bør forbigåes i taushet. Slappheten med oppmøtet til treningen gav sig her et slående utslag, som nok fikk enhver til nærmere eftertanke. Selvtilliden var som blåst vekk, og mismot og opgitthet var kommet istedet. Den ulyksalige tur truet rent med å sette en stopper for alt som het fotball her i byen”, skrives det med bitterhet i pennen. Dette går på æren løs. Så svakt som dette kan ikke klubben fremstå. Noe må gjøres, men hva? Igjen er det patrioten, organisatoren og sponsoren Hilmar Norgrenn som må sette standard. Fra protokollen det året sakser vi: “Men intet er så galt at det ikke er godt for noget. Efter å ha hørt en masse prat fra kreti og pleti blev vår forenings utmerkede nestformann, tandlege Norgrenn rasende, slog i bordet og svor på at ”nu skulde det pinedø bli andre greier.” Han fikk sørget for at laget skulde få en trener fra Bodø, og det var ikke gått lang tid før Glimts utmerkede trener, Alf Simonsen hadde tatt ledelsen.” I tiden lenge før kjøp og salg av fotballspillere henter Norgrenn likegodt den beste treneren som er å finne, fra klubben som har vunnet det nordnorske mesterskapet både i 1930, 1933 og 1934. SIL har offensive og utadvendte ledere som ikke er redd for å benytte seg av moderne metoder.

Svolvær IL, som så sent som i 1930 slo seg sammen med Fart, er imidlertid ikke lenger alene om fotballspillerne i byen. Nok en gang stiftes opp en ny klubb. 29. april 1934 blir Svolvær Ballklubb etablert etter at en gruppe av ungdom som ikke hadde tilknytning til Svolvær Idrettslag hadde bestemt seg for å danne en ny fotballklubb, kanskje etter erfaringene i den dårlige 1933-sesongen. Medlemstallet ble ca. 25 til å begynne med, men steg snart til ca. 75, inkludert passive støttemedlemmer. Klubbens første formann ble John Olsen og blant styremedlemmene merker man seg en Harald Johansen, som skal komme til å innta en sentral rolle i SIL etter krigen. Kaptein og oppmann var Petter Gärtner, og andre navn i tillitsmannsrekken var Roald Nielsen, Jens Krystad, John Johansen og Olvar Sandberg.

Klubben som spiller i gule og grønne drakter, blir opptatt i Norges Landsforbund for Idrett via Nordland Distriktslag for Idrett. Medlemskap i Norges Fotballforbund ble ordnet i 1935, og fra dette året deltok laget i kretsserien klasse B. Svolvær Idrettslags bane ble leiet for en sum av kroner 200 pr sesong, men leien ble deretter redusert til 150 kroner for 1936 og 1937.

Svolvær Ballklubb hevder seg godt, så vel i privatkamper som i kretskamper, slår for eksempel storebror SIL med hele 4-1 i 1936, og blir dette året finalist i B-serien, men taper mot Ballangen med 0-1. I 1936 har klubben også eget juniorlag. Svolvær Ballklubb blir i 1936 innmeldt i Nordland Skikrets, og senere i Nordland Friidrettskrets, men går i oppløsning i 1937, og flere av juniorspillerne går da over til Svolvær Idrettslag.

Men tilbake til 1934-sesongen da Norgrenn slo i bordet. SIL hadde bestemt seg for å stoppe den negative utviklingen og importerte trener fra Bodø. Takket være tannlege Norgrenns entusiasme og lommebok gir det raskt resultater. ”Trods den korte tid gjorde Simonsens arbeide rene underverker, lagene blev fullstendig forvandlet og opnådde serdeles gode resultater i kretskampene. I prøverunden om det nordnorske mesterskap leverte laget en utmerket kamp mot Skjønstå IL fra Sulitjelma og seiret med 5-3 mål. Kritikken var enstemmig i sin ros for lagets gode spill”, skriver Lofotposten. 1. rundekampen mot Narvik/Nor blir imidlertid ikke spilt, fordi det viser seg umulig å oppdrive båt til turen, og i årene som kommer er det nettopp Nor, Bodø/Glimt, Mjølner og Harstad IL som stopper SILs drøm om avansement i det nordnorske mesterskapet. 2-8 for Nor i 1931, 1-11 mot HIL året etter, 0-3 for Nor i 1933, respektable 0-1 mot HIL i 1935 og 2-5 mot Mjølner i 1936, og om det er oppdemmet frustrasjon eller ikke, skal være usagt, men i 1937 er vi ikke engang med i NNM.

Likevel har idrettslaget en god generasjon spillere i disse årene. I 1935 tar Svolvær IL sitt første kretsmesterskap med et lag som består av spillere som Alfred Telstad, Dagfinn Carlsen, Trygve Steffensen, Odd Eilertsen, Alf Finnseth, Joakim Eilertsen, Hjalmar Lorentzen, Alf Knutzen, Bernhard Krane, Torberg Robertsen, Einar Sivertsen og Konrad Nicolaysen. I referatet fra 2-2-kampen mot Harstad IL i 1. runde i det nordnorske mesterskapet i 1935 skriver Lofotposten: ”Fotballen her i byen er nu avgjort i skuddet. Da vi reiste til Kabelvåg på søndag hadde SIL leiet to store båter, som begge blev fullt besatt av et stort og interessert publikum. Også en privatkamp mot Nor/Narvik skulle spilles, og efter den pene innsats i Harstad-kampen blir det moro å se hvordan laget kommer sig fra denne kamp mot landsdelens største og mest rutinerte fotballag. Det er ganske betegnende for hvordan forholdene nu har utviklet sig her i Svolvær, at arrangøren, som selv er baneeier, ser sig nødsaget til å leie plass utenbys for å kunne påta sig et såvidt kostbart arrangement som å få hit et Narvik-lag. (Nors reiseutgifter er det firedobbelte av hvad man tar inn på kampen i Svolvær). De som ønsker å se denne kamp, og det gjør vel alle fotballinteresserte, må nu først betale transport frem og tilbake til Kabelvåg, og så blir de der avkrevet presis den samme entre som de uten å blunke nekter å betale her i Svolvær. Forholdet er jo nærmest til å gråte over, men vel, når publikum velger å betale dobbelt pris for en Kabelvåg-kamp, så dem om det.”

SIL blir kretsmester i 1935, og følger opp med å ta tittelen også i 1936, med den senere statsråd Håkon Kyllingmark som ansvarlig for innetreningene. Ny tittel i 1938, og i tillegg vinner klubben B-mesterskapet i 1939. Dette er det første virkelig gode fotballaget i klubbens historie, og stabiliteten er bedre enn noen gang. Odd Eilertsen debuterer i 1933 og er den spilleren fra denne perioden, der det ofte spilles bare 10-15 kamper hver sesong, som får flest. Når han legger opp i 1951 har han spilt 72 kamper for klubben. Den lille, tettvokste Torberg Robertsen er med på alle de tre KM-titlene disse årene, og det samme gjelder Alf Finnseth, Hjalmar Lorentzen, Odd Eilertsen og Bernhard Krane. Sesongen 1938 er spesielt sterk. Da gjør SIL 61 mål på 11 kamper, blant annet med to kalasseire mot Kabelvåg, 10-2 og 14-3, og Krane (18 mål på 9 kamper), Konrad Nicolaysen (15 mål på 9 kamper) og Alf Knutzen (10 mål på 4 kamper) scorer over halvparten og utgjør seriens mest målfarlige angrepsrekke. Knutzen ble etter sigende ofte kalte ”Flasken” fordi han bruker bredsiden av foten når han forsøker å plassere ballen i vinkelen.

 

Banksjef og kaptein Robertsen er en fargerik kar, som også har det i kjeften. Som regel er han senterhalf og dermed siste skanse i det gammeldagse sekkeforsvaret. Likeså er han som regel kaptein på SIL-skuta. I 1976 blir han intervjuet av SILs klubbavis ”Nettsus”, og da forteller han om fotballen på 1930-tallet:

– Jeg var bare 15 år da jeg fikk min debut på A-laget. Det var i 1930 og vi skulle møte mannskapet på ”Ailette”, en fransk militærbåt som var på besøk i Svolvær. Da hadde jeg spilt ett år på B-laget. Den gang var det ikke vanlig med aldersbestemte lag. Men rundt omkring i Svolvær hadde vi mange gutteklubber, og Nerbyen, Midtbyen og alle de øvrige klubbene utkjempet mange harde oppgjør. Kampene foregikk for det meste på ei slette øverst i Storgata, der vi i dag har fått en blokk, eller på Spikerfabrikktomta og de to parkene. Det var mange harde slag, og vi spilte fotball døgnet rundt.

– Vi tapte en gang 0-20 for Glimt, men etter bare 10 minutter fikk jeg foten til han Bodøgaard midt i kjeften. Hadde jeg spilt hele kampen, tror jeg ikke vi hadde tapt mer enn 15-0! 

– Men å tape 0-20 for Glimt viser vel at SIL ikke hadde noe storlag i 1936?

–      Glimt og Nor var de store, og jeg fikk aldri være med på å slå disse lagene. Like etter stjernesmellen mot Glimt fikk vi for øvrig Glimt-gutten Arne Simonsen som trener. Vi dro til Bodø igjen og slo Skjønstå IL med 5-3. Det var stor oppreisning for oss, erindret Robertsen – og unnlater å nevne ryktene fra Bodø om at SIL-spillerne skal ha hatt det så artig på Hurtigruta over fjorden at de ennå var sterkt preget da kampen startet.

Til tross for tre mesterskap; de gamle problemene dukker likevel snart opp igjen. Som vanlig reiser mange av de unge spillerne i militæret og enda yngre gutter må hentes inn. ”God kondisjon preger laget, men også dårlige avslutninger,” heter det i protokollen etter en lite minneverdig 1939-sesong, der trioen Krane, Knutzen, Nicolaysen til sammen bare scorer 11 mål. Men det som skjer i storpolitikken ute i Europa, skal snart sette SILs svake fotballresultater i sitt rette perspektiv.

 

Kapittel 10: Økonomisk redningsplanke

Det er to ting folk i Svolvær snakker om i 1932. Det ene er den lokale pyromanen som brenner ned tønnefabrikken på Østerøya. Det andre er Hovedlandsrennet på ski.

Den vinteren må nemlig Svolvær ta over Hovedlandsrennet, når Bodø på grunn av snømangel må avlyse. Lofotposten skriver: ”Årets største begivenhet her nord hadde samlet over 50 menn og kvinner, og er et av de største skirenn som noensinne har vært holdt i Svolvær. Foruten de mange kjente skinavn her nord, starter også de to landskjendte skidamer fra Nordre Land, Johanne Kolstad og Hilda Braskerud, som i morgen eftermiddag kommer til Svolvær fra Narvik, hvor de har gjort veldig furore. De to kvinnelige løpere vil åpne hopprennet søndag, og det vil bli arrangementets store attraksjon, som nok vil trekke mann av hus til skibakken. Overalt hvor de to flinke skiløpersker har deltatt har de høstet stormende bifall og blitt meget populære”, forteller avisen – og fortsetter:

”Hopprennet som har en deltagelse på omkring 50 mann kringkastes med tannlege Norgrenn, som hallomann. Fra arrangørenes side rettes det en inntrengende anmodning om velvilligst å betale sin entre. Den er ikke høiere enn at enhver med letthet klarer å betale den om godviljen er tilstede”.

 

Som i 1928 er arrangøren heldig med været. Søndagen kommer med strålende sol og fint vær og allerede lenge før hopprennet skal begynne strømmer publikum oppover til bakken. Når rennet presis klokken 12.30 åpnes av de to kvinnelige hopperne fra Nordre Land, er bakken omkranset av det som anslås å være mellom 3000 og 4000 mennesker!

”Johanne Kolstad åpnet rennet, og presterte et utmerket hopp på 37 meter, mens Hilda Braskerud landet på 31 meter, og begge høstet stor applaus. Så overtok mennene og Oskar Teistad fra Sulitjelma, satte ny bakkerekord med hele 54 meter, et sjeldent kraftig og godt hopp. Den gamle bakkerekorden som ble satt i fjor av storhopperen Hans Beck fra Kongsberg, og som lød på 51 meter ble således grundig slått.”

Også arrangørklubben hevder seg i konkurransen. Haakon Bjørnli fra Svolvær, hopper nemlig 41 meter i begge omganger. Bjørnli som opprinnelig kom fra Misvær, er en lovende kombinertløper når han på 1920-tallet flytter til Svolvær og bosetter seg i Leirosen, der han blir nabo med Eivind Dundas. Han deltar i alle skirenn hvor han bare har anledning, hevder seg alltid blant de fremste, og er en allsidig idrettsmann innen ski og friidrett. Lofotposten skrev at ”når han hopper er det stilrent, og hans nedslag er så sikkert som Vågakallen.”

Bjørnli er i storform under Hovedlandsrennet på hjemmebane og vinner langrennet på 17 kilometer på tiden 1.10.28, foran nr. 2, Sverre Salamonsen, Sulitjelma, på tiden 1.13.12, og sikrer seg dermed Kongepokalen i kombinert.

Lofotposten er meget tilfreds med arrangementet.

”Det kan med trygghet sies at Hovedrennet for Nord-Norge er et av de mest vellykkede skirenn som noensinne er avviklet i Svolvær. Svolvær Idrettslag som arrangør har all ære av sitt arbeide. Bakken var i mønstergyldig stand og avviklingen foregikk greit og presist. Å overta et så vidt stort arrangement som Hovedlandsrennet på så kort varsel som Svolvær Idrettslag denne gang gjorde, og allikevel makte å avvikle rennet så mønstergyldig som tilfellet har vært denne gang, viser hvilke utmerkede arrangører de ledende i idrettslaget er, og de tjener stedet til stor ære. Meningene så vel blant løperne som publikum var enstemmig: Et overmåte vellykket og greit avviklet renn.”

 

Også økonomisk viser Hovedlandsrennet seg å være en suksess. Og det trenges. På årsmøtet i 1932 kommer det klart frem at det er vanskelige tider for folk flest, og for idrettslaget.

”Den økonomiske krisetid vi gjennemlever har også idrettslaget i høi grad fått føle virkningene av. Inntektene flyter nu  ikke så lett inn som tidligere og laget har dessverre i de siste par år arbeidet tungt økonomisk. Da selve idrettsarbeide krever penger, og de fleste lån på idrettsplass og hytter fordrer årlige uttellinger, hadde det hopet sig op en hel del løsgjeld som hvilte tungt på laget. Ved formannskapets og politimestrerens velvilje fikk laget også i år anledning til å drive sin skytebane – likesom der ad forskjellig vei er prøvet skaffet penger tilveie, alt dette vilde dog ikke ha forslått stort hvis ikke arrangementet av Hovedrennet for Nord-Norge 19. og 20. mars hadde bragt laget et, tidene tatt i betraktning, meget pent overskudd.

Styret har funnet det riktig å benytte de innkomne midler til å betale lagets løsgjeld – vi mener at det også for et idrettslag bør være en æressak å gjøre rett og skjell for sig  - og laget har i dag praktisk talt gjort rent bord med sin klattegjeld og er helt à jour med sine faste lån. Følgen av denne gjeldskonsolidering er at vi nu sitter med tom kasse, og sesongen står for døren. Men nu er det at styret stoler på sine medlemmer – nu er det anledning  å vise at medlemmene står samlet om sin forening – nu er det anledning for byens idrettsmenn å vise at det ikke er bare å kreve – men også å yde. Har ikke foreningen sine medlemmer med sig i kampen for å holde laget økonomisk ovenpå – har  heller ikke laget noen eksistensberettelse i vår by. I disse dager sendes krav til medlemmene om å betale sin forfalte kontingent og hvis alle lagets medlemmer bringer dette offer og yder sin skjerv i form av kontingentinnbetaling, skal også laget greie å finansiere sommerens idrett. Til syvende og sist er idretten også avhengig av en god økonomisk basis”. 

 

Vinteren 1937 ser vi at det dukker opp nye skitalenter i Svolvær. Til et gutteskirenn i Narvik tas ut: Klasse 16-18 år: Sverre Sørstrøm, Odd Jakobsen, Jarold Johansen. Klasse 14-16 år: Torbjørn Krane, Jarle Pettersen, John Gjelle, Erling Brede og Arnulf Albertsen. Klasse 12-14 år: Tom Hægdahl, Odd Gjelle, Gunnar Strøm og Erling Eilertsen. ”Da det imidlertid koster nokså mange penger å sende såpass mange løpere til dette stevne, og Svolvær Idrettslag dessverre ikke har råd til en slik stor utgift nu, vil det bli forsøkt innsamlet tilstrekkelig mange penger blant skiinteresserte av byens folk.”

Og den interessen er der. Det er jo skirenn som samler massene. På et gutteskirenn i 1937 rapporteres det om ”at bakken var omkranset av et stort og tallrikt publikum på 400-500, som interessert fulgte med i guttenes prestasjoner og som høilydt gav sin anerkjennelse med kraftige bifall når en av guttene bemerket seg med et særlig flott hopp. I klassen 12-14 år deltok for øvrig en pike, Aud Jakobsen, som ikke stod meget tilbake for de mannlige hoppere, og med litt trening kan hun nok komme til å skaffe guttene konkurranse som disse ikke har drømt om.”

Fremdeles er Svolvær, med sine mange besøkende fiskere på vinteren, et perfekt sted å arrangere skirenn. Under Svolværrennet i 1939 er det et sted mellom 1000 og 1500 tilskuere på plass i Premiebakken.

”I strålende sol med høi klar himmel og ganske svak bris fra øst fortsatte Svolværrennet med hopprenn i lagets bakke ved Svolværvannet for kombinert og spesiell hoppklasse. Allerede tidlig om morgenen begynte folk å strømme opover til bakken. Ikke bare det flotte vær, men kanskje i like høi grad å få se flere av landsdelens beste hoppere, hadde lokket mann av huse. Dette gjaldt ikke bare byens befolkning, men kanskje i største grad fiskerne. Som en lang sort orm gikk folkemassen hele formiddagen op til bakken. Som en begivenhet kan nevnes at for første gang lød Svolvær Idrettslags eget grammofonanlegg mellem de snedekte fjell. På søknad til Norges Skiforbund har laget nemlig fått lånt 700 meter elektrisk kabel og denne var blitt koblet på ledningsnettet nede ved Størmers hytte. Feiende flott hørtes de forskjellige marsjer og melodier som sikkert satte en liten spiss på hele arrangementet”, skriver Lofotposten om de nye tider.

Kapittel 11: Oppturer og nedturer

Friidrettsaktiviteter blir etter hvert en viktigere del av idrettslaget. Hopp og løp preger de tidligste fotografiene fra idrettsbanen i Sandvalen, og stevnet som SIL arrangerer 5. juli 1930 har samlet etter forholdene bra deltagelse fra SIL og Fart. ”Svolvær Hornmusikkforening spilte paa banen. Veiret var surt og under stafettløpet der gikk som sidste øvelse regnet det også en del. Bruttoindtægten av billett-salget kr. 37,13 gaar til Byparken”, heter det i avisen. Kretsmesterskapet i enkeltøvelser for senior arrangeres 26. og 27. juli 1930 i Svolvær, med SIL som arrangør. Det vil si; her ble det tydeligvis en intern omkamp etter stevnet: ”Der deltok bare 13-14 mann og stevnet ble økonomisk sett en fuldstendig fiasko. Skal det derfor rettes kritikk mot dette stevnes avvikling må denne for en del legges på hovedstyret som helt ignorerte alle henvendelser fra friidrettsgruppen om hjelp til avviklingen av stevnet.”

Alt er tydeligvis ikke som det bør i friidrettsgruppen, det skjønner vi når vi leser protokollen fra 1930: “Som man ser har SIL fått mange bra plasseringer, men når vi vet at det bare er fire-fem mann som har trenet og deltatt i sommerens løp, skjønner vi at resultatene kunne vært mye bedre, hvis hele staben av SILs friidrettsfolk hadde gått i trening og iallefald startet ved en del av stevnene. Ved sammenslutningen av SIL og Fart til en forening hørte man så mange smukke ord, både fra den ene og annen kant om det opsving som idretten nu sikkert vilde komme til å få i Svolvær. Men hva skjer for friidrettens vedkommende ? Jo, det er simpelthen tilbakegang istendfor at det skulde ble en påviselig fremgang å spore. Hvor ligger så skylden ? Jo, for en stor del tror jeg at vi kan legge skylden for slappheten og interesseløsheten for treningen derhen at vi mangler trener. Men også de aktive og lederne får bære sin del av skylden for tilbakegangen”.

 

Men talentene er der, for i sesongen 1931 tar klubben seks gull under kretsmesterskapet. ”Vi har i sesongen ved tre medlemmer været behjelpelig med instruktion blant skolebarna, og avvikling av skoleidrettsstevne. Dessverre er det meget få av foreningens medlemmer som har drevet nevneværdig trening i sesongens løp, men disse få kan, som stevneprotokollen viser, glede sig ved god lønn for sit strev i form av mange gode plasseringer”, skriver Eivind Dundas, som i 1932 slår fast at ”det synes som om interessen for friidretten blant lagets medlemmer er synkende. Dette bør de interesserte være opmerksom på, og både aktive og passive friidrettsfolk må efter evne søke å stanse denne tilbakegang. Først og fremst; vær villig å hjelpe til når det kreves”.

Og i 1933: ”Laget har som foregående år nermest ligget i dødvannet hva friidretten angår. Det har ikke været representert ved noe utenbys stevne, og det tillyste kombinerte stevne 31. august måtte på grunn av manglende deltakelse avlyses.”

 

 

Men hver gang det ser som mørkest ut, kommer det et oppsving, og sommeren 1936 kan Lofotposten rapportere:

”Efter at friidretten har ligget i dvale fire-fem år ser det virkelig ut som  den skal blomstre til nytt liv her i byen. På idrettsstevnet søndag startet ca. 25 deltagere i senior og junior, og som man ser av premielisten oppnåddes der en masse gode resultater.

I kule og diskos var Sverre Aronsen, Melbo og Georg Gjertsen, Svolvær overlegen best i sine respektive favorittøvelser. I spyd blev det skarp konkurranse mellom Einar Gjelle, Svolvær og  Andr. Andersen, Sortland. Gjelle overgikk sig selv og satte ny personlig rekord, som også blev ny banerekord. Han vant også fem-kampen, men Andr. Andersen bød god motstand.”

”Et særlig gledelig tegn ved dette stevne var de mange juniors som Svolvær kunde mønstre. I junior B kan fremheves Harald Pettersens 5,81 meter i lengdesprang, i turnsko og på sleip bane. Med piggsko og bedre trening vil han sikkert komme over 6-meteren. Endre Endresen, Svolvær, er en meget lovende spydkaster som vi nok vil få høre mer fra senere. Til å være en junior er hans 50,38 meter et glimrende resultat her oppe. Også Hjalmar Lorentzen viste gode ting i alle kast med spyd som sin beste øvelse. Han manglet bare ca. 2 meter på distansemerket og det greier gutten hvis han legger sig ordentlig i trening. En overraskelse var Odmund Kosmos seier i 1500 meter. Han hadde den beste spurt og det beviser hvor nødvendig det er å trene sprint.”

 

Under kretsmesterskapet i 1938 tar SILs Reidar Endresen fire 1. plasser, i kule, tresteg, lengde og høyde, noe som det året gir ham plass på det nordnorske landsdelslaget mot Nord-Sverige. Prestasjoner som dette er imidlertid ikke nok til å imponere idrettsledere som kom til Svolvær på besøk. For eksempel Norges Landsforbunds instruktør i Nord-Norge Einar Gamst som høsten 1939 gjester Svolvær og oppsummerer han sine inntrykk med at ” i Svolvær var det temmelig skralt, både opmøte til foredrag og instruksjon. Imidlertid opmuntret ikke været akkurat til noen lang opbyggelse på banen. Formannen kunde ikke bære sig for å vise frem gymnastikklokalet, hele byens og skolens gymnastikksal. Det er en temmelig rar mentalitet som gjør sig gjeldende: Når et lokale blir for asmatisk og skrøpelig til det formål som det har tjent i mange og lange år, så finner man ut at det alltid kan greie sig som gymnastikklokaler. Her er det stedets gamle kino som er ”innredet” til gymnastikksal. Stort mindre, skitnere og mørkere gymnastikklokale kan man ikke tenke sig, og toppen på kransekaken var likesom det kombinerte avklædnings- og apparatrum. Ordet hygiene er malplasert i forbindelse med dette lokalet.”

 

Ikke mye å skryte av. Når Lofotposten skal fortelle sine lesere hva som skjedde under kretsmesterskapet i 1939, velger avisen denne innfallsvinkelen:

”KM i friidrett for Lofoten og Vesterålen hadde samlet svært liten deltagelse. Det må sies å være nedslående at det skal være så kleint bevendt med idrettslivet på så store steder som disse, med til dels bra og iallfall meget kostbare idrettsbaner. For 12-15 år siden, da man for det meste hadde meget slette baner, var det da langt bedre. Vår Herre vet hva ungdommen pusler med i fritiden nu for tiden, på idrettsbanen ser man iallfall lite til dem, undtatt nu og da som heiagjeng og krtikusser, og kanskje ofte på ”gratishaugen”

Formannen i friidrettskretsen, Gunnar Gabrielsen fra Svolvær, sukker samme år:

”Det er beklagelig av Svolvær, som i sin tid kunde mønstre en rekke gode idrettsmenn, ikke er i stand til å kunne holde et stevne på grunn av liten og ingen interesse hos stedets ungdom. Jeg har fått det inntrykk, at det var om å gjøre å oppnå øieblikkelig resultater med minst mulig trening. Dette er jo som bekjent, i den skarpe konkurranse som nu er tilstede, ugjørlig for de fleste”, sukker han.

 

Høsten 1939. Ute i Europa har Tysklands leder Adolf Hitler i flere år demonstrert sin aggressivitet, og invasjonen av Polen 1. september er et uhyggelig varsel om hva som snart skal komme, selv om Europa sett fra Svolvær fremdeles synes langt, langt unna.

Det siste fredsåret spilles det fremdeles fotballkamper og det konkurreres i friidrett, hopp og langrenn. I tillegg forsøker man i SIL å få liv i turnsporten igjen. ”Laget har vært så heldig å sikre sig en habil leder for turngruppen, herr Gundersen fra Måløy, som i flere år har drevet turning så vel i sin hjemby som i Oslo, og under herr Gundersens ledelse håper man at gruppen, ved målbevist trening i vinterens løp, allerede kommende sommer skal kunne fremvise gode resultater”, heter det i Lofotposten. Fart og Svolvær Ballklubb er gått inn i historien, og Svolvær Idrettslag blir kretsmester i fotball også i 1938. Fra 1917 og i hele 10 år fremover har tannlege Norgrenn fungert som formann, og helt til 1936 som styremedlem. På general­forsam­lingen i 1936, hvor han deltar for siste gang før han flytter fra byen, blir han enstemmig utnevnt til æresmedlem, Svolvær ILs første. I 1938 feirer idrettslaget sitt 25-årsjubileum. SIL har sin egen idrettsbane, driver aktivt med langrenn, hopp, fotball, og etter hvert også denne nye idretten alpint. Laget synes å ha funnet sin plass i svolværingenes bevissthet, og er i stadig utvikling, til tross for alle utfordringer. Idrettslagets menn, for fortsatt er idrett noe for voksne mannfolk, markerer seg på resultatlistene i stevner rundt om i Nord-Norge, klubbens tillitsmenn deltar i kretsarbeidet og det er nå stadig flere barn og unge som vil drive idrett. Likevel er det en formaning å ta med seg på idrettslagets jubileumsfest det året, der Ødegård, Brændvik, Dundas og Nielssen – fire av stifterne befinner seg i salen på Festiviteten. Det er politikeren Alf Nielssen, som har ordet i sin makt, som kommer med kritikk og en advarsel: ”Før øvet man sig i idretten for å ha den som lek, men i de siste år har jeg fått forståelsen av at den blir drevet for konkurransens skyld. Jeg håper ungdommen vil fortsette med å utøve de forskjellige grener. Idretten utvikler ikke bare ens legeme, men kanskje i større utstrekning kameratskapet mellem dens tilhengere”. I følge Lofotposten ble hans tale ”på det hjerteligste mottatt”, og det er interessant at det Nielssen tar opp i sin tale i 1938 er samme tema som idrettslagets leder Edd Meby velger i sin tale under 100-årsjubileet i 2013.

På slutten av 1930-tallet er det et rikt idrettsmiljø i Svolvær, noe som fører til dannelsen av Svolvær Bokseklubb i 1931 og senere Svolvær Atletklubb i 1945. Håkon Kyllingmark er den første som markerer seg, og så kommer det folk som Harald Pettersen, som ble den sentrale bokser og leder i klubben, og fotballspillere som Hjalmar Lorentzen, Kåre Amundsen og Bernhard Krane, som alle også var aktive i SIL. Den beste bryteren fra Svolvær var Alfred Pedersen, som senere ble norgesmester da han representerte Tromsø Bryteklubb, og i boksing var det Harald Andersen, også en habil fotballspiller og skihopper, som dro til Oslo for å utvikle sitt talent og endte opp med nordnorsk mesterskap og landskamper for Norge mens han bokset for Oslo Atletklubb.

Mens idretten blomstrer er Svolvær totalt uforberedt på krigen. Det er ingen lagring av mat, olje eller bensin. Det er ikke utarbeidet noen evakueringsplan for byen, eller forordning om tilfluktsrom. Ekstra brannvern er ikke satt opp og det finnes ikke luftvern. Krigen skal komme til å sette sine spor på Svolvær, og delvis også på byens idrettslag.

 

Kapittel 12: Saftig salto

Helt siden tidlig på 1900-tallet hadde svolværingene valfartet til Kongstind for en tur opp fjellet, og gjerne en morsom tur ned også. Men aktiviteten i Kongstind ble etterhvert mer organisert. I 1930 ble det satt opp en dommerbu og laget hopp, og en hoppbakke ble plutselig tilstede på Solsida. Alpinsporten kom til Svolvær med svolværgutten Harald Kosmo, som hadde lært kunsten da han gikk på skole i Nordfjordeid på Vestlandet i 1930-årene. Med sine erfaringer og opplevelser i fjellene der har han mye å fortelle, forklare og lære bort til sine venner og bekjente når han kommer tilbake. Dette blir starten på alpinsporten i Svolvær, og for så vidt i hele Nord-Norge. Med instruksjonsbok står Harald i Premiebakken og lærer sine kompiser hvordan man skal svinge, stoppe og kjøre. Fra før kan de jo telemarksvingen, men så skal man svinge med bena parallelt. For å starte blir den kjente plogen brukt. Jo mer de trener, jo kortere blir plogfasen, og innlæringen via plog og plogsving til stemsving går som følger: ”Stem opp, stem ut og tyngda over”. Dette rådet, og en skikkelig rytme, gjør etter hvert underverker. Staur blir laget av småtrær, og satt opp til porter som en del av treningen. Slalåmskiene er av tre, i heldigste fall ski av hickory med påmonterte stålkanter og kandaharbindinger (vaierbindinger). Skiene blir lakkert under med en egen skilakk som gir god glid og feste for voks og vanlig skismurning, for disse skiene blir også brukt som turski. Når man går, ligger vaieren under en knast på ørene til bindingen, men når det skal kjøres, blir vaieren lagt under en knast på skia, slik at skoen blir presset ned og låst.

Brødrene Johan og Thorstein Berg er to av de første i Svolvær som tar opp den nye sporten, og på damesiden er det Kari Størmer og Aud Jakobsen. Den første tiden er det ingen offisielle konkurranser, men alpinistene finner fort på andre ting å underholde seg med. Thorstein Berg fortalte senere at alpinistene gjerne tok en salto eller to.

– Ja, vi tok oss også rikelig tid til å gjøre salto på skiene, så vel forover som bakover. I rasende fart kjørte løperne ned Hans Meyerfjellet og ned på Nøkkvannet, hvor ivrige tidtakere kneppet av de beste, minnes brødrene Berg, og Jens Holst, selv en dyktig alpinist som senere blir instruktør, har senere forklart hvor han tror akrobatikken hadde sitt utspring:

–      Da jeg fikk høre at Harald Kosmo hadde deltatt ivrig på ”ekstrem skiløping” på Strynefjellet, fikk jeg en aha-opplevelse. Jeg hadde mange ganger lurt på hvorfor Svolvær av alle steder, hadde et blomstrende skiakrobatikk-miljø, som forundret folk fra skimiljøet i Narvik som var her på besøk. Her lå svaret. Harald Kosmo!

Det mest alminnelige er baklengs salto, hvor et godt spretthopp setter rotasjonen i gang. Noen prøver også forlengs salto. Kjell Charlsen, som er en av dem som mestrer salto, forteller at det var særlig ”Høyer-drengen”, en sprek ungdom som var dreng hos Albert Høyer i Kongsmarka som imponerte med forlengs salto. Saltoene som utføres oppe i Kongstinden kan være både luftige og lange, og Kjell er skråsikker på at Johan ”Jønne” Berg gjør saltoer på minst 30 meter. I krigens år blir ”Daiken” et viktig samlingssted, den lille botndalen i Hans Meyerfjellet, nær der Røde Kors-hytta er i dag. Her er det ly for nordavinden, og sola kan bake godt. Så kan skifolket vagle seg i skråningene og nyte medbrakt, fortelle historier, synge – det hendte nemlig at noen har med seg gitar – og se på dristige saltoer.

 

I de første uoffisielle alpinrenn som blir avviklet i Svolvær, er olje sterkt med i bildet. Oljeselskapene Shell og Norsk Brændselsolje har nemlig vinteren 1937 en innbyrdes fight. Oddmund Kosmo har sin arbeidsplass innen oljeindustrien, og samtidig en brennende interesse for alpint, og han drar i gang denne idretten sammen med folk som Harald Kosmo og Knut Gjelle.

Og utstyret utvikler seg hele veien. Nå er det ”en raritet” som heter stålkanter som kommer på markedet. De blir skrudd på skiene med små skruer, noe som selvsagt reduserer farten en del, men som til gjengjeld gir løperne bedre kontroll gjennom portene. Også treningen endrer seg.

– Vi hadde litt løpstrening hver høst som den eneste forberedende trening før snøen kommer, mens moderne utøvere starter opp ved St. Hans-tider med styrke, løp og teknisk trening. Mens vi hadde svært få renn, så konkurrerer dagens utøvere nesten hver helg i vinterhalvåret. Mens vi ikke hadde lys, så kan dagens utøvere trene omtrent døgnet rundt, fortalte brødrene Berg senere i et intervju.

– Vi hadde det mer moro i våre aktive år. Vi knivet om sekunder, mens dagens utøvere kniver om tusendedeler. Dessuten hadde vi svært begrenset treningstid: Vi manglet lysanlegg, for vi arbeidet eller gikk på skole på lørdager, slik at det kun var søndagene som var forbehold skiaktiviteter. Da kunne det også være langrenn med i bildet.

 

I alpinsportens begynnelse i nord er det Narvik, Svolvær og Glomfjord som er alpinsentrene i landsdelen. Tromsø, Sortland, Finnsnes, Rana, Bodø, Bardu, Sørreisa, Sulitjelma og Ankenes kommer til senere og skaper større bredde. At deltakerantallet er noe mer begrenset, skyldes blant annet reiseutgifter og reisemål. Johan Berg forteller:
– En tur til Glomfjord kan være representativ. Vi får være med en frakteskute gratis fra Svolvær klokka tre om natten. Vel fremme i Bodø tar vi lokalbåten ”Osa” til Inndyr. Derfra bærer det videre med buss til Ørnes, og så ny buss til Glomfjord. Ikke alle er like sterke på sjøen, og jeg har selv opplevd å kaste opp ved startområdet i Glomfjord fordi sjøsyken ikke har gitt seg. Innkvartering skjer alltid privat og mat har vi med oss hjemmefra.

 

En ting har de imidlertid på den tiden, som dagens utøvere ikke opplever, nemlig publikum. Alpine renn før krigen er en sjeldenhet og alltid er det flere hundre mennesker som omkranser løypene. Det kan også trenges, siden publikum også må benyttes for å tråkke bakken, lenge før tråkkemaskinens dager, selvsagt. Løperne må alltid tråkke opp traseen i tillegg til at de selv må preparere bakken. En hel treningsdag i Kongstinden i Svolvær kan derfor ikke resultere i mer enn to turer ned fjellsiden. Blant de unge guttene som Harald Kosmo lærer opp er det lovende løpere som Jon Reidar Jakobsen, Jens Holst, Steinar Nymo og Jan Larsen. Alle skal komme til å ta godt for seg på premielistene om noen år. De møtes i kappestrid både i og utenfor løypa, og Jan Larsen for eksempel, har et fotballtalent kompisen Jens mangler. Slik beskriver Jens Holst det mange år senere: ”Treningskamp - og uttak, 22 mann som aspirerer! Kameraten Jan og jeg på motsatt lag! Jan er stortalent - jeg vil spille mest for moro - godtar at jeg ikke blir en stjerne! Men Jan har mer tro på meg: Vil gjerne at jeg lykkes og får en plass på laget. Da skjer dette: Jeg får ballen, avanserer noen meter med den, møter Jan, nøler litt: ”hva søren gjør jeg nå? Da hører jeg han hvese, lavt men tydelig: ”DRIBBEL MÆ, FØRR FAN!!” Mangt blir glemt av ungdoms lek og alvor, men fire ord ifra en kamerat de skal jeg alltid huske: ”DRIBBEL MÆ, FØRR FAN !”

 

Svolvær endrer karakter ut over på 1930-tallet. Byen har stadig behov for mer plass til et økende antall innbyggere, og nye bydeler vokser frem. Ved folketellingen i 1930 er det registrert 2.722 innbyggere og i 1946 er dette økt til 3.300. Byen har endelig fått seg sin egen kirke, som står ferdig i 1934, den første brua fra byen til Storøya gjøres ferdig samme år og Søren E. Skarvik starter i denne perioden sitt mekaniske verksted på Klippenborg. Det etableres flere nye bedrifter i byen, men arbeidsløsheten er likevel økende, noe som legger grunnlaget for Arbeiderpartiets seier både ved stortingsvalget i 1933 og i det påfølgende kommunevalget  i Svolvær i 1934. Likevel virker det ikke som om blir Svolvær noen rød by. Det kan nok henge sammen med at det er forholdsvis lite industri på stedet, noe som gjorde det lite ”proletarisert”. Selv om arbeidsløsheten er stor så har mange startet sine egne virksomheter.

Lofotposten vet å advare mot den røde fare: ”Arbeiderpartiets erobring av samfunnsmakten som vil medføre at det i virkeligheten er Folkets Hus som bestemmer over kommunens ve og vel”, skriver avisen, uten av det ser ut til å påvirke stemningen. Borgerpartiet og Arbeiderpartiet får flertall i bystyret, og Alf Nielssen, en av stifterne til Svolvær Idrettslag, skal komme til å bli ordfører i to perioder de neste årene.

I 1938 blir det nye rådhuset - med ny kino – tatt i bruk. Innføringen av åttetimersdagen i 1919 har gjort at folk har mer fritid enn før, som blant annet brukes til å engasjere seg i de utallige lag og foreninger i byen. Noen av dem bruker mer enn gjerne fritiden på idrett.

 

Økt aktivitet og en periode med suksess for SILs fotballag medvirker til at kravet om ny bane blir fremmet. Den gamle banen er liten og i svært dårlig forfatning, og fra år til år drar sjøen avgårde med banedekket, især om vinteren når isen legger seg. Ungene i Nybyen liker å padle på isflakene, og gjestende fotballag elsket denne osen på flo sjø. Selv om det rundt banen var hengt opp seil som skulle fange ballen, så var det enkelt å sparke ballen over og ut i vannet. Det ga lange pauser til slitne bein For man hadde ikke råd til mer mer enn én ball. Allerede i 1939 setter Lofotposten trykk bak spørsmålet om ny idrettsplass til byens ordfører, Alf Nielssen;

 

– Selvsagt er jeg enig i at Svolvær burde få en brukbar idrettsplass, sier ordføreren. Dette så meget mer som jeg sammen med flere ”sportsgale” ungdommer av staden i sin tid stod ”fadder” for SIL og den plassen vi nu har.

 

– På hvilken måte kunne man få realisert planen om et brukbart idrettsanlegg for Svolvær, tror De ?

 

–      Ved at Svolvær kommune overtar den nuværende idrettsplass. Tidspunktet er ikke akkurat det ideelle, når en tar det økonomiske i betraktning. Men noe bedre enn hittil måtte  vel den forsømte plassen få det.

 

Men slik går det ikke. Og det irriterer nok ledelsen i Svolvær IL en smule, spesielt ettersom Kabelvåg IL, som i årevis har slitt med baneforholdene, nå får ferdig en bane på 100x48 meter. Andre verdenskrig gjør at alle planer om ny bane legges på is. Okkupasjonsmakten overtar ikke bare byen, men også idrettsbanen, der de tar seg til rette og bruker søndagene til å imponere lokale smågutter med tekniske detaljer når de spiller interne kamper mellom kompaniene. Ved krigens slutt er banen ille tilredt. Og når tyskerne forlater, overtar den norske hæren, som i lang tid bruker området til lagerplass for tungt krigsmateriell.

Kapittel 13: Krig og boikott

Idrettslaget legger ned virksomheten

9. april 1940 er Norge i krig. Bystyret i Svolvær beslutter samme formiddag å innkalle alle stedets hjelpeorganisasjoner og det opprettes luftvernnemd. Dagen etter er det nytt møte, og fra nå av er det politimesteren som styrer. Skolen blir stengt og fra 11. april er Svolvær en mørklagt by.

Men tilfeldigvis er lagrene av matvarer fulle, oljetankene i Osan er fylt og transportveien nordover til Tromsø er fremdeles åpen en tid. En av årsakene til at byen har varer nok er at fiskeflåten øyeblikkelig blir sendt hjem. I to måneder varer krigshandlingene i Nord-Norge. Fredag 7. juni om formiddagen glir et fly inn over byen og retter sitt skyts mot Shell-tankene på Storøya. I to døgn brenner tankene, men takket være gunstig vær, spares byen for en ødeleggende brann. 9. juni kapitulerer de norske styrkene i Nord-Norge, og i august 1940 marsjerer de første tyske tropper inn i Svolvær, til taktfast sang

I november blir nazistenes forordning om Norges Idrettsforbund annonsert og alle idrettslag og sammenslutninger blir beordret inn i et nytt forbund. Den organiserte idretten i Norge har lenge vært preget av politisk strid og splittelse mellom det sosialistiske Arbeidernes Idrettsforbund og det borgerlige Norges Landsforbund for idrett. En tilnærming mellom de to forbundene er i gang allerede før krigen, og i lys av den truende situasjonen under okkupasjonen blir denne prosessen fremskyndet. De to rivaliserende forbundene danner i september 1940 et interimsstyre med felles front mot NS-statens forsøk på kontroll og dominans av idrettslivet. 13. september 1940 er Norges Idrettsforbund et faktum, men 22. november kupper nazistene idrettsforbundet. Idrettens svar er streik. En landsomfattende streik der organisert idrett blir stanset. Alle idrettsstevner og arrangementer i regi av det nye Idrettsforbundet blir boikottet av utøvere som var motstandere av regimet. Denne streiken varte helt til frigjøringen.

 

Men Jens Holst forteller at Svolvær Idrettslag allerede før idrettsstreiken mer eller mindre legger ned sin aktivitet. Det eneste som registreres er at Lofotposten sommeren 1940 kan melde om et friidrettsstevne der Georg Gjertsen, SIL, ”atter viste at han er habil for 40 meter og derover, idet han i et ekstrakast like etter de ordinære kastet hele 43.51 meter i diskos, bedre enn den nord-norske rekord som er på 42.68 meter”.

”Fotballsesongen 1940 blir kort”, skriver Holst. ”Det var få lag å spille mot, og bare tre kamper ble derfor spilt, alle på ettersommeren, da en del av de gamle guttene begynte å samle seg, og et A-lag kunne stilles med følgende spillere: Håkon Iversen, Jarold Johansen, Torberg Robertsen, Odd Eilertsen, Reidar Størkersen, Olvar Sandberg, Alf Knutzen, Kjartan Marhaug, Alf Finseth, Torbjørn Brede og Meyer Johansen. Men så er det stille. Om noen av de tidligere aktive trente teknikk for seg selv vet jeg ikke, men jeg finner det naturlig. Ungene var aktive som før, og guttene fra Nybyen kunne til og med ta det som var av ledig plass på fotballbanen i bruk, noe tyskerne så gjennom fingrene med. Svolværingen Konrad Markussen bodde i Nybyveien og forteller dessuten at de gjerne spionerte på tyskerne når de trente og avlurte dem tekniske detaljer. For vel nok var de okkupanter, men de kom også fra en fotballstormakt. Det skal likevel gå fem år til neste fotballkamp. I februar 1941 annonserer Lofotposten for et instruksjonskurs i slalåm, men langt viktigere er det at byen er lite forberedt på krigen.”

I sin bok Levende historie har forfatteren Karsten Alnæs en grundig behandling av norsk idrett under okkupasjonen. ”Etter at tyske tropper hadde inntatt landet våren og sommeren 1940, var den norske befolkningen sjokkert og rådvill. Okkupantene styrte gjennom det såkalte rikskommisariatet, ledet av Josef Terboven. Terboven stod direkte under Hitler og hadde nærmest diktatorisk fullmakt i sivile saker. Til å bestyre det nye Departementet for arbeidstjeneste og idrett, valgte tyskerne Axel Stang som statsråd. Stang bestemte at idretten skulle styres av NS-lojale menn og kvinner og tjene det nye regimet og den nye ideologien. Det nyvalgte norskpatriotiske interimsstyret for de to gamle hovedorganisasjonene svarte på dette vedtaket med å trekke seg i protest og sendte et brev til samtlige norske idrettslag der man oppfordret utøvere til verken å delta i konkurranser eller hjelpe til i den nye organisasjonen”.

Nå er idrettsfronten etablert. Forbundene nekter å innsette nazi-tro ledere. Men som mottrekk blir forbundenes eiendeler og verdier konfiskert. Med dette, sier Alnæs - går Norge ut i en idrettsstreik. Lag nekter å arrangere mesterskap de er pålagt. Ingen fremtredende idrettsmenn ønsker å delta i internasjonale mesterskap. Her står blant annet hopperen Birger Ruud imot overtalelse og trusler. I stedet for å delta i NS-arrangementer, svarer Ski-Norge med illegale renn. Når de nazistiske myndighetene høsten 1944 skifter taktikk og stopper sine forsøk på å stanse den illegale idretten og i stedet forsøker å få innpass for medlemmer av NS og NS-sympatisører, blir disse utestengt og utfrosset.

Så langt Karsten Alnæs og det sentrale idretts-Norge. Men hva skjer på den lokale arena? Alpinisten Thorstein Berg sier det senere sånn: ”Da krigen brøt ut 9. april 1940, nådde den ikke Svolvær umiddelbart. Men ringvirkningene nådde oss, og jeg husker omkvedet: ”Søren, der røk det rennet!” Vi hadde nemlig ikke så mange renn å glede oss til hvert år. To, tre kunne det bli i løpet av en vinter. Og en krig stanset aktivitetene, noe som selvsagt var ergerlig for oss aktive.”

Jens Holst skriver: ”Vi har ikke mange holdepunkter når det gjelder lokale forhold. Så vidt jeg har brakt på det rene, er det lite eller intet protokollert i tilknytning til idrett under okkupasjonen. Men noe har vi. I Årbok for Vågan 2009, står en artikkel av Thorbjørn Pedersen om Svolvær Bokseklubb hvor idrettsmannen Harald Pettersen forteller at han i løpet av høsten 1940 fikk et anonymt brev fra Oslo, hvor han ble orientert om situasjonen innenfor boksesporten der nede. ”Vi besluttet å nedlegge boksesporten i Svolvær inntil videre. Vi fikk flere fristende tilbud, blant annet om å delta i NM for juniorer i Porsgrunn. Vi skulle få fri reise begge veier på 1. klasse, samt opphold med sekundant og reiseleder, samt godtgjørelse for tapt arbeidsfortjeneste, men det ble det selvfølgelig ikke noe av. Vi fikk tilbud fra tyskerne i Svolvær om å trene med dem. De skulle da ordne ting vi ellers hadde savnet. Da vi avslo, ble turnskoene og hanskene våre beslaglagt. Men ved en anledning var en klubbkamerat og jeg og ”stjal” hele greia tilbake igjen. Jeg tror trygt jeg kan si at Svolvær Bokseklubb var en av de første klubbene som streiket her nord.” forteller Pettersen.

Men hva med illegale idrettsarrangement her oppe? Nei, i hvert fall ikke i det omfang som det Karsten Alnæs beskriver sørpå. Lokalt ville dette vært hasardiøst etter Lofotraidet 4. mars 1941, tatt i betraktning den jernhånd tyskerne hadde over byen med arrestasjoner og fengsel på Grini. En av de 64 svolværingene som blir arrestert etter Lofotraidet er den 21 år gamle Harald Kosmo. Han er såkalt reservepoliti og har hjulpet engelskmennene under raidet. Våren 1941 blir han arrestert og ført i fangetransport via Trondheim til Oslo, der han av en tysk militærdomstol dømmes til livsvarig tukthus. Harald Kosmo, alpinsportens far i Svolvær, føres til fengselsleiren Fuhlsbüttel utenfor Hamburg der han dør 23. oktober 1941, bare 22 år gammel.

 

Det er ingen organisert idrett med vanlige konkurranser under krigen, men det betyr ikke at idretten var død, at en ikke fant utveier til å drive den. Ikke overraskende kommer skisporten i en særstilling her. For mens fotball- og tennisbane var okkupert av tyskerne, og adgang til lokaler for innendørs aktiviteter nærmest var utelukket, lå skiterrenget der med ubegrensede muligheter, Premiebakken, Kongstinden, Daiken, Kilometerbakken og Småtindene. Og en liten notis i Lofotposten forteller at det er mange som bruker søndagene til en skitur. Hvilket ser ut til å ha medført en smule komplikasjoner; ”Det er ergerlig å se hvor liten forståelse det spaserende publikum viser om søndagene på Strømbrua. Når alle, store og små, skiløpere vender hjem fra tur og skal  over brua, er det nødvendig at de spaserende holder sig på fortauet. Går de midt i kjørebanen kan det lett hende en ulykke når føret er godt og trafikken stor. Glem ikke dette for fremtiden!”


Svolvær har lange tradisjoner for hoppsporten, og de ivrigste, i første grad de yngre, fortsetter sin idrett, selv om det ikke er hopprenn med premieutdeling og besøk til og fra andre lag. Ett unntak har vi imidlertid. Etter referat i Lofotposten 15. april i 1941 har det vært arrangert hopprenn på Sortland for yngre klasser, med deltakere fra Harstad, Sortland og Svolvær, for øvrig med to klassevinnere fra Svolvær, Torbjørn Krane i klassen 18-20 år og Odd Gjelle i klassen 16-18 år. Dette dreier seg åpenbart ikke om noe terminfastsatt renn eller i noe skiforbunds regi. Snarere hører det til kategorien illegalt renn, mener Jens Holst.
 
”Men det var alpinsporten som spesielt engasjerte og fikk sin oppblomstring i krigsårene. Det ble spesielt kjørt det som ligner på dagens utfor eller super G. Da ble det tråkket opp en løype forbi Premiebakken, oppover mot toppen av ”henget”, og videre oppover mot der skitrekket har endestasjon i dag. Vanligvis kjørte vi uten tidtaking. Snarere gjaldt det å vise dristighet og beherske ski og terreng. Mange som var med på dette vil huske suget når vi svingte under hoppet i Premiebakken og ned unnarennet, følelsen av å være i fritt fall. Men vi laget også slalåmløyper med staur som vi kappet til av slanke trær. Da hendte det også at det var tidtaking, for vi elsket å konkurrere! Men først og fremst var skisporten en samlende kraft for befolkningen. Søndagene i Kongstinden, i Daiken eller på lange turer var mentalhygiene, ga krefter og pågangsmot. Jeg husker at jeg gledet meg vanvittig til helgene på ski.
Da krigen var over, gikk det etter hvert opp for meg at flere av de som holdt det gående i skibakkene, samtidig var involvert i farlig motstandsarbeid”.


5. mai 1941 har Lofotposten referat fra et slalåmrenn og skriver at ”løypen var omkring 250 meter og ble kjørt en gang. Norges Idrettsforbund har satt opp premier, og vinnerne vil få utlevert sine premier senere.” Her må det dreie seg om det nye, nazistyrte forbundet, noe som gir oss grunn til å tro, at her har idrettsfronten veket. Dette kan en vel også si om et langrenn over 10 kilometer som omtales i Lofotposten 3. april 1944, men her er det bare 12 deltakere, noe som tyder på at mange har funnet det hele suspekt og derfor boikottet rennet. I det hele tatt driver ungdommen under krigen sine idrettsaktiviteter som før, upåvirket av okkupasjon og motstandskamp. Men helt uten renn er ikke de unge i løpet av de fem krigsårene. I Svolvær Ungdomslags regi ble det likevel arrangert renn der lokale utøverne stilte opp.

 

Når fred og frihet endelig kommer etter fem års okkupasjon, kan svolværungdom i alle aldre åpne opp for oppdemmet idrettsglede. I de uforglemmelige maidagene i 1945 etter tyskernes kapitulasjon 8. mai, kommer en tropp ”svensksoldater” til Svolvær. Det er unge norske menn som har flyktet til Sverige og der sluttet seg til militære avdelinger med henblikk på frigjøring av fedrelandet. Det er en flokk veltrente og glade gutter, og de utfordrer, eller blir utfordret, til fotballkamp mot Svolværs egne helter. Og i fredsrus er som kjent intet umulig. Det går ut ilbud, og de gamle SIL-kjempene våkner til dåd, finner frem sine gamle fotballsko og stiller lag; Hjalmar, Meyer, Olvar, ”Storingen” og de andre, og ”Krusen” med fløyta. Aldri før eller siden har vel noe SIL-lag stillet med større entusiasme og sterkere tro på egne muligheter. Det blir kamp til siste sekund, og et hederlig tap 1-2. Dagen etter er det ”invalider” som blir påtruffet i byens gater. De har gitt alt, for Svolvær Idrettslag, for friheten og for byen sin, og nå kan de knapt gå! Jo, dette lover godt for idrettslagets fremtid.

 

 Kapittel 14: Med idrett bygger man nasjonen

Nye og gamle idretter


Når fred og frihet endelig kommer etter fem års okkupasjon, kan ungdom i alle aldre åpne opp for oppdemmet idrettsglede. I årene etter at krig og okkupasjon er slutt er det en sterk interesse for all idrett, både nasjonalt og lokalt. Bare det faktum at det i 1947 med bare et par måneders mellomrom, blir arrangert tre nordnorske mesterskap i Svolvær, i boksing, bryting og i slalåm, er bevis på høy aktivitet og store ambisjoner. Alpinisten Jens Holst skriver senere ned sine tanker omkring idretten etter krigen.

”For å forstå denne oppblomstringen må vi huske at under fem års okkupasjon bygde seg opp et intenst savn av idrettsaktiviteter. Vi som var unger og ungdommer under krigen, henga oss til drømmer om gamle idrettsbragder, og vi jaktet på blad og bøker for å gi drømmene næring. Men okkupasjonstid betydde ikke totalt avhold fra sport og idrett. Blant annet ble grunnlaget for alpinsporten i Svolvær på mange måter lagt under krigen gjennom aktiviteter i Kongstinden – riktig nok uten organisert trening og konkurranser, men likevel nok til å skape grobunn for den oppblomstring sporten fikk i etterkrigsårene. Denne intense sulten på sport og idrett fikk mange artige utslag. I årbok for Vågan 2004 skriver Konrad Markussen om en guttegjeng fra Svolvær som sommeren 1948 syklet til Bardufoss(!) for å se norgesmester Skeid spille fotballkamp mot den nordnorske mester Mjølner, i forbindelse med åpningen av Nord-Norges første gressbane på Bardufoss.

Men entusiasme er ikke nok. Helt avgjørende for virksomhet og vekst i idrettsmiljøene rundt om i landet er trenere med god kompetanse. Derfor arrangerer Norges Bokseforbund instruktørkurs med deltakere fra hele landet på Nordsæter ved Lillehammer. På deltakerlisten er også Harald Pettersen fra Svolvær Atletklubb.

”En kan vel bare ane hva et slikt kurs og møtet med idrettskamerater fra det ganske land betydde for en toppmotivert svolværgutt. Og når han så i tillegg ble fotografert sammen med selveste olympiamester Otto Von Porat, så var det absolutt noe å ta med seg hjem”, skriver Holst.

På den samme bølgen av entusiasme blir det sommeren 1947 arrangert en stor idrettsleir for Nord-Norge i Harstad, i regi av Norges Idrettsforbund. På programmet står blant annet bryting og boksing, med høyt kvalifiserte instruktører – og en svært interessert Thor Kirkesæther fra Svolvær som en av deltakerne. Det er Forsvaret som står for den praktiske tilretteleggingen, og svolværingen Kjell Charlsen, som er inne til førstegangstjeneste i 1947, forteller at han sammen med andre rekrutter deltok i arbeidet med å lage teltleiren og bygge podier for boksing og bryting. Kirkesæther forteller også at han selv og Harald Andersen ble uttatt til å gå oppvisningskamper i boksing i sine respektive vektklasser på Harstad Stadion, et uttak som ble oppfattet som en æresbevisning. I det hele tatt er denne leiren rene vitamininnsprøytingen. Hvor blir det så av idrettstalentene som gror opp disse årene? Mange blir nok værende i sine klubber, men mange drar også hjemmefra, noen av dem fordi de vet at skal de komme videre i sin idrett og hevde seg på nasjonalt nivå, så må de ut. Mens andre igjen må flytte på seg for å få en utdannelse, eller rett og slett finne seg arbeid.

Slik velger den talentfulle bokseren Harald Andersen fra Svolvær å flytte til Oslo i 1949 for å utvikle seg videre i sin idrett og konkurrere om en plass på bokselandslaget, noe han for øvrig oppnår. Bokseren Thor Kirkesæther drar hjemmefra i 1954, mens brytetalentet Rolf Nilsen flytter til Kristiansund og representerer Kristiansund AK når han går til topps i lettvekt i junior-NM.

 

I 1948 arrangerer Fotballforbundet kurs i Kabelvåg med en svensk topptrener, og slike kurs både inspirerer og utvikler fotballkulturen i nord. I det hele tatt er motivasjonen sterk disse årene, og da blir det gjerne resultater. Dette skjer også innenfor tennissporten hvor Svolvær Tennisklubb fostrer juniorspillere som hevdet seg på toppnivå i landet. I takt med økende interesse, bedre ferdigheter og voksende ambisjoner, blir idrettsanleggene utbygd, og her blir nok en gang dugnadsinnsatsen betydelig og avgjørende.

Idretten blir en viktig del av nasjonsbyggingen etter krigen. Arbeiderpartiet styrer Norge og båndene til Norges Idrettsforbunds mektige leder Rolf Hofmo er sterke. Etableringen av Norsk Tipping gir inntektene som det nye Statens Ungdoms- og Idrettsråd (STUI) forvalter til en stor satsing på å bygge idrettsanlegg, en modell vi ennå i dag har. Når medlemstallet i Norges Idrettsforbund likevel stagnerer, så kan det være fordi folk har nok med gjenreisingen, med arbeid, familie, hus og hjem – og at det kanskje ikke er så mye tid til idrettslek. Fra midten av 1960-tallet vokser imidlertid idretten kraftig. Fjernsynet bringer idretten ut og gjør den populær, folk får mer fritid, velstanden øker og etterkrigsgenerasjonen ønsker en idrett der bredde får sterkere fokus enn topp. Det er barn og unge som sørger for at idretten igjen vokser.

 

I maidagene i 1945 er det nok ikke idrett svolværingene har fremst i hodet, men Svolvær Idrettslag er i drift igjen, selv om det går ennå en tid før normale konkurranser starter opp. Høsten 1945 blir Fredsmarsjen arrangert, en nasjonal konkurranse byer og steder imellom. Mottoet var ”Gå som du kan, gå for din by”, og Lofotposten kan berette at ”konkurransen mellem de norske byer om Kronprins Olavs pokal er meget skarp. Bergen, Stavanger, Kristiansand, Hønefoss, Hamar, Harstad, Svolvær, Narvik, Tønsberg og Oslo er langt fremme. Over 1000 personer har tatt merke i Svolvær. Skal det bli noen chanse for Svolvær i kampen om kronprinsens pokal må 1500 deltagere være minimum. Det var en fryd å se gamle og unge danne fredsfront på landeveien. Eldste deltagere er Joakim Kaasbøll (82 år), Einar Berg (73 år) og L. Gulliksen (77 år). I strålende humør og god kondisjon gikk de sine fem kilometer under den fastsatte tid. Flere eldre kvinner var også ute og alle klarte fordringene. Noen av 60-åringene syntes at 5-kilometeren var i knappeste laget og gikk like godt 10 kilometer.”

Men selv om det heter Fredsmarsjen, er krigen langt fra glemt. Det blir blant annet rettet kritikk mot Svolvær Idrettslag som arrangør av Fredsmarsjen over at en del ”unasjonale” visstnok skal ha fått anledning til å gå. SIL svarer med å si at idrettslaget ikke har tilstrekkelig kjennskap til de enkelte deltagers nasjonale holdning og derfor heller ikke kan opptre som dommere i de tilfeller som ble rapportert. ”Hvis noen mener at det blant deltagerne finnes enkelte som ikke er berettiget til å bære merket, ber laget om skriftlig meddelelse, hvoretter saken vil bli undersøkt”, heter det fra idrettslaget. Når marsjen avsluttes høsten 1945 er tallet på deltakere i Svolvær kommer opp i 1779, derav 60 deltagere fra Laukvik og 125 fra Gimsøysand. Beste tid notert i Svolvær er 59 minutter, prestert av Reidar Størkersen.

 

På idrettslagets første generalforsamling i 1945 blir Dagfinn Gundersen valgt til formann. Sammen med det øvrige styre setter han straks aktiviteten i gang. Idrettsplassen ligger dessverre brakk etter at tyskerne har brukt den som opplagsplass, og bygd staller for hestene sine. Det er umulig å ta banen i bruk før den er satt skikkelig i stand. Dette tegner til å bli en stor investering for SIL, og styret legger derfor frem for generalforsamlingen to alternativer; enten å kjøpe tomt til ny bane oppe på Stranda, der det er god plass - eller bygge ut den gamle og samtidig heve den en meter. Etter grundige undersøkelser av begge prosjekter blir det besluttet at gammelbanen skal utbygges. Det blir for dyrt å anlegge ny bane på Stranda, men de foreløpige overslagene viser at det vil gå med mange, mange tusen kroner også for å ruste opp banen i Sandvalen. Det er ingen vei utenom og man går trøstig i gang. Lån blir tatt opp, frivillig arbeid satt i gang og kommunale bidrag innvilget.

Kapittel 15: Arven fra Ailette

Håndballens spede start

 

Langrenn, hopp og alpint om vinteren, fotball og friidrett om sommeren; det er dette som er idrettsaktiviteten i Svolvær rett etter krigen. Turn, som var en populær aktivitet da idrettslaget ble stiftet, er borte, og andre idretter dukker ikke opp i SIL før en dag i juni 1945. Da skal Idrettens Dag feires over hele landsdelen, også i Svolvær. Formann Dagfinn Gundersen ønsker alle hjertelig velkommen til den første idrettsmønstring på fem år, og uttaler gleden over atter å få ta fatt på idrettsarbeidet. Under denne idrettsmønstringen blir det også spilt en oppvisningskamp i håndball, en idrett som ikke har vært drevet i Svolvær før, men som ser ut til å falle i publikums smak. Lagene i denne kampen er stort sett fotballspillere fra SILs A-lag, mens motstanderne er mannskapet fra det franske marinefartøyet ”Ailette”, som er på sitt årvisse besøk i Svolvær. Disse besøkene er for øvrig en stor sosial begivenhet i byen, der kommunen alltid inviterer de franske gjester til middag og så gjør gjenvisitt om bord, der de kan bli traktert med blåskjell og champagne, uvant føde for de innfødte. Ingen registrerer noe resultat i denne første håndballkampen i Svolvær, men sporten vekker tydeligvis nysgjerrighet så stor at idrettslaget bestemmer seg for å ta dette nye til seg. Det første styret i håndballgruppen i SIL får følgende sammensetning: Thorstein Berg jr. blir formann, Reidar Cato Størkersen blir nestformann, Terje Nielssen oppmann og Leif Johansen varamedlem. Starten er ikke så lett for en ny idrett, men i 1947 blir det litt aktivitet i gruppa. I en annonse i Lofotposten  inviterer ”damegruppens formann, Aud Jakobsen, til trening opp på myra under fjellet. Treningen inndeles i to grupper, over og under 18 år. Alle som vil være med må melde seg til gruppens formann”. Dette gir resultater og 15. september 1947 finner vi det første referat i Lofotposten etter en damekamp. Svolvær IL har spilt mot Gravdal og vunnet med 3-0 etter ”en kvikk og morsom kamp”, som det heter.

I januar 1948 er det treningsstart igjen, men håndballgruppen kan – ”på grunn av den anstrengte brenselssituasjonen” - bare love én treningskveld pr. uke i vintermånedene. Brensel er ennå rasjonert og det er ingen selvfølge at det man har kan brukes til å varme opp treningslokalene. ”Imidlertid har håndballsporten her nord allerede blitt en idrettsgren som man må regne med, og stadig flere slutter seg til, i særlig grad kvinnene. Også innen Lofoten og Vesterålen Idrettskrets har flere lag tatt opp håndballsporten på sitt program, og der spilles en rekke vennskapskamper”, melder Lofotposten.

 

Igjen stiller Svolvær Idrettslag seg i spissen for å organisere idretten i Lofoten og Vesterålen. For å få håndballsporten dannet en egen håndballkrets, inviterer SIL til konstituerende møte. Dette ble holdt på ”Badesalen” i Svolvær 13. juni i 1948. Innbydelse går til alle lag om å sende representanter, men bare noen få møter opp, fra Kabelvåg Idrettslag, Buksnes Turn- og Idrettsforening, Idrettslaget Stålbrott, Dverberg Idrettslag, Åse Idrettslag, samt tre representanter fra Svolvær Idrettslag. Møtet ledes av sekretæren i Lofoten og Vesterålen Idrettskrets, Leif Johansen fra Svolvær, som åpner møtet med en liten orientering. Det blir enstemmig vedtatt å benytte de lovnormer som er oppsatt av Norges Idrettsforbund for særkretser. Paragrafene blir opplest og vedtatt punkt for punkt, og så går man over til valget av det første kretsstyre, som får følgende sammensetning:

Formann: Jon Reidar Jakobsen, Svolvær. Nestformann: Rakel Ulriksen, Kabelvåg. Styremedlemmer: Aud Jakobsen, Svolvær, Haldis Pettersen, Gravdal og Tordis Eidsvaag, Stålbrott. Varamedlemmer: Liv Martnes, Gravdal, Bjarne Benjaminsen, Stålbrott, Kari Borchvik, Kabelvåg.

 

Treningen i SIL fortsetter med liv og lyst, og både dame- og herrespillerne setter nok pris på besøk fra forbundet i Oslo, som sender en trener nordover for å instruere i håndballens finesser i Svolvær og Kabelvåg i noen dager. En ny idrett klorer seg fast, fortsatt er det lenge mellom hver kamp som spilles, men i juni 1949 møtes Lødingen og Svolværs damer. ”Det er ingen tvil om at denne form for sport er både spennende og underholdende. Lødingen vant 8-4 etter en meget kvikk kamp. Seieren var i største laget. En nervøs målmann på SIL og gode skyttere på Lødingen skapte resultatet. I banespillet lå de to lag omtrent jevnsides, men SILs løpere mangler evnen til å skyte med snert. Lødingens løpere var hurtige og kontante, og det lå kraft bak skuddene”, skriver journalisten.


I  august er det tid for å prøve kreftene mot Bodø Ballklubbs damer og nå taper SIL 2-4 og Lofotposten refererer at kampen ble både ”morsom og underholdende. Det var tydelig at Bodø-damene hadde bedre tak på spillet enn Svolvær-damene. På Svolværs lag var Jorunn Brede i mål meget god.” Senere på året spilles det nok en kamp mot samme lag og nå blir det tap med 0-5. Men kampene mot Buksnes Idrettslag og Kabelvåg Idrettslag ender begge med seier, 3-2 og 3-0.

 

I november 1949 holder så Lofoten og Vesterålen håndballkrets sitt første ordinære kretsting der 10 representanter møter på Kabelvåg Hospits. Det viktigste vedtaket er å arrangere kretsmesterskap fra og med sesongen 1950, og Harald Andersen, Svolvær IL overtar nå som formann. Han oppfordrer de lag som spiller håndball om å slutte seg til kretsen, slik at de ved neste sesongs begynnelse kan delta i kretsmesterskap.

I mai 1950 spilles det kamp mellom jentene fra Kabelvåg og Svolvær, en kamp som beskrives både som morsom og underholdende gir 1-0 til SIL. ”Det var mye unødig løping etter ballen, men la det være sagt til jentenes ros. De har taket på dette morsomme og underholdende spillet.”

I en kamp der Svolvær slår Glimt/Bodøs damer med 1-0 er det senterløperen Åslaug Grønbeck og ytre høyre Gerd Mathisen som fremheves i referatet. Også for herrelaget har disse kampene mot Bodø-lagene stor betydning, fordi få herrelag i kretsen gjør at det blir svært få kamper mot andre lag. Men interessen i Svolvær er på denne tiden så stor at det ofte arrangeres bydelskamper i herreklassen.

I kampen om kretsmesterskapet i 1950-sesongen seirer Leknes over Svolvær med 3-1, etter en hard kamp, og Leknes får dermed æren av å vinne det aller første kretsmesterskap i Lofoten og Vesterålen Håndballkrets. Kretsen arrangerer også en vennskapskamp mellom Austvågøy og Vestvågøy, hvor Austvågøy vinner 1-0. ”Kampen ble avviklet mens regnet til sine tider skyllet ned over spillere og  publikum”, skriver avisen – og sånn er det ofte. Håndball på 1950-tallet er en utendørsidrett, med alt det dette medfører, og sesongen varer fra mai til september. Kampene spilles på idrettsplassen, der det tidvis kan være 200-300 tilskuere på plass.

”Spillerne hadde vanskeligheter med å få grep på den sleipe ballen. Og etter full tid hadde ingen av lagene klart å putte ballen i mål. Etter begge ekstraomganger var resultatet fortsatt 0-0. Ved loddtrekning var Svolvær den heldige og gikk videre til finalen”, heter det fra en annen kamp samme år. På Austvågøy sitt lag som slår gjestene fra vest stiller SIL med Jorunn Brede som regnes som kretsens beste keeper, Svanhild Krane, Reidun Susæg, Rigmor Bertinussen, Elsa Eilertsen og Aud Hansen. I 1951 tar så Svolvær IL sitt første kretsmesterskap i håndball. Nå er det herrelaget som går til topps etter seier mot Ballstad med 12-4 i siste kamp. Damelaget ender på 3. plass, bak Leknes og Fridheim.

 

Også håndballgruppen drar fordel av idrettslagets tette bånd til Sverige. I juli 1953 blir det internasjonal håndball når damelaget til Clemensnäs IF, kommer på besøk. Hva har så våre damer å stille opp mot sine svenske gjester? Det skal vise seg å bli en både velspilt, underholdende og spennende kamp. Gjestene har uten tvil en bedre forståelse av samspillets finesser, mens løperrekken til SIL fremstår som svært hurtige, de spiller seg raskt frem i angrep, men mangler likevel besluttsomheten foran mål. I referatet sukker journalisten at ”selv om Inger ”Vennen” Brede er suveren når det gjelder å skyte, så bør de øvrige i rekken også forsøke seg mer enn de gjorde i går”. Svolvær slår svenskene 3-1, ”et mer overraskende enn rettferdig resultat”, som det heter, men SIL får nå frem et godt lag med spillere som Eldbjørg Susæg, Hildbjørg Hansen, Greta Moen, Britt Varvik, Aslaug Grønbech, Solveig Guddahl, Randi Krane, Aud Krystad, Inger Pedersen og Ruth Jørgensen. Damelagets første kretsmestertittel kommer etter seier over erkerivalene Leknes i finalen med 6-4, og dermed er våre damer kvalifisert til å delta i det nordnorske mesterskap som dette året skal arrangeres for første gang. Men SIL-jentene er ikke fornøyd bare med å være deltakere. De gjør det godt og spiller glimrende, mye takket være en ny keeperhelt, den unge Eldbjørg Susæg – et idrettstalent som er meget god både i håndball og friidrett. SIL slår først Bodø/Glimt med 5-0. I den avgjørende kampen mot Sandsøy blir Svolvær-damene spilt trill rundt, og det ligger an til en stor seier. Men Eldbjørg Susæg redder fenomenalt, uansett hvor skuddene kommer fra. Gang på gang stopper hun skudd. I stedet er det hjemmelaget SIL som scorer to ganger i første omgang. Andre omgang byr på ytterligere Sandsøy-press og etterfølgende skudd, men det hele er nytteløst. Svolvær putter igjen to baller bak Sandøy-keeperen. Kampen blir spilt i et voldsomt tempo, det er den beste håndball noensinne spilt i Svolvær, til tross for stadige regnbyger. ”Etter spill og sjanser burde Sandsøy klart ha vunnet. Laget var adskillig jevnere enn Svolværs, de spilte hardt og løperne skjøt godt. Men Eldbjørg Susæg gjorde sitt livs kamp og hadde stadig vekk fremragende redninger. En middels keeper hadde sluppet inn ti av de ballene hun samler opp. Det er neppe å ta for sterkt i å si at hun er blant Norges fremste håndballkeepere. Frøken Susæg reddet Svolvær fra et nederlag. Sandsøy gav rent opp da de så hvordan det gikk”, skriver Lofotposten, og SIL er klare for NNM-finale mot Alta.

 

Mye har skjedd innenfor håndballsporten i Svolvær Idrettslag siden starten mot Ailette i 1945, men jentenes finaleplass i dette første nordnorske mesterskap i 1953, er en av de store sportslige prestasjonene. Nå blir det riktignok tap 3-7 for Susæg og de andre mot Alta i finalen, men det forringer ikke prestasjonen. Kampen som spilles på nøytral bane i Harstad, med 600-700 tilskuere. Lofotpostens reporter mener dommeren ikke har en god dag og at straffekast og armsperringsregler viser at han ikke hadde taket på kampen: ”Kampen begynte i stort tempo med Alta som de toneangivende og det ene angrep etter det andre skyllet mot Svolvær-damene. Alta viste mange pene tekniske ting i denne periode, men det ble Svolvær-damene som etter et raskt angrep åpnet scoringene ved senterløper. Dermed ble det mer fres over Svolværs lag og spillet jevnet seg ut. Første omgang ebbet ut med 2-2”.

Men Alta er best og vinner fortjent. Ingen NNM-tittel til Svolvær IL, men en fantastisk opptur, det husker Britt ”Rusken” Varvik ennå.

–      Alta var veldige gode, og hadde akkurat vært på en turne sørpå der de ikke tapte en eneste kamp, så jeg synes vi klarte oss godt. Det var en ganske hard kamp, med mye tjyvtriks, men jeg fant ut at en av motspillerne mine var ”kjettig”, så jeg fikk henne til å slippe armene ned på den måten.

Brit Varvik begynte med håndball sist på 1940-tallet. Da hadde hun allerede drevet med friidrett en tid. Sammen med en gjeng jevnaldrende 14-15-åringer fikk hun være med når damelaget hadde trening.

–      Vi trente sammen med herrelaget, så vi fikk god matching. På damelaget var spillere som Aud Krystad, Åslaug Grønbech og Jorunn Lillevik. I starten ble jeg plassert ute på vingen, men senere ble jeg back. Vi spilte da med to backer, centerhalf, center og to vinger. Jon Reidar Jakobsen var trener, men vi lærte også av å høre på radio hvordan de spilte, og etter hver  lærte vi oss mur og litt sånt. På bortekamper reiste vi med båt og jeg måtte ofte bytte vakt på Televerket for å skaffe meg fri til å reise, og jeg skar tunge om vinteren for å ha penger til treningsdrakt og turer. Jeg var så heldig at jeg ikke ble sjøsjuk, og da var det alltid mulig å velge seg de beste brødskivene fra de andre, og vi hadde det utrolig artig på disse turene.

–      På den tiden virker det som om alle hadde et kallenavn?

–      Ja, jeg vet ikke hvorfor, men sånn var det den gang. Vi hadde Inger Johanne ”Vennen” Brede, Liv ”Botta” Stokvik, Hilbjørg ”Bøggen” Hansen, Åslaug ”Åle” Grønbech. Selv ble jeg kalt ”Rusken”, og det var fordi jeg var så liten som et rusk da jeg ble født, men foreldrene mine fikk ikke tillatelse til å døpe meg ”Rusken”.

–      Hvordan var det å spille håndball ute på den dårlige grusbanen?

–      Du skulle sett hvordan vi så ut om sommeren; skrubbet opp på albuer og knær. Håndball er jo en fysisk idrett og det kunne gå hardt for seg. Blåøye var helt vanlig. Ballen hadde en søm der man kunne ta ut blæra, og en gang mot  Leknes fikk jeg et skudd midt i ansiktet. Sømmen sørget for at jeg fikk to blåøyer.

 

Også i herreklassen går det SILs vei i 1953-sesongen. Etter først å ha slått Melbu med 7-3 i en kretskamp, møtes de samme lagene til ny kretskamp uken etter. Denne gang blir seieren på 8-7, og herrelaget kan titulere seg som kretsmester.

Selv om både dame- og herrelaget stort sett vinner sine kamper synes ikke lagene å ha den samme fres i 1954 som året før, verken når det gjelder fart eller kondisjon, men likevel må både dame- og herrelaget til Bodø Håndballklubb se seg slått av Svolvær med henholdsvis 11-0 og 19-3. I en interkretskamp mellom Lofoten/Vesterålen mot Ofoten/Sør-Troms blir resultatet 1-1 og SIL har mer enn halvparten av spillerne på laget, Eldbjørg Susæg, Greta Moen, Britt Varvik, Solveig Guddahl, Randi Krane og Aslaug Grønbech. Den 16 år gamle senteren Guddahl scorer for øvrig fire mål i to kamper mot svenske Norrbotn denne sesongen, med resultater 4-3 og 3-3.  Sammen med Susæg er det hun den Svolvær-spilleren som utmerker seg mest disse årene, og damene våre vinner kretsmesterskapet også i 1957.

–      Vi bodde i en tyskerbrakke ved Vestermyra, så jeg vokste opp med idrettsbanen og tennisbanen som nærmeste naboer, og det var jo der vi holdt til. Vi så på de som drev idrett og vi drev idrett selv. Det var også mye skoleidrett den gangen. Jeg kan huske at jeg spurte om å få være med å spille håndball, men fikk beskjed om at jeg var for liten. Men da jeg var 16 fikk jeg være med og det var stor stas. Jeg elsket håndball! Og jeg likte å score. Hadde et hardt skudd, og det ble mye mål av det, og det var alltid mye folk som heiet på oss, erindrer Solveig Guddahl Berg-Olsen, som i dag bor i Harstad - og faktisk kan slå i bordet med en NNM-tittel i tennis;

–      Jeg visste egentlig ikke om at det var et nordnorsk mesterskap. Jeg var bare med, og skjønte ingenting før jeg plutselig fikk et flott sølvskrin i premie.

 

På herresiden utgjør spillere som Hans Nilsen, Jan Rolandsen, Jarl Ivar Berg-Olsen, Rolf Grønbech, Gunnar Bremnes, Jon Ivar Markussen, Richard Wangsvik, Jon Reidar Jakobsen, Gunnar Blix Nilsen og Fridtjof Johnsen en god gjeng og de representerer også klubben på kretslaget, selv om det hevdes at håndball bare er noe fotballspillerne holder på med på si. I alle fall er sporten såpass etablert at det kommer opp unge talenter. I en jentekamp mot Gravdal er det keeper Jorunn Stray og alpintalentet Marith Markussen som utmerker seg. Marith er banens beste spiller etter ”spill som ligger på et meget høyt plan”. Guttelaget, med Harry Jakobsen og Haakon T. Nilssen i spissen innkasserer en storseier 12-4 over Gravdal. Harry Jakobsen ”har en fantastisk snert og keeperen hørte bare ballen før den satt i nota”. Guttelaget blir også kretsmestre i 1957, etter å ha slått Buksnes med 13-9. ”Svolværs Harry Jakobsen er ikke snau når han først får stillet inn  kanonen. Han noterte seg for hele ni av scoringene. Ett av målene laget han ved å ta ned ballen med en hånd i en klynge, og før keeperen reagerte, satt ballen i nettet”. Så er det unge Trond Forsmo som nå melder seg på. I en kamp mot Buksnes skrives det at spillerne ”opererte med en fart som ingen av dem behersket, unntatt kanskje Trond Forsmo. Han var minst av alle, men rask som en røyskatt og taklet i lynende fart med alle lovlige og ulovlige midler, og var med sin teknikk banens beste”.

 

Men i de nordnorske mesterskap er det heller lite å hente for våre lag. Etter en kamp med 6-29 mot Nor/Narvik rapporterer Lofotposten at Nor ”i 60 minutter spilte Svolvær trill rundt”. Når Heggelia Militære Idrettslag besøker Svolvær høsten 1960 er det en stor begivenhet. Laget som blir nordnorske mestre denne sommeren består for det meste av spillere fra Sør-Norge som avtjente sin verneplikt i nord. Resultatet 24-4 til gjestene sier det meste om den kampen.

Rekrutteringen går i bølger. I 1962 skriver Lofotposten: ”For omkring ti år siden kunne Svolvær Idrettslag stable på benene et pikelag i håndball som vant nær sagt alle oppgjør mot jevnaldrende som de ville. Det var faktisk håndballspillere av format på laget, og som seniorer førte de hjem en rekke kretsmesterskap i håndball og gjorde seg gjeldende i nordnorske mesterskap. Med riktig instruksjon kunne laget nådd meget langt. Nå er det praktisk talt ingen ting igjen av dette laget, men akkurat nå har SIL igjen fått et pikelag som har laget furore. Under en stor håndballturnering for piker i Bodø nylig gikk Svolvær jentene hen og vant den knivskarpe konkurransen foran Bodø Håndballklubb og Rognan. Det deltok i alt fem lag i turneringen. Svolvær ble meget populær i Bodø med sitt gode spill og innsatsvilje. Krumtappen på laget var den 14-årige Ingunn Jakobsen, som er en goalgetter av rang. Hennes hoppskudd var av første klasse og forårsaket applaus for åpen scene. Ingunn var banens dominerende spiller og ble publikums yndling”.

Disse jentene fortsetter å imponere, med blant annet ny seier over Bodø Håndballklubb og igjen med Ingunn Jakobsen som den beste. Pikelaget viser at de er blant de beste i Nord-Norge. Det samme kan dessverre ikke sies om guttene som taper hele 1-11 mot Bodø Håndballklubb. ”At man på Svolvær hadde benyttet bare fotballspillere var lett å skjønne, da disse knapt kunne fotballreglene, langt mindre spille håndball”, er den nådeløse dommen.

 

Kapittel 16: Sving og oppsving

Mens fotballen etter krigen sliter med sin raserte bane, har alpinsporten fått et oppsving og blitt svært populær. 4. mai 1946 blir det for første gang arrangert et offisielt renn i Svolvær med utenbys deltagelse. Løypen, som går fra Lille Kongstinden har en lengde på 400-500 meter, med et fall på ca. 200 meter. I dette løpet starter 32 av landsdelens aller beste løpere, flere av dem fra Svolvær. Også jentene er med, på et tidspunkt da dette ikke er vanlig. ”Løpet ble åpnet av fru Kari Størmer, Svolvær IL, som i sine to runder viste en kjøring som vakte både løpernes og tilskuernes udelte begeistring. Dessverre var fallprosenten blant løperne ganske stor og dette bevirket at flere av favorittene havnet  langt nede på premielisten. Dagens beste tid hadde Thorstein Berg jr., Svolvær, som kjørte løypen på 60.9 sekunder”, skriver lokalavisen.

Samme år blir Lofoten og Vesterålen Skikrets konstituert, med Trygve Petersen fra Svolvær IL som kretsens første formann, og i en idrettsgren i medvind arrangeres det

det første nordnorske mesterskap i alpint i Svolvær allerede i 1947. At mesterskapet blir arrangert i Svolvær, er ikke tilfeldig. På denne tiden er det i vår landsdel bare Narvik, Svolvær og Glomfjord som har alpinmiljøer. Narvik på grunn av nærheten og forbindelsen med Sverige, som nettopp i sin nordlige landsdel alte opp de dyktigste alpinister i bakkene i Kiruna, Gällivare og Tärnaby. I Glomfjord har Norsk Hydro ansatte sørfra som behersker alpinkunsten, med perfekte terrengforhold og en bedrift i ryggen når det skal bygges skianlegg.

I dette første NNM er det 50 deltakere og Svolvær IL får her sin første nordnorske mester, når Johan ”Jønne” Berg vinner slalåmkonkurransen på hjemmebane. SIL gjør nærmeste rent bord og har fire av fem løpere inne blant de fem beste, Steinar Nymo nr 2, Thorstein Berg jr. Nr 4 og Oddmund Kosmo nr 5. Kjell Carlsen vinner klasse C, med Jens Holst og Odd Jakobsen som nummer 4 og 5, mens Kari Størmer og Aud Krystad bli henholdsvis nummer 2 og 4 i kvinneklassen. Arrangøren Svolvær IL har stor sportslig suksess og får mye skryt for måten mesterskapet avvikles på.
Dette er starten på en enorm slalåminteresse i Svolvær i årene som kommer, og noe av dette skyldes også at Kongstinden bygges ut med heis. I 1952 blir det montert en ganske enkel heis ved siden av Premiebakken, som starter på kulen i hoppbakken og ender på toppen av henget på Solsida. Denne innretningen er bare en vaier som man hektet en gaffel på, og man holder seg i et tau bundet til denne gaffelen, men det er et stort fremskritt.


Lofotposten skriver at ”det er ingen tvil om at den nordnorske slalåmsport er på rask marsj opp og fram, ikke bare kvalitativt, men også kvantitativt. Det er heller ingen tvil om at det er Narvik og Svolvær som dominerer denne gren av skisporten. Sporten i Nord-Norge skylder i dag en mann meget. Og spesielt da Svolvær. Det er Harald Kosmo. Han fikk dessverre ikke den glede å se frukten av sitt arbeid. Han gav som alle vi husker, sitt liv i et tysk fengsel. Formannen i Svolvær IL, herr Trygve Petersen, tok da også sitt utgangspunkt i dette i den tale han holdt på premieutdelingen etter mesterskapet i 1947. Harald Kosmo begynte tidlig med slalåm og utforrenn og ble en av skiforbundets instruktører. Han tok sitt virke meget høytidelig og i dag kan vi se resultatet av dette”, sa formannen, før han foretak utdeling av premiene.

Etter dette første nordnorske mesterskap, følger det stort sett årlig nye mesterskap i Narvik og Glomfjord og senere også Tromsø, og det er ingen tvil om at disse mesterskapene er med å fremme interesse og dyktighet. Det skal bli nye nordnorske mestre fra Svolvær, men det er problematisk å holde rede på alle disse mesterskapene og mestrene. Allerede i 1946 dukker navnet Eskil Bringslimark opp på resultatlistene. Sammen med Jon Reidar Jakobsen, Jens Holst, brødrene Johan og Thorstein Berg jr.,  og damene Aud Krystad og Kari Størmer skal han bli SILs sterkeste kort i mange år fremover. I en tid da kvinneidrett betraktes med mistenksomhet og overbærenhet av idrettens ledere, er de to svolværjentene nærmest som kuriositeter å regne.

–      Mamma var ei sprek dame. Hun var med på alt; spilte håndball, kjørte slalåm og slo gutta i hoppbakken, forteller sønnen Per Odd Krystad.

–      Hun var nok klar over at hun i sin tid hadde vært en slags pionér innen kvinneidretten i Svolvær, men det var ikke noe hun gjorde noe ut av, eller snakket om hjemme. Det var nok Jens Holst og de andre i skimiljøet som fortalte meg at mamma hadde vært en allsidig og dyktig idrettsutøver. Hun var en aktiv dame, yrkesmenneske hele sitt liv. Dro til Sverige for å skaffe seg utdannelse, jobbet deretter som tanntekniker i Svolvær hele sitt liv og har laget gebiss til hele Nord-Norge! Hun engasjerte seg i Sanitetsforeningen og Soroptimistene, skrev dikt og prologer, og humoristiske leserbrev i Lofotposten under navnet ”Ho Emma”. Flott dame og kjapp i replikken, forteller Krystad.

I 1951 er det igjen klart for nordnorsk mesterskap i slalåm i Svolvær. Dessverre blir deltagerne fra Bodø, Glomfjord og Salten fraværende på grunn av storm. Værgudene legger alle mulige hindringer i veien for idrettslaget. Det høljeregner de siste dagene før rennet og dette medfører lite snø nede i flatlandet, mens det oppe i fjellsiden under Kongstinden er rikelig. Thorstein Berg jr. går imidlertid til topps i sin klasse og sørger for nok en NNM-tittel til SIL.

De eldste alpinistene, som Johan og Thorstein Berg, Knut Gjelle og Odd Jakobsen, og Aud Jakobsen og Kari Størmer på spinnesiden, er fortsatt med og er viktige for miljøet. 27. mars 1951 arrangeres det propagandarenn i Kongstinden i forbindelse med at toppløperne Borghild Niskin fra Bærum Skiklubb og Dag Andersen fra Kongsberg er på besøk. Dette inspirerer skijentene i Svolvær. Vinteren 1952 blir det første Svolværmesterskapet på ski avviklet, og sjelden har det vel vært større stemning i Premiebakken. Folk er elleville av begeistring.

Bakkeløpet for jenter under 12 år er både spennende og morsomt. Her er Marith Markussen best i klasse 8-10 år. Hun overbeviser stort med frisk og dristig kjøring og i årene 1953-1957 markerer Marith seg både i lokale renn og i møtet med de beste i Nord-Norge. 3. mars 1958 deltar hun for første gang i alpin landsdelskamp med Sverige og vinner storslalåmklassen for junior. Den allsidige idrettsjenta imponerer Lofotposten: ”Hun er tross alt bare 15 år og går i første real på Svolvær høyere skole. Når man ser jenta sånn dagligdags, er hun heller spinkel og ganske almindelig. Men med skøyter eller ski på beina, eller med håndballen eller tennisrackerten i neven legger hun straks en alen til sin vekst”. De gode resultatene gjør at Marith i 1959 blir uttatt til å delta i norgesmesterskapet i alpint i Narvik, som eneste nordnorske kvinnelige alpinist.

Blant deltagerne i Narvik er verdensmesteren fra Oslo i 1952, Inger Bjørnebakken. Jens Holst arrangerer spesialtrening med Marith i Ytrebakken i Kongstinden i et ekkelt regnvær i forkant av mesterskapet. Han setter opp vertikaler for henne og terper rytme og hurtighet. Dessverre må hun kjøre på ski som hun har knekt tidligere og som faren har limt sammen med fingerskjøt. Retningsstabiliteten på skiene er ikke god. Heller ikke i Narvik er været det aller beste. Regnjakke er en del av utstyret for utøverne og snøforholdene vanskelige på grunn av regnværet. Første øvelse er storslalåm, i en lang og delvis vanskelig løype. Lofotposten skrev etter rennet: ”Så var det klart for verdensmester Inger Bjørnebakken. Med eleganse og dristighet, som nesten hvem som helst av herrene kunne misunt henne, fullførte hun løpet på dagens desidert beste tid. Etter henne kom så Nord-Norges eneste representant, unge Marith Markussen fra Svolvær. Hun hektet i noen porter, falt to-tre ganger og kjørte ellers svært forsiktig. Hun ble nr 7 og sist av de som fullførte.” I slalåm gikk det bedre. Bjørnebakken vant, men Marith greide en hederlig 5. plass og hadde mange sterke løpere bak seg på listen.

 

De som har drevet med alpint siden før krigen er allsidige skiløpere. For eksempel er Berg-guttene dyktige langrennsløpere på kretsnivå. Det samme gjelder Knut Gjelle og Harald Pettersen i hopp og kombinert. Steinar Nymo hevder seg godt i alpint, men setter gjerne utfor hoppet i Premiebakken på slalåmski og blir en dyktig hopper som gjør det godt i kretsrenn. Etter hvert drar Steinar sørover til studier, og i Oslo ble han engasjert i Tom Murstads skiskole som instruktør. Jon Reidar Jakobsen er av samme årgang, og er en utpreget teknisk slalåmkjører med et nordnorsk mesterskap. Han er også en ivrig langrennsløper, men først og fremst blir han viktig fordi han er den første som virkelig skjønner at videre utvikling av slalåmsporten er avhengig av at skianleggene blir bygget ut. Jens Holst er en av de mest markante skikkelser skimiljøet i Svolvær har fostret. Han er en fremragende alpinist, blir senere en dyktig instruktør som starter skiskolen i Svolvær, en viktig trener for flere generasjoner – og deretter en leder med visjoner og gjennomføringsevne.

I 1952 drar Holst til Gällivare, for å kjøre renn i utforbakken der, som gikk under navnet ”Dunderet”, og senere forteller han om det å ha dagen, da alt lykkes og du kanskje overgår deg selv. ”Jeg hadde kommet over en innbydelse til utfor- og storslalåmrenn der borte og undersøkte i SIL om jeg kunne meldes på. Nei, de hadde ingen penger, så skulle jeg dra, måtte jeg betale alt selv. På den tiden jobbet jeg i Telegrafverket og hadde ettermiddagsvakt annen hver dag. Det innebar at jeg på formiddager kunne dra opp til Kongstiden og trene. Ja, på den første snøen før jul trasket jeg opp til Tuva hvor jeg hadde skiene liggende og kjørte på snøflekkene der. Skiteknisk var vel ikke utbyttet rart, men fysisk var det godt betalt. Så kom vinteren, og da dro vi titt opp på frivakta, Jan Larsen, Einar Pedersen og jeg, og selv om det ikke var noe skitrekk den gangen, så fikk jeg god fartstrening. Resultatet var at jeg var i bra form og hadde lyst til å prøve meg i renn. Og nå var sjansen der. Det bar innover til Narvik med Skogøy, og derfra med tog til Gällivare hvor jeg tok inn på et hotell. For en heller spartansk lofoting med krig og rasjonering så vidt bak seg var smørgossbordet en åpenbaring!

Så bar det alene opp til utforløypa i Dunderet for å studere den. Den var vel ikke noe  verre enn Kongstinden bortsett fra at nedre delen gikk som en uthogd gate gjennom storvokst granskog. Kom jeg utfor traseen hvis jeg skar ut eller falt, så ville det resultere i en ublid behandling - for å si det mildt! Jeg hadde kjørt mye på hardskare i Kongstinden, så jeg var ikke uvant med farten, og lot det stå til da jeg startet dagen etter. Jeg kjørte i anorakk og strikkelue på vanlige slalåmski og er glad jeg slipper å se filmopptak av løpet, for da hadde jeg antakelig  blitt mer redd enn jeg hadde vett til å være under rennet. ”Eggstillingen” var ikke kommet på den tiden, men en krøket seg sammen for å minske luftmotstanden best mulig. Farten ble stor. I avisen sto det senere at gjennomsnittsfarten for vinneren hadde vært 100 km/t. Så var det dette med å ha dagen. Før jeg skulle inn i ”gata” gjennom skogen, var det en sving mot høyre. Den store farta presset meg ut av svingen og sporet og ut i løsere snø, og dermed fikk jeg ufrivillig bremset ned noe av farta, og det var nok et hell for meg! For uten det hadde jeg ikke hatt en sjanse til å greie kompresjonen i bunnen av et brattheng! Nå gikk det bra, og jeg kunne koste på nedover siste del av løypa. Jeg kan ennå kalle frem i erindringen bildet av skituppene som skar sporet foran meg, og at jeg hadde en god følelse av å beherske løpet mitt. Men én vanskelighet gjensto. Jeg visste om det siste henget mot mål som minnet om unnarennet i Premiebakken hjemme, men hvor det i tillegg ventet en skarp kul eller hopp før innkomst. Nedover dette henget ble farten så høy at jeg ble presset sammen som et trekkspill nede i dompa, for etterpå å bli slynget ut fra kulen som fulgte! Rasende på meg selv - for jeg visste jeg hadde kjørt fort og nå var i ferd med å ødelegge hele greia - strevde jeg for å komme meg på bena igjen og passere målet. Da hørte jeg stemmer fra publiken: ”Så brått den killen har det! Ska han åka med toget?”. Det jeg ikke visste, var at innkomsten var blitt flyttet opp 20 – 30 meter fordi telefonkabelen var for kort. Det betød at jeg hadde passert mållinja som skutt ut av en kanon og var klokket inn på beste tid! I målområdet hadde de allerede gratulert svenske Åke Noren, som da ledet klart, med sølvfatet.  ”Nå har du fatet i fickan, Åke!”

Slik gikk det til at en ukjent svolværing ble utropt til vinner og intervjuet av Norrbotn-avisene. Her skjedde det at Kåre Oppdal fra Narvik, toppalpinist og spilloppmaker, grep inn i intervjuet og forklarte den kvinnelige journalisten at fiskeskøyta på Lofothavet ga en helt uovertruffen balansetrening, noe han illustrerte med bravur. Men i rettferdighetens navn må tilføyes at Kåre og de andre løperne fra Narvik jublet som om det var en av dem som hadde vunnet. Og så kom premieutdelingen! Der fikk jeg holde et gedigent, tungt sølvfat, som hadde gått som vandrepremie fra før krigen, en kort stund og så levere det tilbake, for det var ikke tillatt å ta en slik gjenstand med over grensen! Det vanlige er jo at siste vinner får ha en vandrepremie til neste konkurranse. Men navnet mitt står nå i hvert fall der, og  Åke Noren, som hadde to napp da jeg snøt ham, vant sølvfatet til odel og eie året etter! Og det var rett og riktig, for han var den beste, men for en skuffelse at jeg ikke kunne ha premien med til Svolvær og vise den til kameratene mine og imponere jentene”.

Kapittel 17: Mot nye høyder

De store barnekullene etter krigen gjør at det trenges nye boliger i Svolvær. Storøya og Øvreværet er de mest populære nye boligområdene på 1950-tallet, og senere bygges det ut på Nonshaugen, i Knutmarka og på Stranda. Gamlehjemmet ”Alders hvile” blir åpnet i Nybyen i 1951, og høsten 1958 kan elevene på gymnaset flytte inn i det nye bygget i Kong Øysteins gate. I 1955 blir Lofotveien, fra Svolvær til fergeleiet på Lyngvær gjort ferdig. Derfra til Smorten må du ta ferge hvis du skal reise vestover for å spille fotball, for eksempel. Noen mener idretten tar for mye av folks tid. I Lofotposten i mai 1954 heter det: ”Verdsligjøringen  av søndagen må stoppe. Over 35.000 fotballkamper vil prege søndagene denne sesongen. Sokneprest Bolstad mener idrettsarrangementene bør legges til lørdagen. Det er et faktum at kirken kjemper for å hindre at søndagen og helligdagene blir fullstendig sekularisert, og sokneprest Bolstad i Svolvær gir også uttrykk for dette synet i en samtale med Lofotposten. Han sier at det efter hans mening hadde vært en fordel om arrangementene hovedsakelig ble  lagt til lørdager, slik som tilfelle er i England. En søndag som respekteres, betyr en veldig verdi for folket, og i en tid da det ene område efter det andre sekulariseres, må en holde fast på helligdagsfreden.

 

I SIL tar Trygve Petersen i 1947 på ny over som formann i laget. Det er en krevende tid for idrettslaget og det er behov for en erfaren formann. Petersen får imidlertid med seg unge og ivrige folk inn i styret, og klarer å løse de mest aktuelle problemer både økonomisk og sportslig. Efter å ha fungert i tre perioder blir Petersen i 1951 avløst som formann av Ludvik Smaaskjær, som deretter etterfølges av Eskil Bringslimark.

I årene etter krigen vokser det frem et aktivt friidrettsmiljø i SIL, og klubben får frem utøvere som markerer seg blant de beste i Nord-Norge, og også nasjonalt.

Konkurransene kommer raskt i gang, og allerede i august 1946 kan Lofotposten rapportere om det 15. nordnorske mesterskap i friidrett på Melbu som ble ”en strålende fest”. ”Bor kjernen av Nord-Norges idrettsmenn i dag i Lofoten og Vesterålen Idrettskrets?”, spør avisen. Avisen rapporterer at det i stav blir en opplagt seier for SILs Per Frivik. Hans resultat på 3.20 uten å ha rørt staven siden 1940 viser hans absolutte suverenitet. Med litt trening har han den nordnorske rekorden på 3,55 innen rekkevidde, mener avisen.

Året etter får Svolvær IL besøk av instruktør Kjær fra Norges Idrettsforbund, som holder foredrag og instruksjon i gymnastikksalen. Likevel er det en annen utvikling som er mer interessant i denne perioden.

Kvinnene i Norge har lenge drevet idrett. De hopper på ski, går langrenn og de løper. Men konkurranseidretten er, både i samfunnet generelt og innenfor idrettens egne organer, ikke ansett for å være kvinnelig. Synet av en svett og sliten kvinne er ikke noe omgivelsene skal eksponeres for. Skal jentene drive idrett, så må øvelsene kjønnstilpasses. Turn går godt an, men friidrett er fy. Korte distanser kan gås på ski, men ikke lange. Det er menn som styrer, også innen idretten.

Men jentene lar seg ikke stoppe. De krever å få være med. Den alminnelige samfunnsutviklingen der kvinner i større og større grad tar del i yrkeslivet tilsier at de ikke kan holdes igjen på idrettsbanen. Lofotposten skriver 26. juni i 1948: ”Innenfor kvinnefriidretten er det bare jentene sørpå som har vært aktivt med, men nå har Lofoten og Vesterålen Friidrettskrets fått sitt eget utvalg for kvinnefriidrett. Dette hilses sikkert med glede av mange jenter her i kretsen, og nå vil det på hvert eneste stevne i kretsen bli innlagt øvelser for kvinner. Ved det første stevne som blir arrangert av Melbo Idrettslag vil det bli 80 meter løp for jenter”, skriver avisen.

Men så legger avisen til:

”Alle øvelser innenfor friidretten passer ikke for jenter. De tåler ikke de øvelser som krever stor utholdenhet og derfor er kun disse øvelser tillatt for kvinner: Lengde, høyde med og uten tilløp, kule, diskos og spyd, samt 60 meter, 100 meter og 200 meter.”

Svolvær Idrettslag skal snart komme til å få en utøver som er et naturtalent nettopp i kastøvelsene. I Svolvær blir det i juni 1949 arrangert klubbstevne i en rekke øvelser, og dette er første gang etter frigjøringen at det ble konkurrert i friidrett på den renoverte idrettsplassen i Nybyen. De store resultatene uteblir fordi banedekket ikke er så bra som det burde være og den løse banen ikke er egnet til løp og sprang. 

Det hindrer imidlertid ikke Per Frivik i å levere gode resultater. I 1948 er stavhopperen nummer fire på rankinglisten i Norge og i avslutningen på 1949-sesongen tar SIL-gutten nok en gang gull med 3.43 i stav i det nordnorske mesterskapet i Narvik. Men man legger også merke til andre utøvere man la merke til på denne tiden. Georg Gjertsen oppnår gode resultater i diskos og kule, og en ung jente ved navn Eldbjørg Susæg figurerer nå høyt på resultatlistene i flere øvelser.

 

Politimannen med staven

 

Per Frivik, opprinnelig fra Bodø og politimann av yrke, tar sitt første NNM-gull allerede i 1932 og dominerer deretter nordnorsk friidrett i 20 år. Han vinner 11 nordnorske mesterskap, 10 kretsmesterskap og 9 fylkesmesterskap, foruten seire og gode plasseringer i andre friidrettsstevner. Han setter i 1932 nordnorsk rekord i spyd med 58,16, en rekord som står i 26 år før den blir slått. Han setter kretsrekorden i stav 3,43 meter, og når Lofotposten i 1963 intervjuer ham, så står rekorden ennå. Journalisten lurer på om ikke Frivik synes rekorden burde vært slått:

– Vel, jeg tør si jeg er fornøyd med det resultatet under kretsmesterskapet på Melbu i 1948. Instruksjon var det så som så med i Lofoten den gang, og den måten vi hoppet på, var vel noe primitiv. Med god instruksjon kunne vi hoppet adskillig høyere. Kretsrekorden burde vært slått nå. Den har stått i 15 år og den skulle ikke være uslåelig.

– Hvordan bør ungdommen trene i dag ?

– Vi gjorde en feil i vårt treningsprogram. Vi trente nemlig for ensidig. Kort sagt: allsidig trening uansett idrettsgren.

– Hvordan  er baneanleggene her i distriktet i forhold til hva de var for 20 år siden ?

– De er stort sett de samme. Når man unntar Svolværbanen, som er lite egnet til friidrett, så er banene  bra her i distriktet.

– Husker De noen spesielle hendelser fra stevnene ?

– Det er en pussig episode jeg aldri glemmer. Det var for en god del år siden i Kongsberg hvor jeg deltok i et friidrettsstevne. I lengdesprang hoppet jeg da omkring 6,50 meter og var kommet til finalehoppet. Det var et svært avgjørende hopp, og jeg  samlet meg til den store innsats. Nå eller aldri tenkte jeg, og sprang til på planken med en kraftig sats. Da var det det skjedde – det fatale som forhindret meg totalt fra noen topp-plassering. Buksen datt av mitt i spranget!

 

Bukse eller ikke; Per Frivik blir i alle fall skandinavisk mester for politifolk før han ga seg. Det skjer i København i 1939, da ingen andre enn nordlendingen hoppet 3.60 i stav. Han fikk låne bambusstaven av den kjente danske friidrettsmannen, Knud Larsen, sistnevnte livredd for at nordmannen skulle brekke redskapen. Men etterpå  sa Larsen at Frivik hadde hoppet en meter høyere om han hadde snudd seg riktig i luften. Som så mange andre idrettsutøvere, ødela krigen for Per Frivik.  I 1939 er han så smått begynt å trene sammen med verdensrekordholderen, Charles Teilmann Hoff  i Oslo.

Så tidlig som i 1932 får han vist hva han dugde til. En del toppidrettsutøvere fra Østlandet er på propagandatur i Nord-Norge, og skal vise sine kunster i Harstad. Det ble sendt bud på Per Frivik, som er på en liten ferietur i byen. Han stiller opp i høyde, stav og spyd. Frivik, som da er 18 år gammel, har startet med friidrett året før, og når han stiller opp i Harstad har han på grunn av eksamen praktisk talt ikke trent. Likevel hopper han 1.81 i høyde og kaster 58.16 i spyd, som er vel 5 meter lenger enn den gjeldende nordnorske rekord. Frivik er en sensasjon, og vinner alle sine tre øvelser.

 

Men som så mange ganger før i idrettslagets historie; en kombinasjon av dårlig rekruttering og dårlige treningsforhold gjør at det går opp og ned for friidretten. Kretsmesterskapet i 1952 blir avviklet uten deltakelse fra SIL, og i 1955 går det nordnorske mesterskapet uten deltakelse fra Svolvær. Årsaken? ”Vi har ikke hatt anledning til å trene noe i år, for banen vår egner seg ikke til denslags”, sukker Einar Rolandsen i Svolvær IL. Ganske betegnende er det at kretsmesterskapet i Svolvær i 1958 blir avlyst på grunn av den dårlige banen. Dog er banen i en slik beskaffenhet at de årlige idrettsmerkeprøvene kan gå sin gang, og i løpet av 1956 avlegger 18 utøvere godkjent prøve. I 1954 er idrettslagets medlemstall 259, hvorav 76 er under 17 år.

Kapittel 18: Leken med lærkula

Allerede før krigen hadde ledelsen i Svolvær Idrettslag startet arbeidet for å få en ny idrettsplass. Banen i Sandvalen er fra 1915, den er bare 60 x 40 meter og i dårlig forfatning, og krigen har forverret situasjonen. På grunn av baneproblemene får fotballen i Svolvær en trang start etter krigen.  I 1945 blir det spilt to kamper, én mot polititroppene som var stasjonert i byen, og én mot Kabelvåg IL i slutten av september. Etter denne siste kampen ser man det håpløst å arrangere flere hjemmekamper. I 1946 og 1947 spilles det til sammen fire kamper, og i finalen i B-klassen blir Sortland IL slått med hele 5-1, og dermed er B-laget kretsmestre. 9. februar 1946 kan vi i Lofotposten igjen lese om planene for bygging: Svolvær skal skaffes en fullt moderne idrettsplass i internasjonal størrelse. Kostnadsoverslaget er på 130.000 kroner. Avisen skriver: ”Okkupasjonstiden satte også sine merker i Svolvær. Meget ble ødelagt eller ramponert av ”herrefolket”, således også byens eneste idrettsplass. Da okkupantene hadde herjet fra seg der oppe, kom norske militære med sine krav. Banen ble kjørt helt full av tungt krigsmateriell og ødelagt i ennu sterkere grad enn det som allerede var besørget av tyskerne. Det hele så så trøstesløst ut for Svolvær Idrettslag at man besluttet å søke å skaffe ny tomt og gå i gang med anlegg av et nytt idrettsanlegg i Svolvær. Det ble foretatt oppmålinger og kalkulasjoner av den påtenkte plass oppe på Stranden. Resultatet ble imidlertid nedslående. Overingeniøren gjør i sin utredning oppmerksom på at grunnforholdene er dårlige med meget myr, som det vil ta lang tid å tørke ut. Dertil kommer at værforholdene her nord er av en slik beskaffenhet at anlegg av en gressbane ikke vil la seg gjennemføre på en forsvarlig måte. Det vil også bli forholdsvis kostbart å anlegge en gressbane oppe på Stranden. Overingeniøren er i sitt overslag kommet til et beløp på 135.000 kroner. Hertil kommer innkjøp av tomt, opparbeidelse av adkomstveier, inngjerding, tribuner, klubbhus etc. Arbeidet med å få opparbeidet denne gressbane vil ta uforholdsmessig lang tid. Svolvær Idrettslag er derfor blitt stående ved alternativet å utbygge og modernisere den gamle idrettsplass. For å få banen helt ”flosikker” må den således heves omkring 50 centimeter”, heter det i avisens artikkel.

Banen i Sandvalen ligger nemlig ugunstig til nært sjøen. Fra år til år drar sjøen avgårde med banedekket, særlig om vinteren når isen skrur det ut i ”Sumpen”, som området bak det ene målet blir kalt. Byens hovedvannledning går også tvers gjennom banen. Men nå skal den utbedres. ”Ved sprengning av haugen i sørvestre ende av banen og ved utfylling av sumpen, som i årevis har ligget som en skam for Svolvær, vil man kunne få plass nok til en tidsmessig idrettsplass med internasjonale mål.”, skriver Lofotposten – som også tar med argumentet som gjør at det ikke vil blir investert i gressbane: ”En må dessuten være oppmerksom på at en gressbane i Svolvær vil kunne nyttes i en meget kort sesong. Etter Meteorologiske Institutts årbøker må en regne med ca. 150 dager med snedekke i Svolvær og for en idrettsplass på Stranden er antall dager med snedekke sansynligvis noe større på grunn av terreng og høydeforhold. Selv i mai måned må en regne med dager med snedekke og en kan derfor neppe få en brukbar gressmatte på Stranden før tidligst i slutten av juni. I slutten av september måned må en regne med at en gressbane her ikke kan nyttes lenger idet nedbørs- og vekstforholdene da oftest er slik at en gressmatte vil bli ødelagt ved bruk”, noe idrettslaget skal få erfare mange år senere. Tegninger og overslag sendes til Norges Idrettsforbund, som godkjenner planene og lover SIL økonomisk støtte. Før banen kan tas i bruk må det nedlegges mye dugnad, og SIL har selv bare 20.000 kroner av de 130.000 ny bane vil koste. Kanskje får man noen kroner også av kommunen? Uansett; skal det bli noe med idrettsanlegget, må lagets egne medlemmer spytte i nevene og ta fatt. Det er også meningen å sette i gang en kronerulling blant byens innbyggere for idrettsplassen. I mai 1946 søker Svolvær Idrettslag kommunen om garanti for lån av 60.000 kroner til sprengningsarbeidene for å utvide idrettsplassen. Bystyret behandlet saken, og gjorde vedtak om å garantere for et lån på 70.000 kroner mot at kommunen får 1. prioritets pant i lagets idrettsanlegg med påstående bygninger. På lagets tomt står nemlig en brakke som er tenkt utvidet til gymnastikksal, og utvidelsen betinger ytterligere et lån på 10.000 kroner. Lånet skal betales tilbake i løpet av 15 år. Nå starter dugnadsarbeidet.

Medlemmene har et ekstraordinært møte på Festiviteten og melder seg til 3000 gratis arbeidstimer, selv om oppmøtet kunne vært bedre. En av de meste ivrige tegner seg alene for 200 timer. Arbeidskomiteen består av Ludvik Larsen og Reidar Størkersen som raskt starter arbeider med å organisere arbeidet og sette opp arbeidslister. Medlemmenes gratisarbeid består i fjerning av banens grusdekke, slik at dette kan brukes igjen når sprengnings- og utfyllingsarbeidene er utført. En del pukkingsarbeid vil det også bli for å sikre steinpukk til heving av banen til sikker flomål. 14. mai starter så arbeidet på banen, og straks dukker et nytt problem opp; planen om å bruke det gamle grusdekket på den nye banen viser seg å slå feil. Den inneholder nemlig for mye leire. Grus må derfor skaffes tilveie andre steder fra. Idrettslaget jakter også på alt det koksavfall som kan oppdrives i byen. Dette slagget må til for å få banedekket i den forfatning som det bør være. Men på ettermiddagen 14. mai samles lagets medlemmer, formann Dagfinn Gundersen og andre borgere av byen på torget. Med Svolvær Musikkforening i spissen marsjerer oppover til idrettsplassen. SIL ønsker å gi oppstarten et så festlig preg som overhodet mulig, og med byens politikere og flere hundre tilskuere på plass holder redaktør Johan A. Paulsen tale på vegne av bystyret, før han tenner den første salven som gir gjenlyd mellom bergknausene.

Ennå mangler det 30.000 kroner. Disse må nå samles inn i byen. ”Saken har en så stor betydning for byen og dens borgere at ingen kan unnslå seg å være med å gi stedet en respektabel idrettsplass hvor barn og ungdom kan leke og drive idrett i stedet for å fly gatelangs uten mål og mening”, lyder oppfordringen fra SIL. Næringslivet støtter som vanlig opp med bidrag til utbyggingen og reparasjonen av idrettsplassen: L. Bergs Sønner AS gir eksempelvis 1.000 kroner, Gunnar Berg 250, Lars Berg 250, Svolvær Jernvareforretning 500, A. O. Eide 200, Johan Berg 100, Thorstein Berg jr. 100 og Berg og co AS 1.000 kroner. Deretter følger de på, O. Marhaug går inn med 250 kroner, men det er ikke bare store beløp. En god innsamlingsdag den sommeren gir 2.500 kroner, helt fra 50 øre til 500 kroner. Det kan se ut som om byens befolkning er blitt klar over at innsamlingen ikke er et privat foretagende som angår bare SIL, men at det er en sak som berører hele byen, og direktør Kjell Langfeldt i Svolvær Electrisitetsværk er ikke snauere enn at han skjenker 5.000 kroner til idrettslagets prosjekt. Pengene tar selskapet fra de straffegebyr som svolværingene har betalt inn for overforbruk av strøm, så her er det mange som er med på spleiselaget – frivillig eller ufrivillig. Langfeldt legger forresten merke til at arbeiderne på banen er flinke karer, så når de er ferdige på banen, engasjerer han dem til arbeidet med den nye kraftstasjonen i Sætra.

Olvar Sandberg, som både er aktiv fotballspiller og deltager i dugnadsgjengen, forteller senere om hvordan de sprenger vekk store steiner fra banen: ”Vi måtte ha arbeiderne til å bore og sprenge. Det tok tid, og ble etter hvert dyrt for idrettslaget. Da var det klokt hode som kom på at i en av bunkerne i området hadde tyskerne lagret store mengder med dynamitt. Så fikk vi lov til å ta ubegrenset den dynamitten vi trengte. Så var det en som fant på at vi ikke skulle bore steinene, men i stedet ”bombe” dem. Da ville vi spare tid. Steinene var ca. 1,5 til 2 meter i bredde/høyde, så det var en tidkrevende jobb. Bombingen gikk ut på at vi la en ti-tolv dynamitter oppå steinen med lunte. Så la vi sand på disse. Fasiner eller annen dekning hadde vi ikke. Så tente vi lunta og la på sprang for å komme i skjul. Det ble jo et voldsomt lufttrykk og smell, men steinen ble nesten pulverisert. Hus oppover Meyerbakken og mot Vestermyra fikk skader av dette arbeidet. Jeg tror det knustes 20-25 vindusruter, og det ble min jobb å dra rundt å skifte glass. Den siste ruta satte jeg inn hos Alf Nielssen i Meyerbakken lille julaften det året.”

Pengeinnsamlingen flyter godt, men nå er dugnadsinnsatsen i ferd med å svinne hen. Arbeidsutvalget må henstille til medlemmene om å møte mer mannsterkt opp slik at mest mulig av den gamle grusen kan bli sikret for den nye banen. I denne tid viser Kabelvåg Idrettslag seg som gode naboer. I august 1946 spiller KIL en kamp mot Brandt fra Narvik, der inntektene uavkortet går til nybanen i Svolvær. Fra Svolvær blir det ordnet med skyss slik at flest mulig kan få anledning til å se kampen som KIL for øvrig vinner 8-3. Igjen må lagets ledelse mane til innsats; ”Det har vært farlig stell med arbeidslysten blant ungdommen i det siste, men en håper at guttene vil forstå sin besøkelsestid og går inn for det frivillige arbeid for full kraft. Hvis ikke kan en blåse det nye idrettsanlegg en lang marsj. De aktive kan ikke vente at de ikke-aktive skal hjelpe dem på banen når de selv ikke viser så stor interesse at de møter opp, men heller sparker fotball andre steder i byen”, sier en lettere irritert formann Trygve Petersen.

Idrettslaget arbeider hardt for å få gjort idrettsplassen ferdig i løpet av sommeren 1947. I april arrangerer SIL et stort marked i Festiviteten, med skytebane, basar, ballkast, pil- og bueskyting. Og en forlovelse! ”Under stor stemning ble det vinnende par hyllet med kraftig bifall, gaver og musikk. Festen hadde samlet stappfullt hus, og det kan vel trygt sies at den var en suksess. Klimaks ble selvsagt nådd da det populære par høytidelig gikk opp på scenen for å motta hyllesten. På utallige oppfordringer vil forlovelsesfesten bli gjentatt både lørdag og søndag”. Svolvær kommune finner grunn til å bevilge et tilskudd på 15.000 kroner, i tillegg til lånet på 70.000, og noen av disse pengene brukes nå til å leie inn arbeidere for å få fortgang. Likevel; dugnadsfolket innhentes av vinteren og arbeidet kan ikke tas opp igjen før våren 1948. Sprengningsarbeidet er over, banen er nå planert med pukk. Over der legges det et lag torv, før toppdekket med grus kommer til slutt. Men nå er det slutt på pengene. Nok en gang stiller Kabelvåg IL opp til kamp, denne gang mot drosjesjåførene i Svolvær. KIL gir inngangspengene til SIL og sjåførene gir bort sine inntekter fra turene til Kabelvåg.

Siste innspurt er å trille grusen ut på banen. Nå mobiliseres det! I juli får byen 20.000 kroner i erstatning for skader tyskernes påførte byen under krigen, og SIL søker kommunen om 6.000 av disse pengene, er rimelig krav mener idrettslaget, all den tid det beviselig var herrefolkets hester som hadde ødelagt banen. Bystyret sier ja, de siste gruslass kjøres ut på banen og søndag 8. august 1948 klarer ikke fotballspillerne i SIL å holde seg lenger, selv om bare to tredjedeler av banen er helt ferdig. De arrangerer en fotballkamp mellom ”gammelkaran” fra laget i 1938 og ”etterkrigsspillerne”. Det møter frem en masse mennesker for å se denne første uoffisielle kamp på Svolvær stadion. Og de blir ikke skuffet. ”Gammelkaran” har ikke glemt gamle takter, og med litt bedre kondisjon hadde de sikkert vist ungdommen hvor skapet skal stå, men de må til slutt gi tapt med 2-3. Stemningen er såpass god at det ikke gjør så mye at Lofotposten refser klubbens unge spillere for laber dugnadsinnsats og peker på at dersom ikke banen gjøres ferdig kan klubben miste tilskudd fra det offentlige. ”Det tjener ingen hensikt å forsøke å sette splid mellom det offentlige og idrettsungdommen”, svarer SILs ledelse.

5. september 1948 er man endelig kommet så langt at idrettsbanen kan tas i bruk. Anlegget såpass klar at den første fotballkamp siden frigjøringen kan avvikles, selv om mye arbeid står tilbake før banen er ferdig. Banen måler nå 98x50 meter. Kostnadsoverslaget var 130.000 kroner. Til nå er det brukt 211.066 kroner og 40 øre. Før anlegget kan sies å være noenlunde ferdig vil det gå med ytterligere mange tusen kroner, men det viktigste er at banen kan tas i bruk. Denne høsten slår SIL de rause naboene fra Kabelvåg i en privatkamp med 8-6, mens Melbo IL blir banket hele 10-0. De blåhvite må imidlertid vente til våren 1949 før laget kan spille den første seriekampen. Da er det gått nøyaktig 10 år siden forrige hjemmekamp ble spilt i Svolvær. Krigen har tatt ti år ut av idrettslagets fotballhistorie, og når banen står ferdig har den kostet 300.000 kroner - dobbelt så kostbar som overslagene fra 1946. Anleggsvirksomheten legger et økonomisk press på idrettslaget som satte sitt preg på driften langt inn i 1950-årene, men SIL makter likevel å opprettholde den idrettslige aktiviteten.

Grunnet arbeidet på egen bane måtte all trening i 1948-sesongen legges til Kabelvåg. Dette ble jo i lengden ganske dyrt, da hver tur kostet 30 kroner. Ofte måtte også drosjer benyttes, så man må si at treningsforholdene ikke var de enkleste. Det første utenbys lag som kom på besøk etter åpningen av nybanen 5. september 1948 var selvsagt Kabelvåg IL, men også B-laget fulgte godt opp dette året, og ble nok en gang kretsmester. I denne første virkelige sesongen etter krigen var det Alf Knutzen, Reidar Størkersen og Kåre Amundsen som hadde en heldig hånd om treningsarbeidet. I 1949 er SIL skikkelig i gang og det er på sin plass å gjenoppta kontakten med klubbene fra Harstad, Narvik og Bodø, som man hadde før krigen. Men nok en gang svikter spillerne. Kondisjonstreningen forsømmes og selv om styret skaffer tilveie en dansk forbundstrener ved navn Svein Jespersen, er det kun 10-15 spillere som møter opp. Dette resulterer da også i kun en 2. plass i serien etter Andenes IL. Heller ikke B-laget når opp i kretssammenheng.

1950 blir på en måte et merkeår for fotballen, da man for første gang spiller kamp mot et utenlandsk lag, Clemensnäs IF fra Skellefteå i Nord-Sverige. Da ser vi et øyeblikk bort fra kampen i 1919 mot sjøfolkene fra ”Sildsen” og kampene mot båtmannskapet på Ailette. SIL stilte med Arne Andersen, Kåre Amundsen. Arnold Brede, Per Størkersen, Arnulf Pedersen, Roar Matzow, Karl Ludvik Karlsen, Oswald Langhammer, Arne Eilertsen, Harald Andersen og Jan Larsen og vinner kampen mot svenskene med 4-2. Lofotposten rapporterer: «I strålende sommervær, med hornmusikk, blomsteroverrekkelse og nasjonalsanger, hadde det samlet seg en masse mennesker for å se på kampen.» I de etterfølgende år skulle svenske motstandere bli et nokså vanlig syn på vår bane, og med gjenvisitter i Sverige fikk man etter hvert også mange fotballvenner på den side av Kjølen.

SIL er nå i ferd med å bygge opp et godt mannskap og når Lofotposten i 1951, hele Nord-Norges avis, nominerer de 10 beste klubbene i landsdelen, er SIL i det gode selskap, sammen med Nor/Narvik, Norild/Vadsø, Tromsø IL, Bodø/Glimt, Kirkenes IF, Stein/Hammerfest, Mo IL, Bodø Ballklubb og Stålkameratene. Til tross for en sesong med dårlig økonomi, og hvor laget ”lever på almisser”, blir det en god sportslig sesong med mye dramatikk. SIL blir kretsmester mye takket være målene til angrepsspilleren Kåre Amundsen som scorer 15 ganger på 14 kamper, Arnold Brede får tilnavnet ”Jernlesten” for sine knallharde venstrebensskudd og Arnulf Pedersen styrer mye fra midtbanen og Per Chr Størkersen styrer forsvaret. Cupkampene i det nordnorske mesterskapet byr dette året på enorm spenning for både spillere og publikum. Det starter i 1. runde mot Kabelvåg IL der det ender uavgjort 4-4 etter ekstraomganger, og SIL vinner omkampen med 6-5 etter ytterligere to ekstraomganger. Kabelvåg protesterer imidlertid og ny kamp må til. Denne vinner til slutt Svolvær med 4-2 og sikrer seg dermed retten til å møte Bodø Ballklubb i 2. runde. Så ender også denne kamp uavgjort (2-2) etter ekstraomganger, og nok en omkamp. Etter svakt spill i trykkende sommervarme kan så SIL til slutt score kampens eneste mål og dermed sikre seg retten til 3. rundekamp, en godbit hjemme i Svolvær mot selveste Mjølner FK. 1500 tilskuere rundt Svolvær stadion; det har ingen opplevd tidligere. «Kampen var intens spennende fra først til sist, og resultatet var ikke gitt før fløyta gikk for full tid. Da hadde imidlertid Mjølner sikret seg den videre deltagelse i cupen med sin seier 3-2», skriver Lofotposten. I Vesteraalens Avis skriver signaturen ”Spectator” at det var mange som etter kampen mente at Reidar Størkersen tapte kampen for Svolvær, ved den famøse utmanøvrering av keeper Matzow, en overilelse som kostet corner og påfølgende mål. Slikt kan man ikke si. Reidar Størkersen reddet tvertimot sitt lag fra et større nederlag ved en forsvarsinnsats som det skal letes etter maken til”.

Etter forrige års fine innsats kommer nedturen sesongen 1952. Kun B-laget makter å bli kretsmester, etter 3-1 over Stokmarknes IL, mens A-laget kun oppnår 2. plass, og i tillegg blir utslått i cupens 1. runde mot Kabelvåg IL med 1-2. Da er det hyggeligere ved årsslutt å kunne hedre Walter Storfjell for 15 års aktiv tjeneste som dommer, og Odd Eilertsen og Kjartan Marhaug for 20 års aktivt arbeide for fotballen. Om dommer Storfjell, populært kalt ”Krusen” for sitt vakre hår, blir det sagt at han er den mest elegante dommer som finnes, alltid ulastelig antrukket i sorte benklær, hvit skjorte og slips. ”Han var også en menneskekjenner og tok sjelden provoserende avgjørelser. Har man gode venner i Kabelvåg, bør man ikke dele ut provoserende frispark mot hjemmelaget, i hvert fall ikke når kampen går i Kabelvåg. Og det samme gjaldt når kampen gikk i Svolvær”, skriver Konrad Markussen, men andre var ikke fullt så imponert over Krusens noe fleksible holdning til fotballdømming. Etter en kamp mellom SIL og KIL i 1951 heter det i et leserbrev at den tiden er over ”da Svolvær kunne få en seier forært av en Svolvær-dommer”.

I 1953 feirer idrettslaget sin 40-årsdag, med 280 registrerte medlemmer og stor aktivitet. Trygve Petersen utnevnes til æresmedlem, idrettslaget fortsetter arbeidet med å utbedre idrettsplassen og skal søke tippemidler til utvikling av Premiebakken. 52-sesongen ble en nedtur, selv om B-laget ble kretsmester, men i 1953 er SIL igjen i toppen. En talentfull unggutt ved navn Reidar Olsen debuterer i 52 og scorer 10 mål på 18 kamper i 1953, mens Arnold Brede scorer 11 på 19 kamper. Serien på denne tiden består bare av fire klubber, de andre tre et Melbo, Andenes og Kabelvåg, og det er så få kamper at alle møtes innimellom til privatkamper. Derfor er det slik at SIL denne sesongen spiller seks seriekamper, åtte privatkamper og fem cupkamper. Noe må man jo foreta seg for å få sesongen til å vare, og det hjelper også på med sin egen jubileumsturnering, der hjemmelaget overraskende spiller uavgjort mot Bodø/Glimt i finalen. For idrettslaget er det også en fjær i hatten når Arne Andersen og Jan Larsen blir uttatt som reserver til det nordnorske landsdelslaget, mens Ole Sundby, Per Størkersen, Arne Andersen, Arnulf Pedersen, Jan Larsen, Kåre Amundsen, Arnold Brede og Arne Eilertsen tas ut på interkretslaget. Denne gjengen holder sammen og vinner kretsmesterskapet også i 1954. Det samme gjør B-laget. «Svolvær kretsens ledende lag i år», skriver avisene – men i den nordnorske cupen er det som regel stopp i 3. Runde, enten det nå er Mjølner eller Harstad IL som står i veien.

Lagets egen bane gjør likevel at guttungene har en plass i trene, i tillegg til løkkene rundt om i byen, og rundt hjørnet kommer neste generasjon.

 

Fotball er i vinden som aldri før. Den organiseres stadig bedre og det spilles kamper både organisert og uorganisert på løkkene omkring i byen, og på 1950-tallet er det Svolvær IL som er den ledende klubb i Lofoten og Vesterålen Fotballkrets. A-laget blir kretsmester i 1951, 1953, 1954, 1955, 1957, 1958 og 1959, og i samme periode stiller klubben alltid med et B-lag som også ofte vinner sin serie. Det er bredde og det er kvalitet i fotballgruppen, og juniorleder Harald Johansen sørger for at det stadig dukker opp nye unge spillere fra de store barnekullene etter krigen. Disse spillerne har ofte god teknikk, for Johansen er svært opptatt av at spillerne skal ta fotballforbundets ferdighetsmerke, og hans glød på dette felt gjør at Svolvær IL blir lagt merke til langt utenfor Lofoten.

Blant de nye unge spillerne som får sin debut på A-laget ut over på 1950-tallet er Reidar Olsen som debuterer i 1952, Thorbjørn Pedersen som debuterer i 1959, Einar Vindal som debuterer i 1953, Haakon Nilsen som debuterer i 1958, Arne Hansen i 1953, Rolf Markussen i 1955 – alle spillere som var med på klubbens seniorlag i 10, 15, og noen tilfeller 20 år. Reidar Olsen, for eksempel, står bokført med 17 sesonger på A-laget i perioden 1952-1971. Denne gjengen spiller seg inn på et lag med gode veteraner. Jan Rolandsen debuterer allerede i en privatkamp i 1945, spiller deretter 21 sesonger på A-laget og ender opp med 294 kamper, mens Per Chr Størkersen slår Jan og spiller 22 sesonger på rad for SIL før de begge legger opp etter 1966-sesongen. Arne Andersen spiller 21 sesonger på rad i perioden 1954-1974, samtidig som han er en fremragende dommer. Denne stabiliteten i spillergruppen er en viktig del av årsaken til at klubben dominerer fotballen i kretsen på hele 1950-tallet.

 

For en klubb som vinner kretsmesterskapet nesten hver sesong er det viktig også å finne en ny målestokk og motivasjon, og for spillerne i Svolvær IL er det cupen det er snakk om. Nordnorske klubber får på denne tiden ikke lov å være med i den norske cupen. I stedet arrangeres det hvert år et nordnorsk cupmesterskap, og der ønsker SIL å markere seg. På 1500 meter skøyter snakkes det ofte om ”den vanskelige andrerunden”. For SIL er det den vanskelige tredjerunden. I 1951 blir det i 3. runde tap 2-3 hjemme mot Mjølner og mot samme klubb i 1953 blir det 0-2. At 1.500 mennesker ser SIL-Mjølner i cupen i 1951 vitner om stor fotballinteresse, og i tillegg til seriekampene er det tett med privatkamper, også mot utenlandsk motstand. Dette gjør det spennende å gå på fotballkamp i Svolvær. I 1954 får SIL revansje mot Mjølner, en overraskende 2-1-seier i første runde som følges opp med sterke 4-0 over Grand fra Bodø i andre , før det hele stopper opp med 0-6 mot Harstad i tredje runde. I 1955 blir de tredjerundetap mot Bodø/Glimt med 0-3, men i 1956; da skal det endelig skje; ”Vi skal videre om det så skal koste oss blod, svette og tårer!” Lagets formann Karl Ludvik Karlsen siterer den britiske statsminister Winston Churchill før tredjerundemøtet med Narvik/Nor, og det ender i tårer. SIL taper 2-4 etter en dramatisk kamp og klarer heller ikke senere å komme seg videre fra den vanskelige tredjerunden.

Fotballen er likevel i ferd med å feste et grep på publikum, og avisens følger opp. Journalistene som følger fotball legger ikke fingrene i mellom når de skal skildre det som skjer. ”Svolvær-spillerne totalt evneløse foran mål” og ”aldri i mitt liv har jeg sett så mange brølere foran mål”, skriver signaturen ”Spectator”, etter en kam der Svolvær slår Stokmarknes, og han har klare meninger om hvordan man skal lade opp til kamp: ”Hvor lang tid skal det gå før ledelsen i Stokmarknes IL får overbevist guttene om at en god nattesøvn dagen før kamp er betraktelig bedre enn fester på Sandnes og Lyngvær, og at mat og melk gir bedre krefter enn og mer energi enn allverdens eksport!”

Svenske klubber som Boden, Clemensnäs og Gällivare er stadig å besøk, IF-kameratene fra Luleå kommer innom i 1952, Morö Bergsby i 1954 og Arvidsjaur i 1957. Hver sesong er det minst én kamp mot et utenlandsk lag, men det er likevel et norsk lag som sørger for den største opplevelsen. I 1958 stiller nemlig Fredrikstad Fotballklubb opp mot SIL på grusbanen i Sandvalen. I anledning det gjeve besøket forlenges banen med 20 meter, den får nytt toppdekke og nye mål fremskaffes. Vel er de celebre gjestene vant med naturgress, men de skal i alle fall få en god grusbane når de først kommer den lange veien. Fredrikstad er landets beste lag, med sju cupmesterskap og sju seriemesterskap og har flere landslagsspillere, og SIL-gutta spiller nok over evne ved denne anledning. Etter 0-0 ved pause ender det med 4-1 til gjestene, og Lofotpostens utsendte mener ”vi kan prise oss lykkelige over at kampen ikke varte i 10 minutter til”. Den som får mest skryt i denne kampen er forsvarsklippen Per Størkersen som i store deler av kampen nøytraliserer landslagsspissen Per ”Snæbbus” Kristoffersen, men uansett om SIL taper eller vinner disse kampene, så skaper det fotballinteresse og det er nok her grunnlaget legges for en sterk fotballkultur som lever i Svolvær den dag i dag. Fotballgruppen har i denne perioden utadvendte og fremsynte ledere og klubben arbeider svært godt med rekruttering. Byen er full av gutter som vil spille fotball og den allestedsnærværende Harald Johansen skjønner at han må holde dem i aktivitet. Flere må få spille, og de må ha flere kamper. Han starter en bydelsserie.

Johnny Kløften er en av disse unge svolværguttene. Han husker godt følelsen av fotball i kroppen – og ikke minst; han husker ”SIL-kassen”.

”Blå og hvit med glass foran, der den hang på byens viktigste hjørne ved torvet, synlig for alle og enhver. Å finne sitt eget navn bak den glassruta var uten overdrivelse for enkelte livets største øyeblikk så langt. Midt på 1950-tallet var kassen et identifiseringspunkt, et synlig tegn fra verden rundt deg om du eventuelt var blitt sett, lagt merke til og akseptert - eller ikke! Første gang du så navnet ditt lysende i adelsrekka blant folk som til da hadde vært helter, ja - da gikk det både varm og kaldt gjennom en 10-11 års gammel guttekropp. Jeg husker dette øyeblikket som om det skulle vært i går. Det var etter den siste bydelskampen mot Vestermyra, hvor vi, Nybyen, vant. Etter kampen kom det en kamerat springende og kunne fortelle at han hadde stått like ved siden av selveste Harald Johansen under kampen. Midt under andre omgang hadde Harald spurt om noen visste hvem som spilte venstre back på Nybyen! Han hadde notert det ned på en lapp han hadde! Med dette var håpet tent. Det hadde vært en god kamp, ikke mye problemer på min side, for venstre back, det var jeg! Hele neste uke var det å kikke i kassa, og fredag ettermiddag kom det svart på hvitt: Følgende er uttatt til småguttekampen mot Leknes 25. august 1957……Herre Gud!, venstre back, takk for det, hvem hadde plassen før, hvor bor han, få tak i drakten (det viste seg å være Thor Petter Heiberg i Øverværet ), vask, stryk, prøv, se seg i speilet. Herlig, spennende, livets spill på vei mot voksenverdenen - i kassen for første gang.”

På den tiden har de fleste fotballklubber som SIL en såkalt Uttakskomite, bare kalt ”UK”. Der var Harald Johansen, pluss andre trenere og ledere. UK hadde all makt, på godt og vondt, og tok i praksis ut alle lagene i klubben, og det hendte ofte at spillerne mente at UK opptrådte urettferdig og ga noen spillere fordeler. Det trengte nemlig ikke være noen ulempe å kjenne noen i UK….Reidar Hansen, som også vokser opp med Harald Johansen og ender på A-laget, snakker ennå om SIL-kassen med respekt.

–      Det var både glede og frykt. Hvis du var tatt ut på laget, så var du veldig fornøyd - om omvendt. Vi var alltid spente når vi syklet ned til torget for å kikke i kassen.

Kapittel 19: Skistjerner og kjendisbesøk

Vinteridrettene står sterkt i Svolvær i etterkrigstiden, slik de har gjort det siden Hilmar Norgrenns dager på 1920-tallet. En stor begivenhet innen hoppsporten er åpningen av den flombelyste treningsbakken i Øvreværet, hvor nesten alt arbeide er utført på dugnad. Bakken får kunstig overrenn og unnarenn, og Svolvær Elektrisitetsverk gir idrettslaget lysstolper og hele strekket som trengtes for å få lys i bakken. Under gode forhold blir 30 meter regnet som makslengde i denne bakken.

2. juledag 1949 blir bakken offisielt innviet med et vellykket klubbrenn. Det starter i alt 27 løpere, som leverer tre hopp hver. Klasseinndelingen er grei, under og over 17 år. Den offisielle bakkerekord blir 22.5 meter og at innehas av Torbjørn Petersen. I innvielsesrennet blir i klassen over 17 år Konrad Markussen oppført som vinner, med Eskil Bringslimark, Torbjørn Krane, Odd Jakobsen, Jarle Pettersen og Bjarne Kristensen på de neste plassene. I klassen under 17 år er det Roar Petersen som går til topps og med Bjørn Johansen, Einar Pettersen, Arne Henriksen, Olav Kolvereid og Einar Vindal på plassene bak.

 

Viggo Berg Johansen, selv en ivrig ung hopper, erindrer godt ”Flomlysbakken” som den blir kalt, og skriver senere: ”Etter krigen hadde ungdommen i Svolvær flere sentrumsnære bakker hvor man kunne hoppe på ski. Det ble laget snøhopp i bakken opp mot kirken, på Myra i østre del av Løkthaugen bak huset til John Johansen, på baksiden av Langhaugen, i den sydvendte delen av Marinehaugen ved Musikkhuset. I Nybyen og Øvreværet var det hoppbakker for ungene i det man kalte for Melkebakken og Fjøshaugen. Disse stedene som her er nevnt var bakker som en kunne hoppe fra 3-4 meter og til ca.10 meter. Skulle man prøve seg på lengre svev, måtte man hoppe i Flomlysbakken. Flomlysbakken lå i fjellsiden opp mot Heia, vest for ”grusholla” til agronom Petersen, i dag til venstre for barnehagen når du ser opp mot Svolværfjellet. Initiativtakere til bakken skal blant annet ha vært Herulf og Torbjørn Petersen.

Unnarennet var delvis mark, mens kulen bak mot hoppet var bygd opp med treplanker. Hoppet, tilløpet og stillaset var bygd opp med trestolper og deretter bordkledd. Fra toppen av stillaset og til fast grunn i terrenget gikk det en gangbru. For å komme til toppen kunne man enten gå opp tilløpet eller klatre i terrenget og benytte denne brua. Avstivingen av ”byggverket” var ikke helt patent. De gangene flere var på vei opp for å hoppe, var det ikke fritt for at stillaset svaiet en god del. Når så i tillegg gjerdet rundt var relativt åpent, var det ikke fritt for at de yngste følte seg uvel og nervøs før de satte utfor. Det kunne man se ut fra alle de gule flekkene som var i snøen rett under tårnet. Det var nok vanlig ”å lette litt på trykket” før man hoppet.

Det måtte det mye dugnad til for å snølegge tilløpet. Snøen måtte heises opp i spann. I tillegg skar man snøklumper for å bygge hoppet. Tidlig på 1950-tallet kunne man bruke bakken allerede fra begynnelsen av november, og siden den var sentrumsnær ble den benyttet til trening utover kveldene etter arbeidstid. Dette kunne gjøres siden man hadde to lysstolper i tilløpet, og det samme i unnarennet. Flomlyset var nok til at bakken ble tilstrekkelig opplyst slik at man kunne hoppe.

Hvem var så disse ”luftens baroner” som svevde nesten ned på sletta? Herulf og Torbjørn Petersen er allerede nevnt. Det var også folk som Halfdan Halvorsen, Thorbjørn Christensen, Bjørn Johansen, Konrad Markussen, Einar Pettersen - og Bjarne Kristensen med den nye ”japanske stilen” der han la hendene bak på lommen på strekkbuksa når han svevde gjennom lufta.

Av de yngre som hoppet i ”Flomlysen” husker vi Jan ”Nappe” Olsen Dale, Omar ”Putte” Johansen, Svein Johansen, Frank Jakobsen, Tor Heiberg, Bjørn Størkersen, Arthur Strand, Kjell Haukland og mange flere”, skriver Berg Johansen.

Hvor ble det så av alle disse unge hopperne? Fortsatte de med hoppsporten?

Svaret er nei, og det har to årsaker. For det første blir overgangen fra Flomlysen til Premiebakken for stor. I sistnevnte er det på grunn av bakkeprofilen relativ stor høyde over kulen, og de fleste synes dette blir for tøft og slutter. I tillegg er det vanskelig å holde bakken i stand med mye snøfall i fjellet. For det andre blir uttaket av grus i ”Grusholla” utvidet nærmere ”Flomlysbakken”, og det blir etterhvert  så som så med vedlikeholdet. Dermed må bakken til slutt rives. Tidlig på 1960-tallet er det slutt med all hoppingen under fjellet, og det er et stort tap for hoppsporten i Svolvær.

 

Publikumsinteressen er like stor som før for den gamle paradegren i etterkrigsårene.  Under et hopprenn i mars 1946 rapporterer Lofotposten at det er 1.000 tilskuere i Premiebakken, selv om været er ufyselig. Bakken skal for øvrig bygges om. Ved oppbygging av kulen og tilbaketrekning av hoppet, samt en liten utjevning nede i bakken regner en med å få muligheter for hopp på 60-65 meter. Planen er å ha bakken ferdig i 1948 og Svolvær vil da få en hoppbakke byen kan være bekjent av. Dagens bakke er meget tung å hoppe i. Svevet blir for høyt og trykket for hardt, og det er ikke alle som er like tøffe i møtet med bakken. Konrad Markussen forteller i sin bok ”I gamle dager - og der omkring”  at enkelte hoppere roet nervene med en knert før de satte utfor, og gir oss samtidig et lite innblikk i et skimiljø med glade gutter. Hva gjør oppfinnsomme SIL-løpere når de har vært på Stokmarknes på konkurranse og ikke har råd til lugar hjem? Ja, de sender en av gutta opp på stedets sykehus for å bli grundig bandasjert av en sykesøster han kjenner. Deretter kan pasienten med rette kreve sykelugar til Svolvær, der den bandasjerte så kan ta imot resten av laget på ”sykebesøk”, lykkelig medbragt en flaske av medisinen Eau de Vie.

 

Langrenn og hopprenn i disse årene er svært populært, og Svolvær Idrettslag har gjennom flere tiår utmerket seg som en dyktig arrangør. Av løperne er det nå Eskil Bringslimark som gjør seg mest bemerket på resultatlistene, og han er i tillegg en dyktig kombinertløper. Per Arnt Pettersen vinner flere renn i juniorklassen og anses som lovende, mens Konrad Markussen gjør det skarpt i hoppbakken. Hoppsporten er populær, ikke minst på grunn av Flomlysbakken i Øvreværet. Trygve Petersen fra Svolvær IL blir den første formann når Lofoten og Vesterålen skikrets stiftes i 1946 og idrettslaget blir tildelt hovedlandsrennet på ski for Nord-Norge i 1952, men velger først å takke nei på grunn av at dette vil foregå midt under Lofotfisket, og det derfor vil være problemer med overnattingsmuligheter for gjestene. Et hovedlandsrenn er spesielt, men til vanlig blir skiløperne innkvartert privat når de var på renn i Svolvær, og to måneder senere er det full retrett, etter press fra mange av lagets medlemmer. Med 7 mot 2 stemmer i styret blir nei snudd til ja, også fordi laget på denne måte ønsker å markere sitt 40-årsjubileum i 1953.  Sist et slikt stort renn ble avviklet i Svolvær var i 1928, og da kong Haakon og kronprins Olav var på besøk.
Forberedelsene til rennet kommer i gang. Hoppbakken er delvis ombygget, to nye tribuner oppsatt og hoppet trukket tilbake for å gi større hopplengder og bedre flyt. Det bør være mulig å hoppe 60 meter i denne bakken. En rekke landskjente toppløpere er påmeldt, blant andre Sverre og Ingolf Stenersen, og rennet vil bli kringkastet over de nordnorske radiostasjoner av ingen ringere enn NRKs unge stjernereporter Rolf Kirkvaag.

Alt ligger til rette for et godt arrangement, med 93 påmeldte i spesielt og kombinert hopp, 52 løpere på 17-kilometeren og 33 på 30-kilometeren. Under prøvehopprennet blir det hoppet over 50 meter, og alt virket lovende. Så hva kan gå galt? Været, skal det vise seg. ”Sørvestkulingen som feiet inn over Lofoten i går formiddag tok nesten knekken på den optimisme som arrangørene av årets hovedrenn for Nord-Norge, Svolvær Idrettslag, ennu hadde igjen efter den siste tids uvær. Vel nok har bekymringen hos lagets ledere vært sterk i denne uken, og man hadde kalkulert med litt av hvert fra værgudenes side. Men at de skulle vise et slikt ansikt som de gjorde i går da 30-kilometeren skulle avvikles, hadde vel neppe de største pessimister regnet med. Været var rett å slett ufyselig og vel så det. Vindbygene hev seg inn over det snekledte landskapet med full styrke,  og sludd- og regnbygene gjorde ikke situasjonen bedre. Å være tilskuer i fullt oljehyre og en solid hyttevegg som barriere mot sydvestkulingen og regnet, kunne ennu gå an, men å være deltagere i gårdagens 30-kilometer var ingen spøk”, skriver Lofotposten, nesten på gråten.
Det var en vittig kar som på startstedet klappet en av løperne på ryggen og trøstet ham med at: ”Du skal nok se at det går godt, for du har vel lært å svømme”?

Da som nå er det stas med prominente gjester. Rolf Kirkvaag er landets største kjendis på denne tiden, og blir behandlet deretter. SIL-formann Ludvik Smaaskjær entrer scenen i Festiviteten på skifesten lørdag kveld og avbryter dansen med å opplyse at arrangørene har funnet det på sin plass å tildele Kirkvaag en ”ekstrapremie” for god innsats i eteren. Opplysningen blir mottatt med stormende jubel og som det seg hør og bør blir premievinneren båret på gullstol gjennom salen. Lofotposten kan etterpå avsløre at gaven består av seks teskjeer i forgylt gull med Svolvær byvåpens emblem. Kirkvaag rapporteres å være rørt over oppmerksomheten, ”og syntes det hele var så alt for meget”.

 

Lykken står den kjekke bi; og var været dårlig på lørdag, så kan arrangørene glede seg over godt vær under søndagens konkurranser. Svolvær har bare rundt 3500 innbyggere på denne tiden, men nå om vinteren ligger det en stor fiskeflåte på havna, og det er mannskapet fra disse båtene som dominerer bybildet. Og de liker skirenn.

”Et slikt hav av mennesker som kranset bakken under rennet i går har vel aldri forekommet i en bakke her nord. Vi tar neppe for hardt i når vi påstår at mellom 7.000 og 8.000 mennesker så den innbitte kampen om Kongens pokal og førsteplassen i spesielt hopp,” hevder lokalavisen. Sverre Stenersen fra Målselv får atter en gang vist at han er landsdelens ubestridte beste kombinertløper. Etter tre praktfulle hopp vinner han kongepokalen, damenes pokal, slår alle de kjente spesialhopperne og avslutter med ny bakkerekord på 56.5 meter. En nordnorsk skihelt. Våre gutter må finne seg plasser nede på resultatlistene. Eskil Bringslimark blir nr 27 på 17-kilometeren og nummer 13 i hopprennet der Roar Petersen gjør klubbens beste plassering med sin 5. plass i juniorklassen.

 

Dugnadsgjengen i SIL er aldeles utslitt, men vel tilfreds med mer enn 10.000 tilskuere på de forskjellige arrangementer. Formannen i Svolvær Idrettslag, Ludvik Smaaskjær, er sliten, men strålende fornøyd. ”I fem måneder har vi strevet med forberedelsene og jeg tør påstå at strevet ikke har vært forgjeves. Etter det jeg selv har forstått og etter uttalelser fra løpere og  gjester, har arrangementet vært litt av en fulltreffer. Ja, det hele har overtruffet våre dristigste forventninger. I Premiebakken ved Svolværvannet var det 4.000 betalende tilskuere. Vi regner med at minst 1.500 slapp forbi kontrollørene uten billetter, og jeg tror ikke jeg tar for hardt i når jeg sier at vel 2.000 mennesker så rennet fra Svolværvannet og Strandsletten. Altså i alt omkring 7.500 personer. Vi hadde 30 billettører i sving, men de klarte ikke å ta unna den veldige tilskuertilstrømningen. Salget brøt fullstendig sammen og hundrevis av tilskuere slapp inn”.

 

En flottere innledning på 40-årsjubileet i 1953 kan ikke idrettslagets ledelse ønske seg. Det blir en suksess både sportslig og økonomisk. Fotballgutta blir kretsmester og håndballjentene spiller seg helt til finalen i det nordnorske mesterskapet. Idrettslagets bane er gjort ferdig etter krigen Premiebakken er utbedret og det er anskaffet heis i alpinanlegget i Kongstiden. Alt dette preger nok idrettslagets økonomi, men SIL klarer i denne perioden både å utvikle tidsmessige anlegg og oppnå sportslige fremganger. I jubileumsåret er medlemstallet 280, og på lagets jubileumsfest på Festiviteten 16. november blir Trygve Petersen og Sigurd Finholt utnevnt til nye æresmedlemmer. Lofotpostens omtale av festen er slik: ”Omkring 100 personer deltok i SILs 40-årsjubileum lørdag kveld. Det ble en både stilfull, verdig og vellykket fest, preget av godt og friskt idrettshumør. Festen ble åpnet med en prolog, lest av Knut Varberg, og senere vekslet det med taler og sang som alle munnet ut i en hjertelig hyldest til jubilanten med gode ønsker for fremtiden. En av SIL-veteranene, barbermester Ivar Ødegaard som fortalte om de første famlende år, ordfører Jansen og flere andre holdt tale. Det var også innløpt en del telegrammer, deriblant fra veteranen, tannlege Norgrenn. Ellers er kort å si at efter middagen gikk dansen lett over tilje og festen varte til langt ut i de små timer”.

 

 

Nordnorsk mester og organisator

 

Hadde det ikke vært for at Jon Reidar Jakobsen var så sta, så var det vel skihopper han ville blitt. I stedet utvikler han seg til en dyktig alpinist, og senere en av de viktigste administratorer og ledere i skigruppen i Svolvær Idrettslag. I et intervju med Våganavisa i 2007 forteller han om den gang han som 12-åring sto på toppen av Premiebakken med vinterluft i nesen, svett på ryggen etter å ha tråkket hele veien opp. Det er gode forhold, og han har splitter nye ski. Jon Reidar vet at det kommer til å gå langt.

– Jeg burde gått ned igjen, men det er jo den prestisjen, vet du.

I stedet setter han utfor. De nysmurte skiene gir kolossal fart i tilløpet. Bakkerekorden er på denne tiden tid 64 meter. Den spede guttekroppen skyter ut av hoppet og får en enorm høyde over kulen. Tre sekunder senere lander han, og nyskiene knekker tvert av. Det er slutten på hoppingen, og begynnelsen på en fin tid som alpinist og langrennsløper.

Som unger flest driver Jon Reidar tidlig med idrett, fotball om sommeren og ski om vinteren. Det er prestisjefylte bydelskamper mellom Nygata og Myra, og steining etter kampene på bortebane i Kabelvåg.

– Vi syklet for livet fra fotballbanen, og følte oss ikke trygge før vi var ved kirka.

Men Jon Reidar er oftest sammen med familien på Kjerringøy om sommeren, så det blir ikke plass for så mye fotball. Derimot deltar han i friidrett, med brukbare plasseringer i terrengløp, for eksempel 3. plass under kretsmesterskapet i 1950.

Det er langrenn og alpint som skal bli hans to disipliner. Sammen med kamerater som Jens Holst, Jan Larsen og Steinar Nymo er Jon Reidar blant de aller ivrigste.

– Jeg vokste opp under krigen, og tyskerne la jo ned forbud mot å drive med organisert idrett. Men ”Jønne” og ”Boye” Berg drev med noe vi vel kan kalle for uorganisert organisert idrett, hopping, slalåm og langrenn. De sørget for at alle som trengte det, visste når og hvor det skulle være renn. Vi hadde også en svært god skiinstruktør i Harald Kosmo, som dessverre ble tatt etter Lofotraidet 4. mars 1941, og senere døde i fangenskap under krigen.

Når krigen er slutt er det tid for å bygge landet – også gjennom idretten. Jon Reidar deltar sommeren 1947, sammen med flere andre fra Svolvær, på en idrettsleir i Harstad, en av mange leire som er så viktig for å gjenreise idrettsbevegelsen. Der får han blant annet et gjensyn med håndballsporten, som han har sett demonstrert hjemme i Svolvær av det franske båtmannskapet som spiller mot et lag sammensatt av fotballspillere fra SIL rett etter krigens slutt i 1945.

– Håndball den gang lignet mer på fotballspillet, slik vi kjenner det. Det var ikke mur og slikt som vi ser i dag. Vi trente på ei gresslette oppe ved kirkegården.

 

Etter fem å med konkurranseforbud er idrettsungdommen ivrig på å få på seg startnummer igjen, og Jon Reidar Jakobsen fra Svolvær Idrettslag gjør seg tidlig bemerket, spesielt i slalåm.

I 1946 blir han nummer 3 i et renn i Glomfjord, i 1951 nummer 11 i et internasjonalt renn i Narvik. De kjørte på treski med stålkanter, i såkalte ”Oliversko”. Antrekket er blå eller sort strekkbukse og genser. Blå V-genser er SIL-uniformen.

– Jeg trivdes bedre i den tekniske disiplinen slalåm i forhold til fartsdisiplinen utfor. Jeg hadde bra teknikk og var sterk i beina. Trente friidrett som grunntrening på sommeren. Vinterstid trente vi nede i byen, i lyset fra gatelysene. Vi fant en haug og trente der. Det var gjerne bare tre-fire porter.

Sesongen 1952 skal bli Jon Reidars beste. Han er 24 år, godt trent og i god form når SIL-gutta i mars drar til Glomfjord for å kjøre nordnorsk mesterskap. Men det går ikke helt etter planen.

– Vi skulle jo av på Ørnes, men ingen på Hurtigruta vekket oss. Vi måtte til slutt praie en sjarkfisker midt på natta. Han tok oss inn til Glomfjord.

 

For svolværgutta er det stas å komme til Glomfjord. Der har de et sterkt alpinmiljø og dessuten; skiheis. Det er noe annet enn å tråkke opp bakken i Kongstinden.

– Forholdene den dagen var helt perfekte. Kaldt i lufta og harde, fine løyper. Jeg og de fleste andre, anså Jens (Holst) for å være favoritt. Selv hadde jeg kjørt ut i storslalåm, og var litt usikker.

Men så får Jon Reidar fullklaff. Det var en av de dagene da teknikken sitter, skiene er gode og rytmen stemmer. 2.17.6 var tiden og på premieutdelingen på lokalet var det unge Jakobsen som sto øverst på pallen. Samme vinter vinner han seniorklassen i Svolværrennet og blir nummer 2 i KM på Melbu, men til tross for dette har han oppdaget at slalåm og langrenn ikke er gunstig å kombinere. Først er det kanskje langrenn i Svolvær på lørdag, så er det å sette seg i salongen på Skogøy inn til Narvik, der det er slamkonkurranse på søndag. Jon Reidar tar et valg – og det blir langrenn.

– Jeg likte å slite og bli svett. Det begynte egentlig med at jeg lånte et par ski  og holdt følge med Eskil Bringslimark på en trening en gang. Han var ansett for å være ganske god, så det var en fin oppmuntring. De lange løpene var det jeg likte best. 30 kilometer var min favorittdistanse.

Jon Reidar tar trenerkurs i langrenn, og han er instruktør på skiskolen der Jens Holst i mange år er primus motor. Fra slutten av 50-tallet og i flere tiår fremover var det nesten like obligatorisk for svolværungene å gå på skiskolen som den egentlige skolen. Og vel så artig.

 

Jon Reidar spiller også håndball i 10 år, men det er på det administrative han bidrar mest. 20 år gammel, mens han ennå går på yrkesskolen, blir han den første formann både i håndballgruppen i Svolvær IL og i Lofoten og Vesterålen håndballkrets, og ved siden av er han dommer, en av de to først autoriserte kretsdommere. Fra 1952 og utover har han en rekke lederverv i SIL, oppmann og styremedlem og formann i håndballgruppen, og formann i skigruppen fra 1959 til 1964. Han blir hedret av klubben med pokal for ”fortjenestefullt arbeid innen laget”.

Om sin innsats sa han senere:

–      Det er godt å lykkes sjøl når du driver idrett, men det er enda bedre å lære fra seg. For min egen del synes jeg at det å lære av gode instruktører alltid var noe av det morsomste. Og det å jobbe med unger har gitt stor glede. Det jeg har bidratt med, har jeg gjort i egeninteresse. Jeg har sett noe som manglet, og så har jeg forsøkt å bidra med noe der. Og det er blitt mye dugnad. Premiebakken, slalåmbakken, lysløypa og idrettsbanen. Dugnad er noe av det fineste jeg vet.

 

 

Misnøye i skifamilien

 

Vinteren 1954 blir det arrangert et internasjonalt slalåmrenn i Svolvær. Strålende vær og utmerkede forhold og med løpere fra Narvik, Nord-Sverige og Svolvær ligger alt godt til rette. Igjen er det narvikløperne som setter sitt preg på rennet, og det er tydelig å merke at Narvik nå uten sammenligning har de sterkeste krefter når det gjelder alpint. Svolvær-løperne synes å stå stille i utviklingen. Klasse A blir vunnet av Kåre Opdal, Narvik, med Jens Holst og Ronald Kirkhaug fra Svolvær på 6. og 7. plass.

Kan denne negative utvikling ha noe med den alvorlige økonomiske krise idrettslaget befinner seg i? Flere av de som driver med skisport i SIL føler at fotballen legger beslag på mesteparten av pengene og oppmerksomheten, og den nye idrettsbanen i Sandvalen er blitt dobbelt så dyr som antatt. Det preger lagets økonomi. Skifolket i SIL er ikke fornøyd med tingenes tilstand.

 

En gruppe interesserte inviterer nå lagets medlemmer til diskusjon om å opprette en egen skiklubb i byen. Man kan jo spørre seg hvor lenge denne diskusjonen har pågått og om løpernes fokus først og fremst er rettet mot dette spørsmålet, ikke det sportslige. Det blir på møtet hevdet at skisporten i Svolvær har lidt på grunn av idrettslagets dårlige økonomi. Det blir fremhevet at en egen skiklubb som arbeidet uavhengig av idrettslagets økonomi kan gjøre større innsats for skisporten enn en skigruppe  innenfor laget makter.

11. november 1955, blir en ny skiklubb forsøkt startet. Den nye skiklubben skal utelukkende drive med vinteridrett. I styret foreslås formann Thom Hegdahl, nestformann Mikal Kildal, kasserer Roald Pallesen, sekretær Odd Jakobsen, styremedlem Harald Pettersen, materialforvalter Einar Berg, oppmann slalåm Jon Reidar Jakobsen, oppmann langrenn Eskil Bringslimark, oppmann hopp Torbjørn Petersen, varamedlemmer Halvdan Halvorsen, Torstein Krane og Olav Fjellstad, revisorer Oddmund Kosmo og Hjalmar Lorentzen, varamedlemmer Hans Hardli og Aksel Jakobsen. Dette er karer som har gjort manns innsats i SIL i mange år.

Det blir tildels skarpe meningsutvekslinger og avisdebatt om spørsmålet, og diskusjonen fortsetter på klubbens årsmøte. Det er langt fra alle som liker tanken på at en del av klubben som hadde drevet godt og satt Svolvær IL på kartet med gode prestasjoner og store arrangementer helt siden 1920-tallet, nå skal forlate moderklubben, og formann Trygve Petersen argumenterer sterkt mot et brudd. Ved den skriftlige avstemmingen blir det, med knapt flertall 25 mot 21 stemmer, vedtatt at skigruppen i Svolvær Idrettslag ikke skal nedlegges. Diskusjonen skal komme til å blusse opp igjen, men SIL fortsetter fremover på 1950-tallet som et sterkt fleridrettslag, med utøvere i langrenn, hopp, fotball, håndball, friidrett og alpint.

 

Alpinanlegget i Kongstinden må stadig utbedres. Aktiviteten er stor og talentene mange, og SIL er en toppklubb i Nord-Norge. Skal idrettslaget henge med i utviklingen, så må anlegget utbedres. I januar 1957 starter Jens Holst sin skiskole i Svolvær, noe som ytterligere understreker behovet for å utvide antall brukstimer. Prosessen med å skaffe penger til flomlys er allerede i gang og i 1957 låner idrettslaget med kommunal garanti 5.000 kroner til flomlys, samtidig som Statens Ungdoms- og Idrettskontor bevilger 7.000 kroner i såkalte STUI-midler.

Når strømmen settes på og lyset flommer ut over slalåmbakken er det et stort øyeblikk i idrettslagets historie. Arbeidet er ledet av en dugnadsgjeng med fem-seks anførere
som starter opp sommeren 1957 med kabelgrøfting og hull for stolper. Igjen gir direktør Kjell Langfeldt i Svolvær Elektricitesværk en hjelpende hånd. Idrettslaget  får blant annet en transformator gratis, og det gis teknisk bistand. Lagets formann Reidar Størkersen kan fornøyd konstatere at det reises 13 lysstolper over en strekning på ca. 350 meter, slik at flomlyset dekker henget i slalåmløypa og hele den nederste delen. Anlegget blir – som vanlig -  noe dyrere enn først antatt, men de ansvarlige ser også for seg mulighetene for lys i Premiebakken som ligger kloss ved Kongstinden, og eventuelt i langrennsløypa. ”Nu gjelder det at byens hoteller, turistforening og reisebyrå sørger for å få anlagt et skitrekk opp fjellet”, mener en fremsynt Størkersen.

 

Byen og idrettslaget har fått et tidsriktig anlegg, og Kåre Opdal fra Narvik, instruktør og OL-deltaker i alpine grener, uttaler under åpningen i 1958 at treningsmulighetene i slalåm nå er bedre i Svolvær enn i Oslo. Under åpningsrennet i flomlys blir seniorklassen vunnet av Jon Reidar Jakobsen, gutteklassen av Trond Forsmo og jenteklassen av ”Lille-Marith” Markussen, som i 1957 blir tatt ut på det nordnorske landsdelslaget. Forsmo er også et talent, både i alpint, hopp og håndball og allerede som 14-åring gir han 30-åringen Jon Reidar Jakobsen knallhard konkurranse om å kjøre raskest når de møtes i samme renn. Under et renn i Harstad lykkes Forsmo og kjører ”bemerkelsesverdig godt og slo de andre klassevinnerne klart”. I 1959 er 14-åringen mer enn god nok, men blir ikke tatt ut på landsdelslaget fordi han er for ung. I 1961 blir han, som en av tre fra Nord-Norge tatt ut til slalåmkurs for ”morgendagens menn”. I 1963 blir han nr 6 i et slalåmrenn på Grong i skarp konkurranse med flere av landets beste løpere.

Det er alpinistene fra Svolvær som utad nå representerer kretsen med størst hell, og dyktige instruktører, både lokale og utenfra, sørger for motivasjon og fremgang hos løperne. I februar 1960 er norgesmester Asle Sjaastad fra Geilo på besøk for å instruere. I et innlagt treningsrenn i slalåm blir det seier til Sjaastad foran Frode Olsen og Jon Reidar Jakobsen, Trond Forsmo, Olav Sørensen og Endre Endresen. I dameklassen vinner som vanlig Marith Markussen.

Og anlegget utvikles videre. Skigruppen nedsetter høsten 1961 en komite for å undersøke mulighetene for å anlegge et skitrekk mellom Premiebakken og Indrebakken, og trekket blir bestilt hos Narvik-firmaet Skandia Heis. Representantene for firmaet mener stedet egner seg godt egnet til skitrekk. Lengden på trekket ville bli ca. 260 meter og kostnadene beregnet til 18.000 kroner. Byens tre banker gir tilsagn om lån og andelsbrev blir solgt.

 

Vinteren 1959 er Jon Reidar Jakobsen på skitrenerkurs i Alta og leder deretter flere treningssamlinger for langrennsløpere på Hadseløya og i Kabelvåg, korte samlinger som legges opp av Lofoten og Vesterålen skikrets og Heimevernet i fellesskap. Noen voldsom interesse er det imidlertid ikke, og kun åtte-ni løpere deltar på kursene. Kanskje trenger idrettslaget nok et stort arrangement for å få opp interessen for langrenn og hopp igjen? Derfor blir det i forbindelse med lagets 50-årsjubileum i 1963, blir det søkt om å få arrangere det nordnorske mesterskapet på ski igjen. Ti år er gått siden det forrige gang ble arrangert i Svolvær, da med Sverre Stenersen og Per Olsen som de store trekkplastre. Rett før det hele starter blir det klart at selveste Hallgeir Brenden, med to OL-gull og ni NM-gull, vil kaste glans over arrangementet, og da kan kanskje de store stjerner trekke folk til bakken?

En rekke av landets beste hoppere og langrennsløpere kommer til Svolvær, og svolværingene åpner gjestfritt sine hjem for 110 av deltagerne. Det handles inn premier for hele 5.000 kroner, det meste gitt av bedrifter i området. Bakkerekorden til Sverre Stenersen på 56.5 meter forventes å bli slått, spesielt ettersom hoppet er blitt flyttet noe tilbake. Det er den unge altaværingen Bjørn Wirkola som var mannen de fleste mente ville flytte på rekorden, hvilket han også gjorde med å strekke seg til hele 61.5 meter under heller vanskelige forhold.

– Jeg kan huske at Thor Johansen og jeg var nervøs for at vinden skulle ta hele bua vår. Det blåste noe forferdelig, og det gjorde at det ble mange fall, forklarer Rolf Johansen, som var funksjonær under rennet.

Arrangøren må likevel tåle litt kritikk for at ”utsilingen”  av hopperne ikke hadde vært god nok, for det blir etter hvert vanskelig å holde rede på alle fallene under hopprennet, der blant andre den kjente Oslo-junioren Lars Grini må overende hele tre ganger. Anslagsvis 2.500 tilskuere trosser likevel været og holder ut i tre stive klokketimer. De venter ikke forgjeves, for Wirkola og Arnfinn Malms siste hopp er verdt ventetiden. 19 år gamle Wirkola er ennå junior, men allerede i ferd med å bli landets beste hopper, og i dette selskapet er det ikke så rart at våre hoppere ikke hevder seg helt i toppen. SIL-gutta Eilif Pedersen og Per Arnt Pettersen blir nummer 12 og 13.

 

Lørdagens 15 kilometer blir vunnet av Reidar Hjermstad som leder fra start til mål og med Alv Storelvmo på plassen etter. Hallgeir Brenden er tydelig plaget av en ryggskade og tar det derfor litt rolig, og under søndagens 3-mil ender det med at Brenden dessverre må bryte etter knapt 7 kilometer. Lumbago, sier ryktene….Ole Ellefsæter, som kanskje er den største favoritten på 15 kilometer, smører seg fullstendig bort i dette løpet, men tar en kraftig revansj og vinner den dobbelte distansen i en svært tung løype, isnende vind og et trådt føre som gjør det hele til et slit og medfører et stort mannefall. Men det 23 år gamle talentet Ellefsæter fra Nybygda er svært så fornøyd med dagen: ”Det glei som et strykejern i dag. Fin tur. Jeg fikk tid til å ta en aldri så liten titt på naturen også og jammen har dere det bra!” Og arrangøren Svolvær Idrettslag, som under hovedrennet i 1953 leide inn Rolf Kirkvaag som speaker, gjentar suksessen, denne gang med den livlige radiokommentator Bjørge Lillelien. Lillelien, som ikke er kjent for å holde igjen, utnevner likegodt Svolvær til Norges St. Moritz, mens rikstrener Kristen Kvello mener at Svolvær Idrettslag kommer så godt fra sin oppgave at man gjerne kan tildele laget De Olympiske Leker!! Lofotposten oppsummerer: ”Dermed skulle det så klart være slått fast at Svolvær kan arrangere et skirenn, og da kan vel også det forunderlige skje at vi med tiden også får en skiløper? Vi lever i håpet.”

 

Vel, det dukker aldri opp noen storløpere fra Svolvær, men rekrutteringen er i alle fall god. 250 av fremtidens håpefulle deltar i Svolværmesterskapet i april 1963, og der tar for eksempel Kurt Arne Mosand 1. plass i langrenn uten staver klasse 6 år, mens Erik Berg vinner 7-årsklassen. I slalåm gutter 8-9 år vinner Arne Walter Mørch, med Hugo Bjørnstad på 3. plass. På resultatlistene i hopp ser vi på denne tiden at SIL alltid har en fyldig tropp, med ungdom som Tore Amundsen, Jon Ivar Johansen, Tron Martin Steffensen og Bjørnar Krane, men som oftest er det kabelvågværingene Reidar Lorentzen og Arne Ragnar Nilsen som tar 1. plassen.

–      De var gode, de to, forteller Rolf Ødegaard, barnebarn av idrettslagets stifter Ivar Ødegaard, og selv aktiv i langrenn og hopp på 1960-tallet.

–      Hopp var populært. Flomlysen var for stor for meg, men jeg kan huske at vi hoppet i Karlsen-bakken der Dr. Daaesvei går nå. Da gikk vi på byen og tagg premier. Vi fikk alltid noe hos han ”Jønne” Berg på Jernvaren. Så utfordret vi gutta fra Kabelvåg, Waløse-guttene og Nilsen-guttene og Reidar, som vi bare kalte ”Matpakken”, fordi han alltid spurte oss etter mat når vi var på hopprenn i Vesterålen. Han og Tore Amundsen var i samme klasse og en gang da Tore skjønte at Reidar kom til å vinne, stakk han av med pokalen. Pokalen skulle aldeles ikke til Kabelvåg! De løp etter hverandre, helt inn i huset til fru Finholt. Men til slutt måtte Tore komme ut. Da fikk han bank av Reidar, og ble fratatt pokalen, som havnet i Kabelvåg, forteller Ødegaard.

–      I langrenn var det Hugo Bjørnstad, Tor Arne Nergård og Geir Hasselberg som gjorde det best, og på slutten kom det opp en unggutt som het Øyvind Gjertsen, som også var god.

 

Per Arne Nergård tar et par kretsmestertitler og er en av de beste i sin klasse disse årene, og han husker at det var et godt skimiljø der ungdommene ble fort akseptert og innlemmet i langrenngruppens aktiviteter. Det var et relativt stort antall aktive løpere i lille Svolvær på den tiden.

– Jeg begynte å interessere meg for langrenn da en ung lærer fra Østlandet kom til Svolvær. Han het Ragnar Bjørgaas og vi unggutter så litt opp til ham. Men egentlig fart i interessen ble det ikke før vi en dag så en liten, tett kar løp i forbi oss da vi drev å spilte fotball på gammelbanen. Han hadde etter vårt syn en fantastisk fart og da han etter en stund kom tilbake og begynte å turne i jernstanga bak fotballmålet var han allerede en helt, i alle fall i mine øyne. Det var en kar som het Anders Porsanger og vi fikk senere vite at han hadde vært reserve til OL i 1956. Han fikk stor betydning for oss med hensyn til teknikk og skismøring, og var en fantastisk inspirasjon og god trener når han hadde tid.

 

– For øvrig langrennsmiljøet mye preget av familien Ødegård, hvor far Ivar var en riktig sliter mens alle gutta var habile løpere, den beste av dem var vel uten tvil den ene av tvillingene, Rolf. Ellers husker jeg godt Odd Pedersen, en annen seig milsluker, men kanskje ikke med den store toppfarten. En annen av seniorene var humørsprederen Gudmund Gjertsen, som alltid hadde en munter replikk og spredte mye latter rundt seg. Treneren vår på denne tiden var Jon Reidar Jakobsen, som administrerte skigruppen med fast hånd. I tillegg til disse var det jo altså disse utenbys karene som kom som et friskt pust inn i miljøet.

– Vi var en stor gjeng i alderen fra 12-17 år og vi holdt sammen både på organiserte treninger og  i andre sosiale sammenhenger. Vi dro på fjellturer både sommer og vinter og møttes til trening så ofte vi kunne. Selv bodde jeg på Storøya og det var ikke snakk om å skyss for å drive med noe sånt som skitrening. Nei, da møttes vi en gjeng og så gikk vi opp til Stranda hvor vi etter hvert fikk opparbeidet en lysløype. Jeg og mine venner var for unge til å ta oss av det administrative, men vi deltok i grøfting, stolpereising osv. og var ivrige som bare det. Husker godt hvor stort det var da lyset ble slått på og NRK skulle gjøre tv-opptak. Alle store og små møtte opp, og forsøkte å komme så mye i fokus som mulig. Opptakene tok lang tid og vi benket oss foran skjermen da reportasjen skulle sendes, men akk du, det var ikke mange sekundene vi så oss ”statister”.

– Vi trente vanligvis to ganger i uken på høsten og i skisesongen. Barmarkstreningen besto for det meste i diagonalgang, med og uten staver. Vannverksbakken var den mest brukte, men det ble jo variert en del. Intervalltreningene ble ofte avsluttet med sprettende diagonalgang opp den bratte bakken fra toppen av Vannverksbakken og opp mot platået ved Grønnåsen. Når snøen kom var det mye drilling uten staver. Vi kunne holde på en time i strekk med å gå fram og tilbake på en slette for å få inn gliden og balansen, og dette la et utmerket grunnlag for våre skikarrierer om man kan få være så ubeskjeden å bruke et slikt uttrykk.

– Mange av de som drev med langrenn i Svolvær den gangen ble ganske gode og oppnådde gode resultater i kretsrenn og nordnorske hovedrenn, men det var ingen av oss som gjorde dette til en aktiv seniorkarriere. Hugo Bjørnstad var i sine guttedager en riktig finslepen tekniker på ski, likeledes Tor Erik Bakke, Håkon Størmer, kanskje et av de største talenter som har kommet fra Lofoten. Han la opp i junioralderen, og er onkel til toppløperen med mange internasjonale medaljer, Kristin Størmer Steira. Det var også en del jenter som var med i miljøet. Best husker jeg Solveig Ottemo og Randi Lillevik, som begge var dominerende i sine klasser i kretsen og hevdet seg også utenfor Lofoten og Vesterålen. Befalsskole og tjeneste som fallskjermjeger gjorde at jeg selv kom litt ut av den organiserte treningen og sluttet å gå aktivt i renn fra 19-årsalderen, men treningen og holdningene jeg fikk gjennom langrennsmiljøet i SIL ga meg likevel en fantastisk basis for den krevende tjenesten i forsvaret, og jeg har fortsatt med turrenn, orientering og løping senere i livet. Orientering ble etter hvert en av mine største interesser og jeg både løp og administrerte i Skånland OIF og senere i Lørenskog, O-52, og jeg vant min klasse i nordnorsk mesterskap tidlig på 1980-tallet.

 

– Som omtrent alle andre gutter i Svolvær på 1950 og 60-tallet var sommerdagene fylt med fotball. Vi spilte fotball stort sett hele dagen, utenom i skoletiden - da var det håndball på en skrå grusbane. Fotball spilte vi i gata, og på idrettsbanen fra skoleslutt til vi ble plukket inn av foreldrene, eller vi var så sultne at vi bare måtte dra hjem. Fru Måsvær, som en av de nærmeste naboene til idrettsplassen, pleide å sende oss hjem hvis vi holdt på for lenge utover kveldene. Tidlig var jeg med på bydelslagene, hvor Harald Johansen var samlingspunktet og den som hadde overoppsynet med serien. En av de store fotballopplevelsene var da Steinar Jakobsen fra Svinøya og jeg ble tatt ut til kretsturneringen på Bardufoss, fikk være med å vinne med laget fra Lofoten, Vesterålen og Sør-Troms. Da spilte vi mot mange meget gode spillere som senere preget fotballen på nasjonalt plan. For meg personlig var dette en skikkelig stor greie, tenk å reise helt til Bardufoss på egen hånd! Men det største var å spille på gress - tenk det. Jeg hadde ikke engang gressbanesko og måtte låne.

 

– Etterhvert kom Steinar Molvik til Svolvær og fikk fart på friidretten, hvor jeg etter hvert ble med i en treningsgruppe og slang med i en del terrengløp og noen 800-meterløp, der jeg endte opp med noen medaljer av ikke edleste valør i kretsmesterskap. SIL fikk nå frem en del riktig gode utøvere, blant andre Thor Arne Pedersen som var en sprinter med tider ned på 11-tallet på 100 meter.

–      Det var jo et lite eventyr i seg selv å delta på renn i de dager, for eksempel noe så hverdagslig det å delta i skirenn på Melbu, som var en todagers tur. Vi kjørte for eksempel bil til Fiskefjorden, leide en skøyte som tok oss ut til Melbu, og overnattet der på skole, eller om vi var riktig heldige på gjestgiveriet Rex. Så gikk vi skirenn neste formiddag og på ettermiddagen eller kvelden var det å ta buss til Stokmarknes og hurtigrute hjem til Svolvær. For oss 13-14 åringer var dette en stor begivenhet. Jeg husker også en vinter det var renn i Gravermark, og min stefar – som var av de få som disponerte bil - lastet den full av unger og ski og kjørte over Rørvikskaret. Etter at vi kom fram ble det uvær, det gikk ras og vi ble værfast i Gravermark. Vi ble innkvartert privat og led ingen nød; tvert om så slapp vi skolen på mandag, forteller Tor Arne Nergård.

 

3. mars 1964 refererer Lofotposten at ”Svolvær Idrettslag feiret lørdag kveld sitt 50-årsjubileum, et år forsinket blant annet på grunn av Hovedlandsrennet på ski, og som seg hør og bør på en så stor dag, vanket det hyllest og anerkjennelse til lagets tro slitere.  Kveldens høydepunkt ble utnevnelsen av Eyvind G. Dundas til æresmedlem. Dundas, som var med SIL helt fra stiftelsesdagen og i årrekker har arbeidet for lagets ve og vel, er lagets tredje nålevende æresmedlem. Det beviser at tittelen henger høyt, og at Dundas først nå har fått den understreket ytterligere hvilke krav som stilles. Det nyutnevnte æresmedlem var også gjennom mange år en fremragende aktiv idrettsmann. Hans innsats i skiløypa og i bakken blir aldri glemt så lenge det drives idrett i Svolvær”, skriver Nord-Norges største avis, som ellers også har lokale stridssaker å skrive om, ikke minst om kommunesammenslåingen som er innført fra 1. januar 1964. Gimsøy, Vågan og Svolvær kommune er nå slått sammen, og det nye kommunestyret har sitt konstituerende møte 24. oktober 1963. Samlingen foregår ikke uten protester, men i Svolvær er man stort sett fornøyd. Rådhus og andre offentlige tjenester flyttes til byen, og landlige områder som Stranda og Knutmarka omgjøres til nye boligområder, og det samme skjer på Nonshaugen i sentrum. Lofotfisket er elendig både i 1964, 1965 og 1966, men byens rolle som kommunikasjonssenter er like sterk. 1. august 1963 åpner Kong Olav Lofotveien fra Svolvær til Å, i 1964 åpnes veien Svolvær-Sildpollnes, og deretter til Fiskebøl i 1966. Dessuten skal Svolvær snart få sin egen flyplass, takket være byens egen sønn, den gamle bokseren og Høyre-politikeren Håkon Kyllingmark, som blir samferdselsminister i Per Bortens regjering i 1965 og skal komme til å revolusjonere norsk luftfart med det nye kortbanenettet. Torleif Reinholdtsen (Arbeiderpartiet) avløser ved valget i 1966 Venstres Egil Wiik som ordfører og innleder dermed mer enn 30 år med sterkt Ap-dominans i Vågan, mens rektor Haavard Hansen på dette tidspunkt ennå er lykkelig uvitende om de rystelser han skal utsettes for når Svolvær gymnas blir en arena for storpolitikk.

 

Kapittel 20: Et sjeldent talent

Under Lofoten og Vesterålen Idrettskrets sitt ting høsten 1961 blir Norges Idrettsforbunds premieplakett i gull tildelt Jon Reidar Jakobsen, mens Eldbjørg Susæg får tilsvarende plakett i sølv. Under den årlige utdeling av idrettsmerkestatuetten i Oslo får idrettslagets også to av SILs medlemmer sin heder, nemlig Åslaug Jakobsen og Reidar Størkersen. Men dette er omtrent det SIL henter av heder og ære dette året. Treningsforholdene på idrettsbanen er elendige, og da er det også vanskelig å få frem talentene.

Det er nokså betegnende at klubbens største sportslige lyspunkt i denne perioden hevder seg i øvelser som ikke krever de mest tilrettelagte treningsforhold. For selv om friidretten ligger nede store deler av 1950-tallet, er det én sta utøver som driver mer eller mindre for seg selv oppe på idrettsplassen. Sommeren 1957 er Eldbørg Susæg blitt 21 år, kaster 30 meter i diskos og støter 10 meter i kule, men hun har for lengst markert seg som et idrettstalent av de sjeldne.

Eldbjørg er en av ni søsken, født og oppvokst i Svolvær, der hun hele sitt liv bor i Parkgata 10. I familien går hun alltid under navnet ”Lillemor”, hun er liten, men sterk og viser tidlig et talent for idrett. 21. august 1950 finner vi hennes navn første gang på resultatlistene. Under et stevne i Svolvær kaster den lovende 14-åringen diskosen 21.22 meter, over fem meter foran nummer to, og senere den sommeren blir hun kretsmester for første gang. Eldbjørg er tettbygd, sterk og allsidig. I 1953 er hun med sitt utrolige keeperspill med på å spille SILs håndballjenter helt til finalen i det første arrangerte nordnorske håndballmesterskap. ”Nord-Norges beste keeper, med en reaksjonsevne uten sidestykke”, blir det sagt om unge Susæg, og selv i 1970 kan vi fortsatt lese om Susægs prestasjoner på håndballbanen. Etter en turnering i Bodø utnevnes hun til turneringens beste spiller, 34 år gammel.

Eldbjørg Susæg er et usedvanlig talent som til tross for svært vanskelige treningsforhold likevel hevder seg i nasjonal målestokk i kule og diskos. Hun når norgestoppen i friidrett mot alle odds; til tross for at hun ikke har egen trener, er helt alene i friidrettsmiljøet og driver kvinneidrett på en tid da dette fortsatt er omdiskutert. Det er en utfordring å finne et ledig hjørne på idrettsplassen hvor hun kan trene diskos, spyd og kule, og det blir mange ganger en kamp mot fotballspillerne som ofte trener ut over de fast oppsatte tider. Eldbjørg hevder seg ”til tross for de minst inspirerende treningsforhold i Nord-Norge”, skriver en journalist som besøker henne en treningskveld tidlig på 1960-tallet: ”Beskjedent løfter hun kulen fra bakken, går rolig inn i kasteringen, sparker vekk et par steiner som ligger i veien og stiller seg bak ringen med front mot metermålet, veier et par ganger, huker seg sammen og slår til. Kula gjør en elegant bue og faller ned på 10-meteren. Gang på gang gjentar hun disse kjempestøtene, som for Eldbjørg Susæg er dagligdagse ting. I en pause forteller jenta at å kaste er det morsomste hun vet. Med sin rolige og elegante fremtreden, både i kasteringen og ellers i annen idrett, viser Eldbjørg at hun har det stoffet som skal til for at hun kan nå sine mål”.

–      Eldbjørg var en fantastisk og omsorgsfull person. Hun var veldig beskjeden på egne vegne og skrøt aldri av det hun hadde gjort på idrettsbanen. Hun elsket idretten og kunne gjerne snakke om den, men da var det vennskapet, samholdet og turene hun hentet frem. Eldbjørg hadde venner over hele landet, det merket jeg godt da hun døde, forteller niesen Randi Pettersen.

–      Jeg kan huske at hun måtte jobbe på ”Dompa”, kaféen som mamma drev, for å tjene penger til å reise på friidrettsstevner, for i SIL var det ingen penger å hente. Hun måtte betale alt sjøl, hun var tøff, og gikk ikke av veien for å rydde opp i en slåsskamp mellom fulle fiskere på Dompa.

Eldbjørg utvikler en ganske robust personlighet. Hun er kjent for å si sin mening, og liker ikke urettferdighet. Hun er sta og temperamentsfull, og så har hun en latter som en søndagskveld kan underholde hele Svolvær kino. Hun er full av humor og energi – og har også temperament.

– En gang på torget var det en bil med ungdommer som tømte askebegeret ut vinduet. Da tente Eldbjørg, gikk bort og sopte opp sneipene, og kastet dem inn i bilen, forteller venninnen Dagrun Krane.

 

1958 er et merkeår for kvinnefriidretten i Nord-Norge. Jentene får da for første gang delta i det nordnorske mesterskapet. Heretter skal det noteres nord-norske rekorder også for kvinner. Eldbjørg går til topps i diskos og tar sølv i kule. Før året er omme hadde hun avansert til 6. plass på listen over de beste utøverne i Norge med 10.09 meter i kule og 10. plass i diskos med 30,59 meter, men på treningskveldene på grusbanen kan hun notere kast som går lenger. Mangel på konkurransetrening gjør at hun ofte kaster kortere når det gjelder som mest.

Når hun blir intervjuet av Lofotposten i 1967 er hun allerede en veteran i norsk friidrett. Hun deltatt i NM siden 1959 og i NNM siden 1958. Eldbjørg er faktisk på god vei til å bli et begrep i norsk friidrett, jenta som dukker opp i NM år etter år fra det ukjente, og slett ikke gjør det dårlig.

– Så lenge det er moro vil jeg være med, og fremdeles gleder jeg meg til NM-turene, sier hun til Lofotposten.

– Jeg har holdt på i 10 år nå, og debuterte i NM i 1959 og på det nordnorske landsdelslaget har jeg deltatt seks ganger. Det er faktisk bare tre stevner av betydning hvert år for meg, og NM er altså høydepunktet. Det er faktisk blitt finaleplass hver gang også, men jeg har visst spesialisert meg på femteplasser.

– Hvorfor har du aldri flyttet til et sted med friidrettsmiljø ?

– Jeg har mange ganger tenkt på det, men nå har jeg slått meg til ro i Svolvær. Jeg har jo også som gymnastikklærerinne gjort hobbyen til mitt arbeid og trives godt med det, men jeg må ofte tenke på hva jeg kunne ha drevet det til med skikkelig instruksjon og i et godt friidrettsmiljø. Mine personlige rekorder forteller i hvert fall ikke noe om hva jeg kunne ha drevet det til.

– Hvordan føles det alltid å være alene ?

– Hjemme er det et stort handicap aldri å få noen hjelp i treningen, og i NM var det til å begynne med rart å stå utenfor miljøet. Men nå er jeg for lengst blitt kjent med konkurrentene og blitt en av gjengen.

 

Eldbjørg Susæg legger opp som aktiv friidrettsutøver i 1968, men spiller håndball til inn på 1970-tallet, hun har sin jobb på gymnaset og bor hjemme der hun pleier moren, og blir aldri gift.

– Men hun hadde kjærester og var en tid forlovet. Da hun ble kreftsyk tok hun det veldig tungt, og ble nok mer taus enn det vi var vant til, men hun klaget aldri. Det var typisk ”Lillemor”, sier Randi Pettersen.

 

Eldbjørg tar til sammen 23 medaljer fra NNM i friidrett, 7 gull, 10 sølv og 6 bronse i øvelsene kule, spyd og diskos. Hennes personlige rekorder er 35,63 meter i diskos, 10,80 meter i kule og 32 meter i spyd. Hun tar flere 5. plasser i norgesmesterskapet. I 1985 tildeles hun Nordland Idrettskrets sin hederspris for å ha oppnådd kravene til idrettsmerket usedvanlig mange ganger. Hun har gjennom årene en rekke tillitsverv i klubben, i håndballgruppen og friidrettsgruppen, samt som varamedlem i hovedstyret. Fra 1954-58 som nestleder, materialforvalter og varamedlem i håndballgruppen og i friidrettsgruppen som materialforvalter, varamedlem til styret, oppmann, nestleder, sekretær og styremedlem så sent som i 1984. I 1988 blir Eldbjørg Susæg utnevnt til æresmedlem i Svolvær Idrettslag. Da har hun utmerket seg med sine sportslige prestasjoner i 40 år.

 

 Kapittel 21: Endelig i det gode selskap

”Vi kom nesten over Hadselfjorden uten uhell, bortsett fra et dusin meget sjøsyke. Da vi nærmet oss Raftsundet og var et par kilometer fra land grunnstøtte vi. Et undervannsskjær var kommet i veien for oss. Båten reiste seg i en 45 graders vinkel, med baugen opp, og truet med å velte rundt på siden”.

 

Sånn starter fortellingen om en tur hjem med gutte- og juniorlaget fra Melbu i 1960.  Fred Olav Jakobsen husker godt den minnerike hjemturen.

”Uhellet kom meget ubeleilig på Harald Johansen som var på wc da dette skjedde.

De fleste av spillerne satt fremme i kahytten, mens resten befant seg på dekk. Verst var det vel for Ottar, Torbjørn og Svein Jarl som sto i le av styrehuset. De skvatt til hver sin kant med ei fantastisk fart, en fart vi skulle likt å se på fotballbanen.  Svein Jarl fortalte senere at det var så vidt at han ikke hoppet på havet, men han hadde ikke badebuksa på, så han ombestemte seg, mens Thorbjørn sto å gjenoppfrisket svømmetakene og tenkte: ”Skal, skal ikke”.

Fremme i kahytten hersket det vill kaos. En av guttespillerne forsøkte å komme seg opp på dekk, men et par lange ben skrevde over ham og tvang ham til å gi tapt i første  omgang. Reidar  Hansen lå på brisken og ropte om hjelp. Han lå akkurat over det punktet der støtet kom, og drømte om følgene den gang han røkte en halv sigarett.

Da alle var kommet seg opp på dekk, begynte de å bælje på livbelter. Reidar Olsen som lå og sov, ble vekket nokså brutalt, men tok på seg jobben med å lempe livbelter opp på dekk, sammen med Jann Magnar som nærmest stupte ned i kahytten for å hjelpe til. De utførte et heltemodig arbeide.

Reidar måtte etter endt jobb nærmest bæres opp til sin elskede, som ikke kunne gi ham den påskjønnelse han hadde fortjent, da for manges øyne var rettet mot dem.

”Æ vil hjem” ropte en. ”Æ kainn ikkje  svøm” klaget en annen. ”Tenk om vi dør” bæljet en tredje. ”Ut med livbåten”, ble det til slutt ropt, og denne ordren ble etterkommet. ”Tvi førr ikkje å ro”, ropte en. Da var det at Ottar fikk den geniale ide å binde robåten til skøyta å ro denne av grunnen. Forslaget fikk ikke flertall.

Plutselig fikk vi øye på en planke som kom flytende frem under baugen, og ett eller annet geni stakk hauet ned i lasterommet og ropte: ”Læk vi ? ” Et skrik fra de yngste var svaret.

Asbjørn Mellem kavet omkring og tok masse bilder av bleke personer, men glemte å skru om for hvert bilde. Hans forsøk på å få alt i ett bilde ble derfor mislykket.

Etter et par timer begynte båten å sige av grunnen, og det var derfor ikke tid til flere heltegjerninger, men mange av guttene hadde store bragder å berette om på hjemturen. Alle om bord ble enige om ikke fortelle noe om hendelsen, slik at den kom Lofotposten for øre. Vi kunne jo få problemer hjemme når vi neste gang skulle ut å reise”.

 

Thorbjørn Pedersen, Viggo Berg Johansen, Haakon Nilssen, Reidar Hansen og Jan Magnar Eilertsen er den nye generasjonen som overtar på SILs A-lag når klubben går inn i 1960-tallet. Dette er jevngamle gutter født under krigen. De har sammen gått gradene i SIL, spilt bydelskamper og debuterer som 16-17-åringer i perioden 1958-1960, og de skal komme til å danne ryggraden i A-laget gjennom hele tiåret. Haakon Nilsen, kanskje det største talentet av dem alle, tas ut som reserve på det nordnorske landsdelslaget både i 1960 og 1961. Etter 1963-sesongen flytter han til Bodø og spiller sammen med blant andre Harald ”Dutte” Berg på det Bodø/Glimt-laget som blir nordnorsk mester i 1964.

Einar Vindal spiller høyreback i perioden 1953 til 1963.

–      De var gode, disse unge guttene som kom opp på A-laget, spesielt teknisk var de bedre enn oss, men da jeg debuterte i 1953 var det Arne ”Arnefar” Andersen, Per Chr Størkersen, Jan Rolandsen, Jan Larsen og Arnold Brede som var de rutinerte. Jeg spilte min første kamp sommeren 1953 mot et svensk lag, og ble antakelig plassert som back fordi jeg var ganske rask. Jeg var sikker på at den kampen skulle bli den første og den siste, da jeg bommet på ballen og lot en svenske score. Jan Larsen og Reidar Olsen var teknisk meget gode spillere som begge ble tatt ut som reserver på landsdelslaget, Kåre Amundsen hadde et bra langskudd og en effektiv hoftesving, og i forsvar var Per Chr. Størkersen en temperamentsfull og knallhard midtstopper. ”Arnefar” var strategen i laget. Han kunne mye fotballteori og var god til å snakke for seg, og ble tatt ut som reserve på landsdelslaget. Han hadde lett for å huske hvordan motstanderne spilte og kunne dermed gi gode råd. Da vi skulle spille mot Melbo, som hadde storskytteren John Celius på laget, fortalte Arne at Celius alltid går til høyre når han vil skyte. Dermed fikk jeg et bra tak på Celius, som hadde et fryktet skudd. En gang vi begge kjempet om ballen, bommet vi og han traff meg under foten i stedet; og jeg ble regelrett løftet opp i luften.

–      Kampene mot Melbo, Kabelvåg og Andenes var tøffe, og selvsagt de mot Bodø/Glimt, Mjølner og Harstad. Rivaliseringen mellom oss og Kabelvåg var sterk, og jeg kan huske at det ble ramaskrik da vingen Harald Sæthreng gikk fra KIL til SIL. Han var en fremragende bokser, ikke så god teknisk, men utrolig rask, og det ble mye oppstuss i Lofotposten og i idrettsmiljøet da han giftet seg med ei svolværjente, flyttet hit og begynte å spille for oss. Et par sesonger hadde vi en keeper som het Fritjof Johnsen. Han var døvstum, og hørte dermed ikke hva vi sa ute på banen, men når han ville ha ballen, laget han lyder, og ellers brukte vi hendene for å vise hva vi mente. Vi møtte Harstad, som på denne tiden var nordnorges desidert beste lag, og HILs storspiller, Jarle Mathisen, ble spilt gjennom alene mot Fritjof, men avblåst for offside. Men Mathisen ga blaffen og fortsatte, for han ville vise at han kunne score. Fritjof kastet seg i beina på HIL-angriperen og brakk foten på ham i taklingen, for han hadde jo ikke hørt at dommeren hadde blåst. Stakkars Mathisen kom aldri mer tilbake som toppspiller. Fritjof var forresten populær blant jentene fordi han var så god til å danse, og det skulle man jo ikke tro, men han kjente takten i musikken gjennom gulvet. Det var stor interesse for fotball og var du på A-laget så var du ganske populær i Svolvær. Var vi ute på Monty eller Stratos, så var det ofte noen som ville spandere en øl.

–      Banen i Sandvalen var for øvrig ikke noe å skrive hjem om. Det var rett og slett en steinhaug, den dårligste banen i hele kretsen og en medvirkende årsak til at vi var så sterke på hjemmebane. Vi trente jo der og kjente hver en stein, bokstavelig talt, men treningsmetodene våre var vel så som så, og det ble ikke noe system på det før danske Svein Jespersen kom midt på 50-tallet. Da måtte vi plutselig trene, minnes Einar Vindal.

 

1960-sesongen er ikke noe å skrive hjem om etter de standarder SIL har satt gjennom hele 1950-tallet, men i en treningskamp i april der SIL slår Kabelvåg 8-0 debuterer en liten tekniker kalt Haakon Nilssen, med kallenavnet ”Puskas”. Han er bare 17 år, men scorer tre mål og er banens beste spiller. Nilssen er et spesielt talent ”ja, man skal vel lete lenge for å finne et bedre emne i hele Nord-Norge”, mener Lofotpostens journalist etter at SIL har knust et militærlag fra Setermoen med 9-2.

Allerede året etter begynner ungguttene å få det til å svinge. SIL stiller ”med en løperrekke hvor gjennomsnittsalderen er tyve år. Sidehalves er også unge karer, én over tyve, én under. Og det spillet som ble vist av disse ungdommene til sine tider søndag var absolutt noe fotballtilhengerne i Svolvær likte”, skriver Lofotposten om laget som nå er under ledelse av sin svenske trener Gustav Lundmark. Den 18 år gamle angrepsspilleren Viggo Berg Johansen har en utrolig sesong foran mål, med 21 scoringer på 24 kamper, Reidar Olsen 20 på 29, kompisen Thorbjørn Pedersen gjør 15 på 15 kamper og veteranen Torbjørn Christensen 18 på 12 kamper. Bak denne gjengen sørger ennå Per Størkersen, Jan Rolandsen og Arne Andersen for ro og rutine.

–      Jeg trente mye skudd på egen hånd, spilte både ving og senter, men akkurat den sesongen spilte jeg i midten, forteller Viggo Berg Johansen.

–      Som lag var vi opptatt av å spille ganske direkte. Vi spilte jo 2-3-5 og hadde mange bevegelser fremover, og det ble det mye mål av. Innlegg fra kantene var et viktig moment i spillet, men vi hadde ingenting imot å spille over midtbanen. Jeg scoret et mål en gang etter ei lang lyre fra vår sideback Arne Eilertsen som var sideback. Ballen falt ned på 5-meteren og jeg sprang både ball og keeper i mål. På den tiden var jeg sterk i kroppen og ikke keeperne så beskyttet som i dag.

– Da jeg vokste opp hadde vi jo ikke noe annet å holde på med enn ski og fotball, så idrettsplassen ble det naturlige samlingsstedet. Alf Knutzen og Harald Johansen delte opp lag og lot oss spille, men trening for oss unger var ikke organisert som i dag. Vi satt ofte på sidelinjen når A-laget trente og så på – i et håp om at de manglet spillere til å spille 11 mot 11. Da plukket de nemlig et par av de mest heldige fra sidelinjen, men de voksne spillerne var veldig inkluderende og tok godt imot oss, selv da vi fikk et såpass godt juniorlag at vi slo A-laget i treningskamper. Vi slo dem ganske ofte, og en sesong måtte vi spille revansjekamper nesten til snøen kom før de fikk seg en seier, og det ble en diskusjon i klubben om at man måtte slippe de unge spillerne til på A-laget.

 

Målene renner inn i 1961. Laget scorer 132 mål på 33 kamper den sesongen, fire mål i snitt pr kamp. SIL vinner serien i det som heter 4. divisjon det året, og med seier i kvalifiseringskampene mot Landsås (9-1) og Furuflaten (5-2) blir det også opprykk til 3. divisjon. Seriesystemet forbedres stadig, det spilles nå langt flere seriekamper og behovet for privatkamper er mindre enn før i tiden. Likevel; SIL har sine gode fotballvenner fra Nord-Sverige, og sommeren 1961 er det på tide med en gjenvisitt. Det legges opp til et tøft program, med 7 kamper i løpet av 12 dager! Etter en innledende seier, og en uavgjort kamp, blir nok lofotingene slitne, for deretter kommer fem strake - til dels store - tap. Men laget har enkeltspillere som utmerker seg. Lofotposten skriver at «dette ble Jan Magnar Eilertsens kamp. Som en gummimann spratt og kastet keeperen seg mellom stengene og lot aldri svenskenes mange og farlige skudd slippe over målstreken. Hans spill minner meget om landslagskeeper Kjell Kaspersens både i stil og reaksjon, og etter mandagens fine match kan Svolvær skilte med en av landsdelens bedre keepere.» Ikke rart Jan Magnar fikk «profftilbud» fra svenskene etter kampen.

Møtet med nordnorsk toppnivå blir brutalt. Treningsgrunnlaget er ikke det aller beste og starten på 1962-sesongen, med fire tap på de fire første kampene, gjør ikke selvtilliten bedre. Selv 2-1 over Andenes hjelper ikke særlig på, og Svolvær IL rykker rett ned i 4. divisjon igjen, men ikke uten en smule dramatikk på tampen av sesongen, der SILs knallharde forsvarskjempe Per Chr. Størkersen havner i trøbbel. Seriekampen mot Tromsø IL i Svolvær er preget av hardt og til dels stygt spill fra begge lag, noe dommer Thom fra Kabelvåg får sin del av skylden for. Etter kampen beskyldes den temperamentsfulle Størkersen for å ha slått ned TILs Dagfinn Holst. ”Holst sparket meg over anklene og slo med knyttneven. Det var nok til at jeg tente og svarte med en kakk i brysthulen, slik at han falt”, forklarer SIL-veteranen til lokalavisen, men det ender med at styret i Svolvær IL diskvalifiserer Størkersen for seks måneder. At SIL denne sesongen endelig – og for første gang i lagets historie - når til 4. runde i cupen, hvor de blåhvite forøvrig blir utslått av Bodø/Glimt med 3-1, er et svært lite plaster på såret. Førstedivisjonslaget Lyn SFK/Oslo, med flere av sine landslagsspillere, gjester Svolvær og vinner hele 8-2. I slike tilfeller får man heller glede seg over den fotball-leksjon som bli fremvist.

Hvor store forventningene nå er, illustreres gjennom protokollen fra 1963-sesongen det det skrives at ”vi jubilerer igjen og vinner kretsmesterskapet, men må gi tapt for Bardufoss & Omegn IF i kvalifiseringen for opprykk til 3. divisjon da vi taper 1-2. Også utslått i cupens andre runde. Med andre ord en laber sesong.”

En av de som debuterer i 1963 er 17 år gamle Trygve Nygård.

– På 1950-tallet var ikke fotball for unger så godt organisert. Jeg spilte på det aller første småguttelaget i SIL, og det var såpass spesielt at det kom mange vokse og så på ”disse småtassene” når vi spilte. Om vinteren trente vi i en liten gymsal på skolen, men Harald Johansen og andre sørget for at vi fikk bra opplæring. Vi hadde blant annet klubbkvelder på brakka ved banen, og der hadde vi teorikurs med Haakon Nilssen og Thorbjørn Pedersen. De sto med tavla, tegnet og fortalte om forskjellige trekk og bevegelser, mens 15-20 gutter noterte i boka, forteller Nygård.

SIL har fått smaken på nordnorsk toppfotball, og legger listen høyt, og det gjør også Lofotposten. Etter en heldig 3-2 over Melbo hjemme skriver avisen under et bilde at ”publikum har adskillige ganger henstillet til Svolværs løpere om å følge på, enten det nå skytes eller sendes sentringer inn mål. Her har vi en typisk situasjon der ytre høyre trekker seg i stedet for å prøve å kjempe med Melbos keeper om ballen”. Høydepunktet denne sesongen er fotballoppvisningen av det gjestende lag Spartak fra Jugoslavia. Jugoslavene har spillere med landskamper og vinner lekende lett 8-0. «Alt var formelig i bevegelse på jugoslavene når de tok imot en ball. Ben og armer gikk som trommestikker, selv øynene valset rundt på jakt etter nærmeste medspiller, som alltid sto der han burde stå.», rapporterer Lofotposten, som samme høst kan skrive at teknikeren Haakon Nilssen forlater SIL for å spille for Bodø/Glimt. En fjær i hatten for fotballmiljøet i byen.

–      Jeg vokste opp på Hjellskjæret, og fotball ble tidlig en stor del av tilværelsen. Vi spilte i gata, vi spilte på løkkene, vi spilte bydelsserie og vi spilte klassekamper. Vi kunne gjerne gjøre en avtale med et klasselag i Kabelvåg og sykle dit en ettermiddag for å spille. På A-laget så vi opp til spillere som Arne Andersen, Kåre Amundsen og ikke minst Arnulf Pedersen, og når vi spilte så skulle vi være som de store stjernene, som ungareren Puskas, forteller Haakon Nilssen.

Haakon er liten av vekst og spinkel, men kompenserer med god teknikk, og han blir tidlig lagt merke til. Som 10-åring er han reserve på guttelaget, som 15-åring debuterer han på A-laget og mens han ennå er 17 blir han tatt ut som reserve på det nordnorske landsdelslaget, for øvrig sammen med en annen liten tekniker, Harald Berg fra Bodø/Glimt. Han starter på A-laget som ving, men gjør seg best som sentral midtbanespiller, og drar til Bodø/Glimt etter 1963-sesongen.

–      Jeg ville til Glimt og de ville ha meg. De kontaktet meg, og mens jeg var i militæret sørpå søkte jeg meg nordover i Bodø. I dag ville man vel sagt at jeg ble kjøpt inn, men det eneste jeg fikk var et par fotballsko og noen klær fra Koch, humrer han.

–      Hvordan var overgangen fra SIL til Glimt?

– Det var mer kustus i Glimt. Før en semifinale i cupen fikk vi beskjed om at vi måtte være på hotellrommet senest klokken 24.00, fordi vi skulle spille finale helgen etter! Treningsmetodene var nye og bedre og vi reiste med fly til bortekampene, mens jeg var vant til åtte timer i båt når vi skulle dra til Narvik. Nivået på spillerne var bedre, men jeg kan ikke si at jeg følte meg underlegen. Jeg var en spiller som tidlig ble god, men så stagnerte jeg.

–      Hva husker du best fra tiden i SIL?

–      Samholdet. Det sosiale. Mine foreldre ble skilt da jeg var 12-13 år, og i idrettslaget fant jeg ”pappaerstatninger” som Reidar Olsen, Einar Vindal og Jan Rolandsen. Det ble viktig for meg. Jan og jeg ble forresten en gang tatt ut til samling for det nordnorske landsdelslaget. Da skulle SIL etter reglene få utsatt sin neste kamp mot Andenes. Men AIL protesterte fordi jeg bare var junior og regelverket da ikke skulle gjelde. De stilte til kamp i Svolvær, skiftet og gikk ut på banen, og Lofotposten skrev at ”Haakon Nilssen er stridens eple”. Da ble jeg innkalt til rektor og måtte forklare meg, men vi fikk de to poengene.

Etter tre sesonger i Bodø kommer Haakon tilbake til Svolvær og spiller flere sesonger, de siste kampene i 1971-sesongen. Han reiser sørover, spiller et par sesonger for Ullensaker/Kisa, blir lærer og rektor, og bor i dag på Jessheim der han er pensjonist.

I964 og 1965 er svake sesonger. Publikumsbesøket faller og det samme gjør inntektene. ”Dårlig treningsdisiplin blant flere av spillerne førte til at vår trener ikke følte å kunne ta ansvaret for den kommende sesong, og trakk seg fra sitt verv. At vi ganske umiddelbart fikk to nye trenere, gjorde heller ikke noe utslag, og resultatene måtte bli der­etter”, heter det i protokollen. Harald Johansen, Per Chr. Størkersen, Arne Andersen og Reidar Cato Størkersen hedres med diplom for sin innsats. På årsmøtet i 1965 er det diskusjon om idrettsbanen på Stranda og lysløypa. A-laget har spilt 19 kamper, vunnet 11, tapt fem og spilt tre uavgjort, men ender som nr 2, ett fattig poeng bak Andenes. Håndballgruppen i SIL er den største i kretsen og rapporterer om KM-titler i alle klasser, mens skigruppen har meget godt rekruttering både i langrenn, alpint og hopp. Klubben har en omsetning på 30.000 kroner og et overskudd på 8.800 kroner. I 1966 tar SIL kretsmesterskapet tilbake og går gjennom sesongen uten tap. Samtidig diskuterer fotballmiljøet på denne tiden tanken om slå sammen Kabelvåg IL og Svolvær IL, men det kommer ikke noe ut av diskusjonene. I stedet går tre sentrale spillere over fra rivalene Kabelvåg IL til SIL. Først John Martin Bye i 1967, så William Johnsen i 1968 og til slutt Arne Ragnar Nilsen i 1969. Det skaper nok en viss bitterhet i Kabelvåg, men disse tre blir viktige spillere de neste sesongene.

–      ­Jo da, vi fikk høre det i Kabelvåg. Det var dårlig likt. Det var dem som sluttet å hilse, og det var ikke like lett å prate med folk etterpå, nei, minnes Arne Ragnar Nilsen mange år etterpå.

Den nye 4. divisjonen med lag fra Lofoten. Vesterålen, Ofoten og Sør-Troms vitaliserer den lokale fotballen igjen, og SIL vinner avdelingen og er nok en gang klar for kvalifisering for 3. divisjon. Det er fotballfeber i byen, og det settes i gang innsamlingsaksjon for å få hentet to av spillerne, Tor Arve Hansen og Trond Forsmo, hjem fra Oslo. Høsten 1967 blir Bardufoss feid av banen med 4-0. SIL får dermed revansje for 1-2-nederlaget i kvalifiseringskampen i 1963, og det gjenstår bare en bortekamp mot Mosjøen for å sikre opprykket. SIL og Lofotposten samarbeider om telefonoverføring til flere hundre svolværinger på byens torg. SIL klarer 1-1 i Mosjøen, som deretter bare slår Bardufoss 2-1. Svolvær IL er igjen i det gode nordnorske selskap!

–      Den opprykkskampen som vi spilte mot Bardufoss er mitt beste minne som spiller. Vi vant 4-0 i tussmørket på Finnsnes den dagen, jeg scoret, og vi rykket opp, fortelle Viggo Berg Johansen, mens midtstopper Reidar Hansen husker at Bardufoss klaget i avisen over at SIL spilte for hardt. Svolvær IL var nok kjent som et tøft fysisk lag på den tiden.

Reidar starter sin fotballkarriere som indreløper, gikk ned på midtbanen, fortsatte til sideback og endte opp med å spille midtstopper og sweeper.

– Jeg spilte på fysikken. For meg handlet det om å ta mann og ball og det som var, men jeg kan ikke huske at jeg fikk så mye som tilsnakk av dommeren. Jeg spilte hardt, men unngikk å bli sint på banen og holdt meg på rettsiden. Mot Grønnåsen ble en motstander utvist etter å ha sparket meg i ræva, fordi jeg hadde taklet ham litt brutalt, men jeg sluttet å spille da dommerne begynte med gule og røde kort, erindrer Reidar.

Han vokser opp i Nerbyen og spilte fotball på en liten løkke ved foten av brua til Storøya. Reidar debuterer på A-laget allerede i 1958, men det er fra 63-sesongen han etablerer seg. Deretter er han fast inventar på laget i 11 sesonger og får med seg den første perioden der SIL klatrer opp blant de beste i Nord-Norge. Han mener 1970-utgaven er det beste laget han har spilt på.

–      Vi hadde en gjeng gode spillere fra egne rekker, Thorbjørn Pedersen, Viggo Berg Johansen, Trygve Nygård – pluss William Johnsen, Jon Martin Bye og Arne Ragnar Nilsen som hadde kommet fra Kabelvåg, og så fikk vi en kar som het Svein Gjedrem, senere sentralbanksjef. Han kom fra Stavanger og hadde spilt 1. divisjonsfotball for Viking. Han utgjorde den lille forskjellen. En god høyreback, men først og fremst utstrålte han selvtillit, og det smittet over på oss andre. Jeg ble en bedre midtstopper med ham på laget, akkurat sånn det var å spille sammen med Haakon Nilssen eller Jon Martin Bye. Jon Martin var et naturtalent, mistet aldri ballen, smart spiller  - men djevelsk lat!

214 A-kamper spiller Reidar Hansen før han legger opp i 1974, og går løs på 20 år som tillitsvalgt i klubben. Han blir leder i fotballgruppen, tar over jobben som juniorleder etter legendariske Harald Johansen, blir trener for aldersbestemte lag og dommer i mange sesonger. Han er opptatt av at ungene i SIL skal få reise ut og prøve seg mot andre, og ut over på 1970-tallet forlenges reisene fra Nor-turneringen i Narvik, til Nord-Norge-turneringen, til Trondheim, Sverige, Danmark og Norway Cup i Oslo. I 1994 blir han utnevnt til æresmedlem for sin innsats.

1968 er en voldsom snøvinter i Svolvær. Fint for vinteridrett, men håpløst for fotballspillere som skal trene med ispigger ute. Når serien starter har SIL bare to treningskamper bak seg, og nesten ikke en eneste trening på vanlig bane. Klubben leter etter løsninger, men det hører nok med til sjeldenhetene at et fotballag er avhengig av flo og fjære for å få trene. Det eneste flate området uten snø i mils omkrets er nemlig fjæra på Laupstad, der SIL-gutta vinteren 1968 gjennomfører sine forberedelser til den viktige sesongen. Nå er det ikke 3. divisjonstabellen, men tidevannstabellen, som gjelder.

– Det var en genistrek av trener Haakon Nilssen å legge øktene dit. Veien til Laupstad var ny og gjorde det mulig, og underlaget var egentlig ganske bra å trene på. Vi ryddet unna litt stein, men da hadde vi en fin flate å trene på, spesielt i helgene og i påsken når vi kunne trene i dagslys. På denne tiden trente vi også en del utendørs på vinteren, i gata eller på skoleplassen. I dyp snø får du veldig fin hurtighetstrening på sånt underlag, og jeg for min del har aldri vært så hurtig som da vi trente på snø og sand, erindrer midtbanespilleren Trygve Nygård.

Fire-fem økter i uken gir godt grunnlag, og sesongen åpner meget bra. SIL slår Stålkameratene lett med 4-1 i åpningskampen, og spiller strålende fotball gjennom hele vårsesongen. Så godt går det denne våren at man tar ferie kun ett poeng bak Mjølner som leder serien. Dette er sensasjonelt bra, faktisk så bra at spillerne mener de fortjener en god ferie.

– Det var typisk Svolvær på den tiden. Vi hadde en meget god fotballkultur i SIL, men ingen toppidrettskultur. Når det var sommer skulle gutta til Piteå og ligge på stranden. Derfor var vi alltid gode på våren og dårlige på høsten, sier Nygård.

Etter seks uker uten trening går det som det må; Svolvær IL taper og taper - og taper igjen, og raser nedover tabellen – helt til situasjonen er slik at Stålkameratene MÅ slås i siste kamp dersom SIL skal unngå nedrykk. Det bygges opp kraftig på forhånd til det som blir en ulidelig dramatisk affære på Sagbakken stadion, men SIL vinner 2-1 etter scoringer av William Johnsen og Jan Rolandsen. Lofotposten skildrer det slik: «Oppgjøret hadde en suveren spiller som fikk sitt definitive gjennombrudd på en uvant plass, Trygve Nygård. Etter mange mislykkede kamper den siste tiden slo han søndag ut i full blomst. Haakon Nilssen som midtstopper leverte en kjempeinnsats og det samme gjorde Jan Rolandsen som var flyttet frem som spiss. Han skulle score, og det gjorde han også, og var hele kampen så aggressiv og farlig som han skulle være. Lagkapteinen Thorbjørn Pedersen er et annet eksempel. Da presset var verst, ble han gull verd med sin ro og oversikt. Andre er også verd blomster, for eksempel William Johnsen som en uhyre verdifull og initiativrik spiss og Jan Magnar Eilertsen, som etter mye usikkert og nervøst spill før pause vokste til en gigant i buret. Særlig to reaksjonsredninger på knallharde skudd var nesten utrolige.» Ikke alle takler spenningen. Når det står på som verst i andre omgang forlater SIL-leder Arne Andersen baneområdet og går seg en tur til byen. Det blir for mye dramatikk. Spillerne husker også godt de uventede  og taktfaste heia-rop på SIL. Forklaringen får vi av Rana Blad etter kampen: «Jubelrop og heiing var det imidlertid smått med fra tribunen, bortsett fra en stor gjeng guttunger fra Mo som ved hjelp av en Svolvær-mann (Arne Hansen) og et par kartonger iskrem ble svorne SIL-tilhengere. Dess mer kampen nærmet seg slutten og dess mer det ble klart at Svolvær ville vinne, dess mer iskrem og hissigere SIL-rop ble tryllet fram. Jo, det var en stor dag for Svolvær-folket.» Trygve Nygård husker godt mobiliseringen før den kampen.

– Vi hentet Kjell Haukland og Trond Forsmo oppover fra Oslo for å berge plassen. Haakon flyttet meg ned fra spiss til midtbanen. Stål hadde en del raske spillere, jeg hadde aldri spilt på midtbanen, men jeg kan huske at jeg løp mye, og vi var jo selvfølgelig veldig fornøyd da vi klarte det. Jubelen da fløyta gikk fikk jeg ikke ta del i, for da lå jeg med krampe i begge beina bak det ene målet. Jeg måtte ha hjelp for å komme meg i garderoben, forteller han 45 år etter.

Nygård spiller så bra på denne tiden at han blir tatt ut på det nordnorske landsdelslaget både i 1968 og 1969, og i 1973 går ferden til Bodø/Glimt. Der får han være med på en fotballopptur av historiske dimensjoner, som ender med cupmesterskapet i 1975, kampen mot Vard der svolværingen kommer inn og spiller de siste fem-seks minuttene. Han blir i Glimt til 1976

–      Jeg drev egentrening, var i meget bra form og spilte midtstopper fast vinteren 1975, helt til menisken røk. Cupfinalen var viktig for hele Nord-Norge, ikke bare for fotballen, og stemningen i Bodø var helt utrolig. Da bussen som skulle kjøre oss fra flyplassen ikke ville starte, ble den skjøvet i gang av folkemassen.

–      Fikk du noen hilsen fra SIL i anledning cupmesterskapet?

–      Nei, men jeg fikk et hyggelig telegram fra min kompis Knut Arne Pettersen.

SIL holder plassen sin i nordnorsk toppserie både i 1969 og 1970. Takket være god egenrekruttering og de beste spillerne fra Kabelvåg har klubben nå klart å etablere seg på et høyere nivå enn tidligere. Harald Johansens bydelsserie og utrettelige arbeid i junioravdelingen bærer frukter. Midtbanespilleren Trygve Nygård tas ut på det nordnorske landsdelslaget og Per Chr. ”Pelle” Størkersen tas i 1971 ut til talentsamlingen i Horten for de beste spillerne i landet. Den høyvokste keeperen er et balltalent av de sjeldne, både som fotballkeeper og håndballspiller, han får juniorlandskamper for Norge og han får tilbud fra norske storklubber. Etter 40 kamper for SIL velger han i 1973 å gå til Bodø/Glimt for å utvikle seg videre. Til tross for mange skader og hard konkurranse om keeperplassen får ”Pelle” med seg 150 kamper, et cupmesterskap og et sølv i serien for Glimt, og står frem i SIL-historien som et av de største talentene. For idrettslaget er det en fjær i hatten at Bodø/Glimt blir cupmester i 1975 med tre tidligere SIL-spillere, Trygve Nygård, Per Chr. Størkersen og Sturla Solhaug. Men i 1971, akkurat i det Svolvær IL er i ferd med å ta i bruk den nye gressbanen, er det bråstopp for den sportslige fremgangen. Kabelvåg-importene velger å gå tilbake til moderklubben da SIL rykker ned fra 2. divisjon – og resten av 1970-tallet skal tilbringes i 3. divisjon.

 

Likevel er idrettslaget midt på 1960-tallet synes å være i bedre form enn på lenge. Fotballen står sterkt i kretsen, det er jevnt gode prestasjoner innen skigruppen og fortsatt kraftig fremgang for den ferske friidrettsgruppen. Økonomien er verken verre eller bedre enn vanlig, storparten av inntektene skriver seg fra basarer og utlodninger.

I ski er situasjonen i 1965 positiv for rekrutteringen i langrenn, der en løper som Håkon Størmer gjør det jevnt bra, men mer laber for hopp, der renn nå må avlyses på grunn av få deltakere. Alpint er det bare SIL som driver med i vår krets. Årsberetningen som blir lagt frem på årsmøtet i 1966 forteller ellers at laget nå har 321 medlemmer, hvorav 119 er under 17 år. Vandrepokalene for årets beste løpere, innen ski, går til Jon Ivar Johansen i hopp, Sissel Jacobsen og Pål Bergsjø i alpine grener og Håkon Størmer og Eirik Mathisen i langrenn.

– Jeg tror på en ny giv i SIL, sier formannen Robert Robertsen til Lofotposten.

–      Jeg har stor tillit til de forskjellige gruppene. Håndballgruppen viste jo i sommer hva den står for ved  et prikkfritt arrangement av NNM. Friidrettsgruppen har en aktiv og dyktig formann i Steinar Molvik, og selv om denne gruppen har arbeidet noe tungt på grunn av håpløse baneforhold, tror jeg vi også her vil få et oppsving når det nye baneanlegget blir tatt i bruk. Det nyvalgte  styre i fotballgruppen med Odd Henrik Vanebo og Thorbjørn Pedersen i spissen er allerede kommet godt i gang med mye positivt. I det hele tatt mener jeg de nye impulser og krefter som i det siste er kommet til Svolvær vil få stor betydning for idrettsmiljøet på stedet.

Norsk idrett er fremdeles amatøridrett, og dugnadsdrevet. Samtidig er pengene så smått på vei inn, og når idrettslagets formann Arne Bang i 1967 foreslår at det innføres godtgjørelse for de som bruker egen bil i lagets tjeneste, så blir det enstemmig vedtatt, til 35 øre for hver kilometer. I et langrenn i den nye lysløypa i januar 1967 vinner Hugo Bjørnstad og Thor Erdahl hver sin klasse.

 

Kapittel 22: Store, lille Harald

Harald Johansen er en legende i SIL. Han var styremedlem i Svolvær Ballklubb 1934-37, oppmann senior i SIL 1950-52, juniorleder i SIL 1953-75, styremedlem i SIL i 7 år i perioden 1957-71. Han var billettsjef ved fotball- og skiarrangementer fra 1949-69, styremedlem i LOVE Idrettskrets fra 1958-66 og medlem av kretsens opplysningsutvalg. Ansvarlig for de fleste lotterier i SIL, og laget reiseopplegg for de fleste turer for senior og junior 1950-75. Initiativtaker og organisator for merketaking og bydelsfotball i SIL fra 1952 til 1975. Denne historien er skrevet av svolværingen Johnny Kløften 36 år etter Harald Johansens død.

På fotballspråk kan vi si at Harald Johansens kamp på livets bane varer i 64 år og 3 måneder, fra han blir født 6. november 1910 til 19. januar 1975, hvor han dør på Fornebu lufthavn i et kraftig hjerteattakk. Han har da nettopp landet etter sin årlige sydentur. ”Første omgang”  varer i 22 år, frem til november 1932. Han har da etablert seg med et yrke han skal ha resten av livet, han er økonomisk  uavhengig  og han bor der han skal fortsette å bo, i barndomshjemmet i Johan E. Paulsens gate 6 i Svolvær.

Midtdelen går fra og med 1933 til 1952, altså 20 år. Vurdering, evaluering, endringer, slik tenker en i pausen. Hva må til for å vinne kampen, eller skal vi gå inn for uavgjort? Kanskje bare prøve å begrense tapet mest mulig gjennom defensivt spill, legge om taktikken, risikere noe….? ”Siste runde” blir fra og med 1953 frem til 1975, igjen en 22-årsperiode. Nå finner Harald sin optimale plass på banen, og med sin egen personlige stil leverer han en  ”innspurt”  som senere står som et  høydepunkt i  livet. Når fløyta går for full tid den kalde vinterettermiddagen i 1975, og Harald avslutter livet med et overanstrengt hjerte, har han fått gitt mye av det nettopp han har å gi, han har realisert seg selv ved å gi seg selv til andre. Hundrevis av fotballgutter og andre idrettsinteresserte står  tilbake i takknemlighet.

 

Første omgang (1910-1933).

Haralds foreldre, Eldor og Harda, kom begge fra tettstedet Vik på Helgeland, noen mil sør om Brønnøysund. De gifter seg i Vik kirke i 1904, men i folketellinga i 1910 er de kommet til Svolvær, og har allerede tre barn. Eldor er oppført som ”bryggemand”, kanskje hos Kaarbø for å ekspedere hurtigruta og andre dampskip. Familien bor i et hus som står ennå i dag, Johan E. Paulsens gate 6. Foruten familien Johansen som med nyfødte, lille Harald så langt utgjør fem personer, bor det åtte personer til i huset. Det er leieboere, blant  annet to sydamer og en sadelmakerlærling. Etter hvert overtar Eldor og Harda hele huset. De innreder butikklokale i første etasje: Eldor Johansens Kolonial og Fiskeutstyr. Ytterligere tre barn blir født, Harald har nå fire brødre og ei søster. Huset får armeringsnetting utenpå bordkledningen og så et lag med murpuss, slik det fremstår den dag i dag. Hva Eldor mente om karakterene sønnen fikk på skolen, vet vi ikke. Protokollen for skoleåret 1922, hvor Harald går i femte klasse på folkeskolen i Svolvær viser at han er en middels elev, og en snill gutt med beste karakter - 1 - både i flid og oppførsel. Dette står kanskje litt i motsats til det faktum at han det skoleåret måtte sitte igjen hele 4 ganger!

Ferdig med skolen og konfirmasjonsdagen 5. juli 1925, blir Harald boende hjemme  og har nok å gjøre med å hjelpe til i familiebedriften. Han tar bilsertifikat så tidlig som mulig,  kjører lastebil for faren og tar også andre oppdrag. Blant annet leverer han is fra isblokkanlegget oppe ved Kongsvannet til forskjellige kunder i byen. Når Harald derfor tidlig på 1930-tallet skifter ut lastebilen med drosjebil, har han skaffet seg et fremtidsyrke og økonomisk uavhengighet.

 

Pausen (1934-1953)

Harald er ytre sett en rolig, noe neddempet person. De store fakter og følelser ser en forgjeves etter gjennom hundrevis av svart-hvite amatørfotografier hvor Harald er med. Han er ingen filmstjerne å se på,  heller det motsatte av ”høy og mørk”, 1.70 over havet og etter hvert temmelig solid rundt magen. ”Det er brystkassen som henger litt langt ned”, som han sa. Han hadde en spesiell glede av å gi gaver, eller overraske med noe uventet og positivt. Få ting kunne glede han mer enn å se at noen pakket opp nettopp hans gave.

Flere har nevnt at som drosjesjåfør var han opptatt av å hjelpe eldre inn og ut av bilen.

Det er vel få ting som bevarer gutten i mannen mer enn fotballens uransakelige sprett. Harald var i alle år en ivrig tipper av fotballresultater, og så alle fotballkamper som var i Svolvær. Ville han selv gjerne vært en av heltene på banen, tiljublet av de beundrende skarer? Et gammelt bilde fra 1934 viser ytre-høyre Harald i fotballdrakt sammen med B-lagsgutta i Svolvær Ballklubb. Svolvær Ballklubb var en konkurrent til SIL , nystartet nettopp våren 1934. Dette er eneste gang Harald er på kartet som aktiv fotballspiller. Siden kjenner ingen til at han noen gang er observert i treningsdrakt, turnsko eller liknende. Han dømmer senere bydelskamper i den dressen han bruker når han kjører drosje.

Harald var med på å starte Svolvær Ballklubb. Han er styremedlem, og tar del i arbeidet med å bestemme fargene på klubbdrakten (gul og grønn), fastsette kontingent  og melde klubben inn i Norges Fotballforbund, Norges Landsforbund for Idrett, og Nordland Skikrets. Det blir i løpet av de første par årene vervet en rekke passive medlemmer i klubben, og mange av disse går til skimerket i klubbens regi. Medlemskontingenten er 3 kroner pr år, noe som er mer enn nok til å betale leien for SIL-banen. Det koster nemlig 150 kroner årlig. Klubben går imidlertid i oppløsning allerede i 1937, etter bare tre sesonger. Da er nettopp juniorlaget etablert. I denne prosessen får den unge Harald Johansen viktige erfaringer med det å drive en klubb. Han og de andre i styret har ambisjoner om at Svolvær Ballklubb skal være et korrektiv til SIL, nye folk og nye ideer skulle endelig få slippe til. For Harald blir nok dette nye initiativet en skuffelse. Hva som går galt vet ingen i dag, men det skal gå 12 år før han tar på seg et tillitsverv igjen.

Samme år som ballklubben legges ned, blir Harald far til et barn, uten at det blir til ekteskap og familieliv. Det blir kontakt mellom far og barn, eller barnebarn i ettertid. Harald forblir ungkar livet ut. Dette er et merkelig skjebnens lune for en mann som til de grader senere viser seg å trives sammen med barn og ungdom, og må ganske sikkert ha satt sine spor i hans sinn. På den andre siden er det kanskje nettopp hans rolle som enslig som tillater at han kan bruke alle sine ledige kvelder og helger på det som han er så flink til og liker så godt; barne- og ungdomsarbeid. Kan det være at han til en viss grad kompenserer sitt personlige savn av egne barn og eget familieliv ved å bruke all sin fritid på ”alle barn i byen”? Når nattbordskuffen ryddes etter Haralds død på vinteren i 1975, ligger det et bilde der. Det er ei vakker ung jente med mørkeblondt hår, hans datter.

 

Krigsårene går sin gang, og Haralds drosje likeså. Harald er godt likt som sjåfør, og det hender at han får betaling i form av naturalia, egg, multer og den slags. Da er det å oppsøke gode venner i familiekretsen og by på overraskelser. Han er alt annet enn gjerrig, også med drosjen blir det alltids råd med betaling i ettertid i et knipetak. Han spanderer store summer i bensinpenger når han senere frakter fotballspillerne sine ut på bortekamper uten å kreve bensinutgiftene tilbake. Han lytter gjerne i stedet for å snakke selv. Mange nevner den litt lave, rolige stemmen hans når han først sa noe. Han gikk gjerne i brune eller beige klær, og var en lidenskapelig sigarettrøyker. Mellom pekefingeren og langfingeren var huden mørkebrun av nikotin. Gjennom sine drosjeturer i førti år kjenner Harald til mangt og mye som foregår i byen. Alle kjenner han, og han kjenner alle. Ingen kan i ettertid huske at han noen gang kritiserer andre for noe som helst, heller tvert om, eller at han bruker bannskap i noen form, selv ikke av det uskyldige slaget. Det er liksom ikke naturlig.  

I 1949 dør Eldor, Haralds far, og eldstebroren Trygve overtar familiebutikken. Harald får ansvar for den lille hytta familien har snekret seg i Knutmarka. Han bærer inni seg et stort menneskelig overskudd, en kraftkilde som ennå venter på å få utløp. Har farens bortgang virket modnende på ham? Han tar imot et verv som oppmann for SIL, og etter to år som tilrettelegger på alle nivåer i laget, mest fokusert på seniordelen, blir han oppfordret til å være lagets første juniorleder. De unge er jo lagets fremtid. Skal noe bære frukt må det plantes, stelles og vernes først. Til det trenges det empati, hjelpsomhet og tålmodig innsatsvilje. Det lykkelige valg som juniorleder skjer i 1953. Harald Leonhard Johansen er nå 43 år gammel. Uten å vite det går han inn i sin siste tredjedel av livet, siste runde blåses i gang. Denne gangen er han med for fullt, for han er kommet på rett plass på banen. Overskuddskilden åpnes, endelig  kan det begynne å strømme, det han har å gi, det han har gått og båret på, det som har vokst seg større og sterkere innvendig i alle år.

 

Siste runde (1953-1975)

En lykkelig hendelse gir Harald en svært god start som juniorleder i SIL våren 1953. Norges Fotballforbund lanserer kampanjen om ferdighetsmerker i fotball for gutter under 16 år. Norge er inne i den store gjenreisningsprosessen etter krigen. Hele landet dirrer av kraft og optimisme. Landet skal bygges, alt skal bli bedre, alle piler peker oppover. Norske gutter skal ta svømmeknappen, friidrettsmerket- og de tre ferdighetsmerkene i fotball. Det er gjevt å ha på genseren, det! Midt i ungeflokken på idrettsplassen står Harald. Han har med fotballer i et nett, langt målebånd og stoppeklokke. Flere av guttene har allerede ventet en stund, andre kommer mer presis. Snart er ballene fordelt og de øver i smågrupper over hele banen. Harald måler opp distansen for langpasninger, og setter ut kjegler for føring med ball. Det varer ikke lenge før noen skal prøve seg. 15 tilslag uten bakkekontakt er første kravet. Harald teller stille i stor spenning, som han med hell prøver ikke å vise alt for tydelig, for ikke å distrahere utøveren. 9-10-11-12-13-14-15…., bronseballen i boks! Jeg ser ikke at han setter kryss i ei notisbok. Husker han hva alle guttene har gjort fra før, eller bare stoler han på at alle snakket sant hvis han spør? Jeg tenker aldri på slikt. Harald er Harald, han vet alt. ”Merketaking fra klokken 18.00 til 20.00” kan det stå i SIL-kassen på Kanstadhjørnet, gjerne de dagene det ikke er trening. Helst  blir merkene tatt sent utpå høsten etter alle seriekampene er ferdigspilt. Da har vi god tid på banen, og ferdighetene er ofte på topp etter mange treninger og kamper gjennom sommeren.  Kveldsmørket kommer gjerne raskt på, men Harald lyser med ei lykt han har, og vi holder på så lenge som mulig. Før jul sitter så Harald i den lille hybelleiligheten sin med taklampen tent. Han klikker i vei på sin gamle skrivemaskin  og gleder seg over ei lang liste med navn. Det er alle de som har tatt enten bronse- sølv- eller gullballen den høsten. Brevet skal til Norges Fotballforbund, Harald poster det selv i kassen som henger ved landgangen til sørgående hurtigrute.

Han må ha vært spent da han i -53 tok på seg det nye vervet i klubben; juniorleder. Vil de unge ta godt imot ham, vil han få til noe? Han er jo ikke selv noen fotballspiller, har ikke gjort noen bragder på banen, eller noe annet han kan skryte av. Men fra første stund må han ha merket at samspillet stemte. ”Alle ” strømmet til for å ta ”merket”!  Lille Svolvær er med en gang i fremste rekke i landet! Ytterst beskjeden tar Harald imot ros fra mange kanter, fra klubben, Lofotposten og fotballforbundet. Men innvendig må han ha merket en rolig tilfredsstillelse og trygghet bre seg gjennom kroppen. Han får det til! Han gir det han har- og får vennskap og tillit tilbake. Han er glad.

I 1955, ved åpningen av den tredje sesongen som juniorleder, setter han seg ned og skriver dikt. Det er formet som et livsens råd til en av mange fotballtalenter Harald har sett under merketakingen. Denne gutten kan holde ballen sprettende på hodet så lenge det skal være uten at den faller til bakken. Her er det ikke lenger snakk om å telle tilslag. Det er snakk om minutter, kvartersvis, ja- kanskje timer! Harald har oppdaget verdens beste ballsjonglør! Gutten skal nå konfirmeres, og på konfirmasjonsdagen mottar han følgende telegram:

”Til konfirmanten

Med fotballen på din panne

og troen i ditt sinn

da skal du sikkert sanne

at lykken den er din!

Harald.”

 

Diktet forteller noe om ro, orden og enkelhet i livet: Vær trofast mot dette, så faller alt det andre på plass. Harald skriver her om seg selv, samtidig som han når frem til noe allment, noe som passer for alle, også de unge i begynnelsen av livet. Han er 42 år, han har akseptert seg selv og sin egen situasjon. Slik han har det nå, slik er hans liv. Han sier ja til det, det er akseptert. Med denne holdningen forblir han trofast mot sin oppgave livet ut.

Den gode starten med merketakingen har gitt Harald kjennskap til en stor del av byens gutter, og han ser talentene. Han ser også at det ikke er plass til alle blant de 11 i førsterekka. Ut fra dette modnes ideen om bydelskampene. Harald vet nemlig hvor alle bor. Han kjenner og foreldrene og de pårørende. Han har jo vært innom familien med drosjen i forbindelse med reising, konfirmasjon, bryllup og begravelse. Rundt hvert et lite stortalent i Nerbyen, Storøya, Hjellskjæret, Nybyen og Stranda står det en kameratgjeng som identifiserer seg med strøket der de bor. Jevnaldrende gutter fra andre bydeler er fiender som vi slåss og har krig mot om våren. Som Nybyunge fra Gamlehjemsbrakka har jeg knapt vært i Nerbyen annet enn til og fra skolen helt til jeg fyller 13. Men Nybyen - vi er best! Jeg husker tydelig at vi vinner hver eneste bydelskamp vi spiller. Stor er min forbauselse når jeg i svært voksen alder ser av statistikken at det slett ikke var tilfelle.

Uansett - det blomstrer rundt Harald. Opp til 12 bydelslag er etter hvert i sving. Dette betyr ca. 150 spillere. Alle gleder seg, både deltakere og tilskuere. Hva har ikke dette å bety for identitetsfølelsen, at en hører til et sted, at en ikke står alene. Harald er en slik oppbyggende kraft, en leverandør av identitet og trygghet på veien til voksenverdenen.

Det er lett å føle at du blir verdsatt av Harald. Siden han er så nøktern i ordvalget,  veier hvert ord desto mer. Små sitater som dette er typiske: ”Det er bestandig farlig når RM har ballen.”  ”V hadde ikke mye han skulle ha sagt.” ”Det er en nytelse å se PA dempe en ball.” Positivt hele veien. Harald er en beundrer av den slepne teknikken, kroppsbeherskelsen og overblikket. Han omgir seg med ungdom som kan mer enn han selv, som har større talent, og han lar oss merke det uten at han sier så mye. Det faller ham naturlig å vise hver av oss stor respekt, noe som vi like naturlig gir tilbake. Han er selv en storrøyker, men alle vet at han vil bli skuffet om noen av oss kom med en røyk i munnen. Og hvem vil skuffe Harald? En gang spleiser guttene på en gave til han, men hva skal det være? Hva setter han pris på? Jo, når dagen kommer, pakker Harald opp en stor kartong med sigaretter! Indirekte har vi tatt til oss hans inkluderende måte å være på.

Harald har et særlig våkent øye for de av oss hvor ikke alt alltid er i skjønneste orden på hjemmebane. Kanskje mangler faren i familien, og Harald blir en liten reservepappa. Ei brusflaske eller varm pølse blir det alltid en råd med hvis noen har ”glemt”  lommepenger på en fotballtur som gjerne tar hele dagen. Han har alltid lomma full av småpenger som skrangler når han løper. Det er vekselpengene fra drosjen. I det stille kan til og med julenissen by på et par ski eller skøyter til noen som ellers ikke ville fått det!

Han disponerer ei lita hytte i Knutmarka. Ofte ber han med seg, eller får besøk av noen av gutta opp dit. Glad som han er i god mat, hender det at han lager livretten sin, fårikål, og spanderer. Utenfor er det spent opp et badminton-nett, og slik går timene mens sola seiler over Kongstinden.  På de dagslange bilturene vestover til bortekamper kan du ofte legge merke til at Harald sitter og småhumrer stille bak rattet på vei hjem langs Valbergveien mot fergeleiet på Smorten. Han koser seg når han lyttet til praten og diskusjonene i baksetet, som er fullstappet av guttespillere. Enkelt og ukomplisert samvær, det er livet!

Om og om igjen fortelles historien om han som alle blir glade i fordi han er glad i dem. Han må ha visst at han neppe kom til å bli en gammel mann. Hjertesvikt er en familiesvakhet, og han har hatt minst ett infarkt før slutten kom, kanskje fler. Til en voksen bekjent nevner han helt kort at det er netter han heller sitter i en lenestol og sover enn å legge seg ned i senga. Slik kan han ha kontroll på situasjonen med å rekke telefonen, eller få varslet andre i huset hvis noe skal komme på.

En dag i slutten av januar 1975 med sklett i lufta og slaps i gatene står lange rader av unger og voksne  på hver side av Gymnasgata og bort til døra på Metodistkirka. Det er alle de som ikke får plass inne i kirka, der flere voksne middelaldrende tøffe gamle fotballsparkere lar tårene renne fritt rundt den hvite kista som er begravd i blomster. Ut av døra bærer det, og Harald får seg en siste drosjetur opp til kirkegården under Geita. Kapellet fylles og salmesangen bruser av tunge mannfolkbasser, men med en stor del lysere barnestemmer blandet i. Gutter, smågutter, lilleputter, det blir ingen bydelskamper til våren. Og hva da med neste prosjekt Harald planla - myggklassen, de aller yngste? Hva med merketakingen? Hvem skal nå lyse med lykta på banen i mørke høstkvelder?

 

 Kapittel 23: En varslet skilsmisse

Det nordnorske mesterskapet i 1963 blir en suksess, men gir nok likevel ikke skisporten i Svolvær IL det løft man håper på. Alpint er en gren i fremgang, mens langrenn og hopp sliter mer. For å friste til deltakelse i Svolværmesterskapet i 1964  reklamerer SIL med at det hele åpnes med andakt, så blir det filming av selve rennet og deretter en oppvisning i kjøring med snøscooter, ”et fremkomstmiddel som er ukjent for de fleste”.

Sommeren 1964 starter arbeidet med å bygge lysløype i Svolvær. Den skal starte på Stranda stadion og ende opp i slalåmbakken, fire kilometer lang. Dette er lenge før motorisert løypelegging, så før trening må skifolket gå opp spor. Så kan treningen starte.

–      Sommeren 1965 kom jeg med på dugnad, men det var folk som Jon Reidar Jakobsen, Ivar Ødegaard og sønnene Rolf og Finn, Jan Rolandsen og Jens Holst som var pådrivere. Jeg hadde jenter som gikk på ski og mente det var viktig å være med på dugnad, forteller Rolf Johansen, som senere blir sekretær og så leder for langrenn i skigruppen.

–      Jon Reidar og Thor Arne Pedersen var trenere, men de ble mye alene. Foreldrene glimret med sitt fravær, så det var litt tungrodd. Pengene fikk vi in ved å arrangere fester, ha lotteri og selge såkalte ”Lofotplatter” som Dagfinn Bakke laget for oss. Økonomien var det som førte oss ut av SIL. Vinteren 1967 sendte jeg fire løpere til Hovedlandsrennet i Harstad, og aldri har jeg fått så mye kjeft som jeg da fikk av kassereren i SIL. Det var med på å starte diskusjonen som gjorde at vi gikk ut året etter. Vi var misfornøyd, og nok var nok.

 

I januar 1966 åpnes Lofotens første lysløype i Svolvær. Forspillet til den seremonielle del starter på torget, hvor et fakkeltog med 33 fakkelbærere av den yngre skigarde går til løypas utgangspunkt. De 33 faklene markerer de 33 lyspunktene i den 1,5 kilometer lange traseen, som er første del av den planlagte fire kilometer lange lysløypa. Ved løypas begynnelse er det møtt frem ca 300 skiglade mennesker. Komiteens formann, Jens Holst, takker med noen velvalgte ord for den innsats og den samarbeidsånd som har vært vist under dette arbeidet. Det er lagt ned 2.000 dugnadstimer og det har kostet 35.000 kroner å få lysløypen ferdig.

– Så snart snøen er gått bort tar vi frem redskapene og fortsetter på neste etappe, sier Holst, og overleverer så løypas første del til Svolvær Idrettslag ved nestformannen Bjarne Kristensen, som på sin side roser komiteen for imponerende innsats.

– De begynte for noen måneder siden bokstavelig talt med tomme hender. For meg står denne bragd fullt på høyde med en topprestasjon i aktiv idrett. Vi har her fått et bevis på at vi kan hvis vi vil.

Så overtar kraftlagets folk. Fra startområdet kaller man opp den andre enden av løypa via walkie-talkie, og lyset blir tilkoblet høyspentlinjen lengre inne i marka. Snoren klippes, og tilskuerne strømmer ut i sporet. Idrettslaget retter en inntrengende henstilling til de som benytter løypa. Da det ikke er rundløype foreløpig, men tre spor som må benyttes begge veier holder man til høyre og benytter midtsporet til passering. Og hundeeiere oppfordres til å la være å ta med hundene, de vil dessverre ødelegge sporet. I forbindelse med åpningen av lysløypa blir det arrangert  et treningsrenn. I 16 kuldegrader er det litt trått føre, men Håkon Størmer er raskest på de tre kilometrene.

 

Været er jo for øvrig sjelden noen god alliert for arrangører av skirenn i Svolvær. I februar 1967 ser Svolvær IL seg nødt til å avlyse et storslalåmrenn på grunn av et voldsomt regnvær. Dette skaper storm i spaltene til Harstad Tidende, som igjen setter sinnene i kok i Svolvær IL. Harstad-avisen drar blant annet i tvil berettigelsen av å avlyse søndagens storslalåmrenn, og har også for øvrig mange harde ord om avviklingen. Det som særlig vekker forbitrelse i SIL er de uttalelser som formannen i slalåmgruppen i Tromsø kommer med. Han retter til dels grove  beskyldninger som rennledelsen i Svolvær betegner som ærekrenkende. Løypesjefen forsvarer seg:

                        – Halve løypa var ”satt”. Regnet øste ned og vinden var temmelig hard. Ca. kl. 10.30 øket vinden på slik at det faktisk var umulig å stå oppreist i bakken. En av funksjonærene ble kastet overende. Funksjonærhuset midt i bakken fikk slitt løst et hjørne av taket, som er av bølgeblikk, og hadde ikke en av våre folk stått i nærheten og fått slått en tauende på dette, ville hele taket blåst av. Kl. 11.30 var vindstyrken ca. 8. I tillegg til dette var det ca. 30-40 cm. Overvann på vannet som må passeres for å nå bakken. Regnet øste fremdeles ned. Vi fant det da helt meningsløst og uforsvarlig å la rennet gå. Det hele ville lett kunne bli en parodi og lite sportslig. Det ville også vært helsefarlig for løperne som jo hadde måtte oppholde seg i bakken, gjennomvåt i flere timer. Under disse forhold mener altså Harstad Tidende og herr Finn Wiggen, Tromsø Slalåmklubb, at rennet burde vært avviklet!, svarer løypesjef Thor Johansen, som også har en klar oppfatning av hvorfor journalisten i Harstad Tidende gir et så skjev fremstilling: ”Han deltok selv i rennet lørdag, men kom ikke på resultatlisten. Det er ikke dette som biter deg? Du alpine journalist, dersom det bare er aldri så lite sportsånd igjen i deg, så tar du tilbake det du har skrevet, og da under fullt navn og ikke gjemt bak avisen. Vi skal da tilgi deg og du vil senere være velkommen tilbake til Svolvær.”

Fra resultatlisten i lørdagens slalåmrenn merker vi oss to svolværinger i 12-årsklassen, Trond Kildal og Arne Walter Mørch som allerede regnes som store talenter og vinteren 1968 blir de tatt ut til Donald Duck-mesterskapet på Kongsberg. De går i samme klasse, er speidere, spiller i skolemusikken og er bestevenner. Og de dominerer på resultatlistene.

Hugo Bjørnstad gjør mange fine plasseringer i langrenn, for eksempel en pen 8. plass på 5 km i det første hovedrennet for de yngste, der også Tron Martin Steffensen, John Ivar Johansen, Terje Normann og Geir Hasselberg deltar fra SIL. Og fra barneskiskolen til Jens Holst kommer det stadig nye talenter. I 1965 er det 100 deltakere, med Jon Reidar Jakobsen og Trond Forsmo som instruktører, og disse årene er det ennå stor aktivitet, også i hoppsporten. Bjørnar Krane er en av guttene som driver med hopp.

– Vi hadde hoppbakker i hele byen på den tiden. Vi hadde en i Dr. Daaesvei,  vi hadde Myrabakken og vi hadde en fra Marinehaugen og ned mot Marinepollen, som gikk rett forbi husveggen til en kar. Han var sint av seg og det gikk ikke bedre enn at han sperret av overrennet med en wire. Da vi kappet den av, ringte han politiet, og sånn var det at vi fikk forbud mot å bruke den bakken mer. Det var ikke noe særlig  organisert trening i starten, men vi hoppet etter hvert i Indrebakken, der henget i Kongstinden er i dag, og til slutt i selve Premiebakken, mitt lengste hopp er 47 meter. Jeg vant et par KM-titler, men sluttet i 1974. Jeg ba ledelsen i skiklubben om å få noen kroner i kilometergodtgjørelse for å kjøre min egen bil til et renn på Stokmarknes. De sa nei og mente jeg skulle ta bussen fordi de måtte ha et bilag til regnskapet. Samme helg sendte de 20-30 alpinister til Narvik. Da la jeg opp. Og jeg var den siste hopperen fra Svolvær, sier Krane.

 

Til tross for mange lokale renn i henholdsvis hopp, langrenn og slalåm, og med mange og gode utøvere, skal 1968 bli året der skigruppen i SIL legges ned. Allerede i slutten av januar 1968 er det full krise i skigruppen, og det appelleres til foreldrene om å ta et tak. Det kommer et lite løft, men de organisatoriske problemene er et faktum. Eilif Mosand sier seg villig til å være formann. Med seg får han Olav Nordli som nestformann, Thor Johansen og Svein Smaaskjær som oppmenn, Håkon Størmer som materialforvalter, Kari Størmer som leder i støttegruppen og Kiss Daae Hansen, Synnøve Jakobsen og Bjørg Nordli som styremedlemmer. Igjen er det optimisme å spore, men i bakgrunnen lurer gamle problemer.

Debatten om skifolkets tilhørighet i Svolvær Idrettslag er ikke av ny dato. Allerede på årsmøtet i 1955 blir et forslag om å gå ut av klubben nedstemt med knapt flertall. Fra midten av 1960-tallet blusser debatten igjen opp og det fremkommer et stadig sterkere ønske om en egen klubb for skiidrett. En av grunnene er misnøye med at fotballen i stadig større grad blir den dominerende idretten, og dermed binder opp mye av økonomien i laget, der det er felles kasse. Skifolket finner seg ikke lenger i å måtte gå og be om penger til en minste ting.

–      Det hadde utviklet seg over tid. Pengene gikk i vesentlig grad til fotball, men alpint var en gren i vekst. Vi hadde dermed større behov for penger og ønsket å bli herre i eget hus. Når vi spurte kasserer Reidar Størkersen i SIL om vi kunne dra på konkurranse svarte han ”gjerne, men dere må betale selv”. Vi var misfornøyd med ordningen, og det skjønte styret i idrettslaget, sier Jens Holst.

En annen årsak er i følge Lofotposten at de unge rekruttene irriterer seg over ”de administrative problemer som hemmer skisporten”. Hvert år er det problemer med å finne folk til styret. Dette vil bli mye lettere dersom skiidretten forlater SIL, mener mange skifolk. Disse signalene er etter hvert så sterke at noe må skje, og det skjer høsten 1968.

På idrettslagets årsmøte 24. november utsettes valg av styre til skigruppen. Odd Jakobsen, som også er leder i Lofoten og Vesterålen Skikrets, tar ordet og ber forsamlingen vurdere om ikke den beste løsningen kan være en egen klubb for skiidrett. Det nedsettes i stedet et utvalg bestående av Jakobsen og skiveteranene Jon Reidar Jakobsen og Thor Johansen, som får i oppgave å utrede situasjonen og fremlegge den for et ekstraordinært årsmøtet. Tre dager senere, 27. november sender disse tre ut en invitasjon til et møte i Odd Fellows lokaler 2. desember. ”Over hele landet har det vist seg  at det eneste riktige er spesialklubber. Det er for tungvint med en klubb som skal dekke alle idrettsgrener. Det har så lett for å oppstå gnisninger mellom sommer- og vinteridrettene”, het det blant annet i innkallingen.

Det møter opp 50 skiinteresserte i Odd Fellow den mandagskvelden. Pluss noen styremedlemmer fra SIL. Diskusjonen går raskt over i et konstituerende møte, slik møteleder Thor Johansen har lagt opp til. Konklusjonen er at man vil stifte en egen skiklubb. Den nye klubben tegner 76 medlemmer og kontingenten blir satt til 15 kroner for voksne og åtte for barn. Både Jon Reidar Jakobsen og Thorstein Berg jr. blir fremmet som kandidater til formannsvervet, og Jakobsen vinner avstemmingen 29-15. Berg blir nestformann.

Svolvær Skiklubb blir stiftet 2. desember 1968 og Svolvær IL legger formelt ned sin skigruppe 1. januar 1969. Men først må man komme til en avtale mellom klubbene. Det ligger store verdier i anleggene i Kongstinden. Klubbene møttes 11. desember klokken 19.00 i kantina til Lofotkraft. Fra Svolvær IL møter leder Robert Robertsen, som jobber i Lofotkraft og sannsynligvis får låne gratis møtelokaler i det nye administrasjonsbygget. Han har med seg Magnus Hansen, Arne Eilertsen, Harald Johansen og Steinar Molvik. Fra skiklubben kommer Jon Reidar Jakobsen, Odd Jakobsen, Thorstein Berg, Thor Johansen, Ivar Ødegaard, Eskil Bringslimark, Walther Mørch, Gudmund Gjertsen, Ronald Kirkhaug og Marie Berg.

Ronald Kirkhaug forteller senere om stemningen omkring bruddet:

– På den tiden var det ennå mange i Svolvær som drev med hopp og langrenn, og det var en utbredt følelse i skimiljøet at fotballen fikk for stor del av lagets inntekter. Vi hadde mange møter om avtalen, men ikke fordi vi var uvenner eller så fryktelig uenige. Mange av de som var ledere og utøvere drev jo med flere idretter i SIL, men vi trengte bare litt tid for bli enige om hvordan avtalen skulle se ut.

Det er onsdag kveld og forhandlingsmøtet i kantina drar ut. Fra SILs side ønsker man en overgangsavtale som skal gjelde i fem år, mens skiklubben foreslår to. SIL har akkurat søkt om 100.000 i tippemidler og frykter at splittelsen av laget kan komme til å gå ut over klubbens sjanser til å få penger til den planlagte nye grusbanen på Stranda stadion. Etter mye diskusjon og uenighet frem og tilbake ender det opp med at formann Robert Robertsen i SIL og formann Jon Reidar Jakobsen i skiklubben går inn i naborommet for å forsøke å bli enige. Når juristen og gullsmeden etter hvert  kommer ut etter en meget lang diskusjon er de enige om en avtale som gjelder til 1. juni 1971. Avtalen blir maskinskrevet på lysegrønt papir om kvelden 11. desember 1968 og signert Robert Robertsen og Jon Reidar Jakobsen. SIL overdrar vederlagsfritt til skiklubben alle lagets rettigheter til Premiebakken, slalåmbakken, skitrekket, Indrebakken og langrennsløypen med lys. Skiklubben overtar SILs ”skigjeld” og drift og vedlikehold av anleggene.  Hvis skiklubben i fremtiden skal opphøre, overtar Svolvær IL anleggene igjen. Alle puster lettet ut og sekretær Marie Berg kan i protokollen notere at det ”omsider ble servert kaffe. Møtet blir hevet ca kl 22.00 og alle gikk glade og fornøyde hjem”.

Var de fornøyde? Det kan se slik ut. En av dem som deltok i prosessen, Steinar Molvik, sier i ettertid dette om splittelsen:

– Jeg er slett ikke sikker på at det var noen ulykke at skigruppen gikk ut av SIL. Vinteridrettene har vist seg levedyktige og står i dag godt på egne ben.

Et halvt år senere skriver formann Jon Reidar Jakobsen i sin rapport til skiklubbens første årsmøte: ”Har så Svolvær Skiklubb sin berettigelse? Er den levedyktig? Vi tror vi må si et ubetinget ja.”

Likevel er det nok med et visst vemod Svolvær Idrettslag slipper skiidretten. Fra starten i 1913, da Hilmar Norgrenn løftet frem nasjonalsportens betydning, via skitalentet Eyvind Dundas, alpinsportens fremvekst etter krigen og alle de vellykkede store skiarrangementer opp gjennom årene i Svolvær, har skiidretten vært en bærebjelke i det byggverket som heter Svolvær Idrettslag. SIL står fattigere tilbake i 1969, men verden må gå videre.

Kapittel 24: Friidrettsboom

En lærer kom fra Sarpsborg

 

På slutten av 1964 har en ung lærer ved navn Steinar Molvik, som nylig er ankommet byen fra Sarpsborg, overtatt treningen av byens friidrettsinteresserte ungdommer. Sarpingen, som selv driver friidrett, ønsker å representere Svolvær IL, og dermed får idrettslaget sin første seniordeltager på årevis i herreklassen. Eldbjørg Susæg blir ikke lenger alene om å representere klubben i en nesten glemt idrettsgren.

SILs friidrettsgruppe sender ut et opprop om dannelse av en forening av friidrettens venner. Meningen er at man til å begynne med skal starte med  litt forsiktig friidrett og målet i år er å få medlemmene til å ta Norges Idrettsforbunds idrettsmerke og dette starter man opp med i løpet av mai med to ganger hver uke å gå en kveldstur med start fra idrettsplassen, de første gangene ca. 8 km.

I april 1964 er det overveldende oppslutning om Svolvær Idrettslags første innendørsstevne på mange år. ”Friidrettsgruppen i Svolvær Idrettslag arrangerte i samarbeid med den nystiftede Friidrettens Venner innendørsstevne i den høgre skole onsdag. Det er mange år siden det har vært avviklet slike konkurranser i Svolvær, og for arrangørene var det ikke så liten spenning foran stevnet, om det vil omfatte noen interesse. Gledelig måtte det derfor være å konstatere at hele 80 startet. Det var en overveldende deltagelse som nesten tok pusten fra arrangørene. Stevneavviklingen tok mellom 5 og 6 timer uten pause”.

 

I november 1964 skriver Lofotposten at 170 Svolvær-ungdommer vil være med på friidrettstrening. ”Hvis det går som Friidrettens Venner og lærer Steinar Molvik, 21-åringen fra Sarpsborg, håper og tror, vil Svolvær fra våren stille en representativ friidrettstropp på stevnene i Lofoten og Vesterålen. Det er årtier siden Svolvær sist kunne stille med friidrettstropper. I den langvarige dødperioden har Eldbjørg Susæg vært alene om å bevare tradisjonene. Nå trener 65 ungdommer fra 13 til 18 år systematisk og med liv og lyst. Hvordan kan denne revolusjonen ha skjedd?

Friidrettens Venner gjorde opptakten og det grunnlaget lokale ildsjeler dermed la,  fører nå den entusiastiske Molvik ut i praksis. Det har vært snakket mye om manglende interesse blant de unge i Svolvær, men den påstanden må nå en gang for alle være ettertrykkelig motbevist.

– Noen manglende interesse har i hvert fall ikke jeg oppdaget. Vi utlyste trening for aldersgruppen 10-18 år, og på et øyeblikk fikk vi 179 påmeldinger. Ideen fenget slik at jeg faktisk ikke torde vise meg i skolegården av frykt for å bli nedrent. Jeg kunne jo umulig ta meg av så mange, derfor begrenset vi treningen til å omfatte gruppe 13-18 år og tok ut 65 deltagere. Disse er nå fordelt på fire partier, som har sine faste treningskvelder. De eldste guttene har to kvelder pr. uke, de øvrige tre grupper en kveld. 40 gutter og 25 jenter er med, og de blir mer og mer interessert jo hardere treningen blir. For vi driver ganske hardt, sier Molvik. 

– Det var nærmest en tilfeldighet at jeg overtok treningen her i Svolvær. Like etter at jeg var kommet hit overvar jeg skolemesterskapet på Idrettsplassen. Under stevnet drev jeg litt trening for meg selv, og da elevene så at jeg klarte å støte kule 12 meter ble de interessert og begynte å spørre. Slik gikk det altså til, og jeg angrer ikke på at jeg tok på meg oppgaven. Det er morsomt å arbeide med så entusiastiske elever, og vi har det veldig moro på treningene. Jeg tror virkelig det skal bli noe av dette.

 

17. mai 1964 vekker så Svolvær Idrettslag opp en gammel tradisjon, ”Byen rundt”, som jo var alminnelig i 1920-årene. Det var start på torget, og ruten var Vestfjordgata, eller Gammelgata som den het den gang, rundt Jansenhjørnet, Lykthaugen, Aas-hjørnet og Storgata nedover til Fargehandelen. Blant de som var med og løp den gang var Harald Larsen, Otto Gabrielsen, Harald Christiansen, Arne Berg og Harald Helmersen. Rekordholderen i ”Byen rundt”, Harald Larsen, setter opp en vandrepokal til den som eventuelt løper bedre enn 4 minutter og 47 sekunder. Harald Larsen er ikke helt sikker på at den tiden er riktig, og vil helst ikke ha noe oppstyr om den saken. Men det er nettopp litt oppstyr friidrettsgruppen nå vil ha fordi den mener at dette er en utmerket anledning til å anspore dagens unge til å gå løs på rekorden. Distansen er nettopp oppmålt, for første gang visstnok. Den måler 1659 meter. Interessen for Byen rundt er økende og i 1965 vinner Olav Fladmark fra Henningsvær med tiden 5,12 minutter.

Hvordan det gikk med rekorden til Harald Larsen vites ikke, men friidretten i Svolvær IL blomster i alle fall. Gruppestyret, Bjarne Kristensen (formann), Georg Gjertsen jr. og Gunnar Mellem kan registrere et radikalt oppsving i interessen, et oppsving som allerede gir sine første utslag. En innsamlingsaksjon gir 697 kroner til friidretten, i romjulen starter en julemarsj med 25 kvinner og menn til start. Gruppen arrangerer en ”Gå-en-tur-kampanje med 105 deltakere. Det arrangeres idrettsmerkeprøver hver mandag, innendørs mesterskap i høyde og lengde for gutter med overveldende deltagelse. Ellers stiller gruppen i kretsmesterskapet for gutter på Sortland med fire deltagere – og fire gullmedaljer. I kule 15-16 år vinner Kjell Wiggo Eilertsen med 14,10 meter, i høyde 17-18 år Tor Arve Hansen med 1,60 meter, i lengde 11-12 år John Ivar Johansen med 3,96 meter og på 60 meter 11-12 år. John Ivar Johansen med 9,2. En lite påaktet, men viktig del av friidrettsgruppens arbeid på denne tiden, er å få flest mulig til å avvikle prøvene til idrettsmerket. Våre kilder kan være ufullstendige, men viser at følgende har mottatt idrettsmerkestatuetten: Per Frivik, Karl Jespersen, Knut Gjelle, Søren Skaar, Magnar Pettersen, Aud Krystad, Reidar C. Størkersen, Åslaug Jakobsen, Per Chr. Størkersen, Bjarne Kristensen, Bjarne Bjørgum, Eldbjørg Susæg, Richard Wangsvik, Magnus Aagaard Nilsen, Alf Knutzen, Marith Berg-Johansen, Viggo Berg-Johansen og Marit Pedersen. En enda høyere utmerkelse er “Kruset” og i 1968 mottok Per Chr. Størkersen dette under en tilstelning i Oslo Rådhus. Øvrige vinnere av dette er Åslaug Jakobsen og Reidar C. Størkersen som i 1977 i en alder av 56 år avla prøvene for 30. gang.

 

”Fin bredde over de yngstes kretsmesterskap”, skriver Lofotposten i 1965.

”Kampen om KM-tittelen ga riktignok ikke  oppsiktsvekkende resultater, men bare oppslutningen om mesterskapet viser at gjenreisingen av friidretten i kretsen er i godt gjenge. Tre klubber dominerer resultatlisten. Sortland tar gull i 8 av de 22 øvelsene, mens Andøygutten og Svolvær tar 6 hver. Torill Krane vinner lengde for piker født 199/50 (3,52), Kirsten Andersen vinner samme øvelse for piker født 1947/48 med 3,97 – og tar gull på 100 meter med 15 blank. Kjell Viggo Eilertsen, vinner kule for gutter født 1947/48 med 11,63 meter. Kirsten Markussen vinner 60 meter for piker født 1949/50 med 9,5 foran Krane på 9,6. Jan Erik Paulsen vinner høyde for gutter født 1947/48 med 1,53, samme høyde som klubbkamerat Per Kirkesæther.

Ellers tar vi med at Hugo Bjørnstad blir nummer 2 og Per Chr. Størkersen 3 i liten ball, mens Thor Arne Pedersen blir toer på 100 meter med 12,5. Det er ingen tvil; SIL er med i friidretten igjen, og Thor Arne husker godt denne perioden: 

–      Det var jo spennende da Steinar Molvik dukket opp i Svolvær som

 lærer, og ble trener. En dag på høsten 1964 stod det annonsert i Lofotposten at ungdom som var interessert i friidrett måtte møte på Hotel Lofoten. Det dukket opp en hel skokk med interesserte ungdommer! Treningen kom i gang på den gamle gymnastikken på barneskolen med Steinar som trener. Ingen av oss hadde noen særlig peiling på friidrett selv om vi hadde deltatt på skolestevner og slikt. Jeg hadde ikke tidligere deltatt i skikkelig organisert trening, men følte raskt at dette var noe jeg likte. Treningen frem mot 1965-sesongen var skikkelig hard synes de fleste av oss. Det var likevel ikke tvil om at flere i klubben kunne ha talent for friidrett. Jeg tror vi alle lærte noe av Steinar – ikke minst disiplin. Spesielt var det moro å løpe intervaller – og vi følte at vi stadig ble sterkere. Langkjøringene var det jeg likte minst, men kondisjonen ble kraftig forbedret og plutselig klarte jeg å holde følge med de andre på oppvarmingen. Vi hadde også mye styrketrening innendørs. Det var ikke noen tvil at denne treningen Steinar la opp til ga resultater. Resultatene på 100 meter og 200 meter ble stadig forbedret.

– Vi var et fast gjeng, med Trygve Nygård, Einar Størkersen, Odd Pedersen, Steinar Jakobsen, Jan Erik Paulsen, Gunnar Mellem, meg selv og flere til som møtte trofast opp på treningene. Løpsøvelsene var det som fenget mest, men det dukket også opp talenter i de tekniske øvelsene. Det kom sikkert også at det var det enkleste å starte med. Til tekniske  øvelser manglet vi stort sett alt av utstyr. I kule var Kjell-Viggo Eilertsen en lovende kar med gode 14,10 m i kule i klasse 15-16 år. Også Tor Arve Hansen viste gode takter i høyde. Konkurranseånden hadde festet seg, og på noen treninger kanskje i meste laget – for tilbaketuren på langturene foregikk ofte i stor fart. Det var viktig for mange å ”vinne” treningene. Vi løp gjerne (den gamle) veien til Osan hvor vi snudde. Dette var før brua kom. Flere kom til etter hvert vi som var med trivdes i friidrettsmiljøet og det var også et veldig godt forhold klubbene imellom.

– Personlig likte jeg de korte distansene best. På gatestafettene fikk jeg gjerne de korteste distansene. Jeg fikk bra resultatmessig fremgang. Jeg var ikke lite stolt da jeg på SILs årsmøte for 1965 fikk en pokal  hvor det stod ”Størst fremgang i 1965”. Friidretten var nok blitt min idrett, følte jeg. Vi deltok i flere stevner de to neste årene og mange av oss utviklet seg og ble ganske gode. Steinar var en meget inspirerende trener som gjorde at vi fikk troen på oss selv. Byen Rundt på 17. mai kom i gang igjen i 1964. Vi var også med i flere gatestafetter rundt om i Lofoten og Vesterålen. SIL-gutta hevdet seg godt og på Sortlandsstafetten i gutteklassen i 1965 var vi helt i hæla på Sortland. Resultatene på stevnene – som gjerne foregikk på elendige grusbaner – viste at det grodde bra på friidrettssiden i SIL midt på 60-tallet. Flere fikk æren å delta i interkretskampene i aldersbestemte klasser på laget til Lofoten og Vesterålen Friidrettskrets. Baneforholdene i Svolvær var ikke særlig attraktive. En noe humpete fotballbane var det vi hadde til rådighet. Det fantes  ingen rundbane på 400 m – det måtte vi merke  opp selv når vi skulle arrangere kretsstevne. Når vi dro på stafettene og stevnene var det gjerne hurtigruta eller lokalbåtene som ble transportmiddelet, og vi overnattet på skoler eller i telt. Men det var det vi var vant med, så den gang var det ikke noe tema. Jeg kan huske at under KM i 1966 på Dverberg tok vi hurtigruta til Risøyham og ankom dit på nattmårran. Så ble vi transportert med buss til Dverberg der vi måtte gå tre-fire kilometer opp til baneområdet, med sovepose og telt. Det var nok ikke den beste oppladningen, men vi var fornøyde. Resultatene ble heller ikke så verst. Vi tok med hjem mange KM-medaljer det året, forteller Thor Arne Pedersen.

  

Friidretten i Svolvær IL har sin glanstid i sesongene 1965, 1966 og 1967. Aldri har så mange drevet aktiv friidrett i Svolvær Idrettslag, men en kombinasjon av at trener Molvik drar til Tromsø for å ta lærerutdanning og at man fra kommunens side konkretiserer planene om å ta idrettsplassen i bruk til byggingen av ny barne- og ungdomsskole, fører til at den nedadgående kurven blir ganske bratt. Fra slutten på 1960-tallet og til slutten av 70-tallet er det bare sporadisk stevnedeltakelse av utøvere fra Svolvær IL, og da fortrinnsvis i distanseløp.

Men Steinar Molvik, sarpingen som mer enn noen andre sørget for friidrettens opptur midt på 1960-tallet, blir en viktig mann for idrettslaget i årene som kommer, først som håndballspiller på et fremadstormende herrelag, deretter i mange år som forbundsdommer både i håndball og fotball, og de senere år som dyktig idrettsleder og mangeårig styremedlem i Svolvær Idrettslag, men også som leder av Hålogaland Fotballkrets.

–      På den tiden jeg kom inn i idrettslaget var det mest ski og fotball det dreide seg om. Friidretten, om en da ser bort fra Eldbjørg Susæg, hadde ligget nede i flere år. En gjeng eldre hadde etablert «Friidrettens Venner» og da tror jeg at jeg ble sett på som en form for «redningsmann» som kunne hjelpe dem med å skape nytt liv. I alle fall ble det slik at mange jenter og gutter hev seg med på treningene i den gamle gymsalen ved gammelskolen nede i byen. Etter hvert ble det til at vi også deltok på stevner rundt omkring, forteller Molvik.

På 1980-tallet, tar han steget opp som nordnorsk toppdommer i håndball, først sammen med Jarl Strøm fra Svolvær IL. På begynnelsen av 70-tallet blir Molvik og Strøm plukket ut til å dømme kalottkampen mellom Nord-Norge og Nord-Sverige. Senere dømmer Molvik sammen med Hans Fagge fra Bodø; to høyt respekterte dommere som fartet land og strand rundt hver bidige helg i sesongen, en innsats som ble belønnet med topprangering blant dommerne i nord.

– Hvorfor valgte du vie mye av din tid til dommergjerningen?

–      På lærerskolen i Tromsø 1966-68 var håndball meget populært, og jeg fikk tilbud om å ta et dommerkurs. Jeg dømte etter hvert flere kamper, noe som gikk rimelig godt. Det gikk ikke lenge før jeg ble kjent med Hans Fagge i Bodø, og da strømmet oppgavene på. Jeg har dømt syv eliteseriekamper for damer og elleve kalottkamper mellom Sverige og Norge, og ble etter hvert forbundsdommer både i håndball og fotball. Selv om det medførte en del reising, var dømmingen, særlig i håndball, en del av et flott miljø.

Steinar Molviks lederegenskaper innen idretten blir lagt merke til, og det fører ham inn i lokalpolitikken. Han sitter som en markant ordfører i Vågan kommune i 12 år, og kan prege utviklingen av lokalsamfunnet, også når det gjelder idrettsanlegg.

–      ­Jeg mener det politiske miljøet ofte undervurderer idrettens betydning. Jeg har holdt på med idrett siden jeg var åtte år gammel, og dette - sammen med skole og utdanning - har tatt all min tid. At barn og ungdom får et godt idrettstilbud er av den aller største betydning for en god og trygg oppvekst. Hovedgrunnen til at jeg ble med i politikken var at jeg syntes det var for ille at det ikke fantes en innendørshall i kommunen. Åpningen av Våganhallen i 1985, da jeg nettopp hadde blitt ordfører, var et stort øyeblikk. Dessverre fikk ikke seniorhåndballen det løftet den nye hallen ga bud om. Jeg ser i ettertid at hallen kom for sent og at mange av håndballgruppens daværende ildsjeler var gått lei og var på tur ut.

–      Hva har vært ditt største bidrag til idretten?

–      Det var en stor glede for meg å få være med å skape nytt liv i friidretten. Som kasserer i 21 år å holde orden i økonomien i håndballgruppa, var også en utfordring. Ellers har tiden som forbundsdommer både i håndball og fotball gitt mange gode venner og minner. Fortsatt hender det at noen som jeg i dag ikke kjenner tiltaler meg med «der kommer han som ga meg gult kort», så det er jo mange ting man kan huskes for.

 

Kapittel 25: En finte av kommunen

SIL finner sitt hjem

 

På begynnelsen av 1960-tallet kommer de første tankene om en ny barne- og ungdomsskole i Svolvær. Byen er i vekst, etterkrigskullene er store og den gamle skolen tilfredsstiller ikke lenger tidens krav. Svolvær kommune, som den heter frem til sammenslåingen med Vågan og Gimsøy i 1964, er interessert i å bygge skolen på idrettsplassen i Nybyen. Idrettslaget føler seg nok litt presset i denne situasjonen. Det vil ikke ta seg godt ut om SIL hindrer utbygging av ny skole. Kommunen tilbyr også en kompensasjon; et helt nytt idrettsanlegg oppe på Stranda. Der skal det bygges en ny bane med løpebaner rundt.

30. november 1961 skriver Lofotposten at Svolvær Idrettslag krever ferdig hovedbaneanlegg og klubbhus på Stranda i bytte mot lagets bane i byen. Dessuten områder for treningsbaner, samt inngjerding. Et utvalg oppnevnt av laget har hatt et orienterende møte med representanter for kommunen, der lagets representanter la frem følgende forlangende: Svolvær kommune forplikter seg til å stille til disposisjon et område for et nytt idrettsanlegg på Stranda på ca. 26 dekar. Området skal gi plass for et hovedbaneanlegg i fullt ferdig opparbeidet stand med fotballbane 56x105 meter, og 400 meter løpebane, et disponibelt areal for treningsbane 60x100 meter og håndballbane 40x55 meter. Dessuten plass for tribune og nødvendige avtreder for publikum. Kommunen forplikter seg til å ta de nødvendige hensyn til parkeringsplass for sykler og motorkjøretøyer og for tilførselsveier til anlegget.                                                                                      

Kommunen må påta seg å føre opp et klubbhus med det nødvendige antall dusjer, avtreder. Huset bør inneholde fire avkledningsrom, dommerkontor og materialrom.

Anlegget skal inngjerdes. Hovedanlegget, klubbhus og inngjerding skal være fullt ferdig før det gamle idrettsanlegget forlates og overlates Svolvær kommune.

Planlegging og beskrivelser hva angår anleggets utforming, planering, drenering og alle arbeidsbeskrivelser skal forelegges lagets styre. Som kontrollassistanse skal partene benytte Statens Ungdoms- og Idrettskontor og være forpliktet til å følge de normer som STUI forlanger i de enkelte planer og arbeidsbeskrivelser.

      

Lagets formann Mikal Kildahl informerer årsmøtet i 1961 om at kommunens representanter i første omgang er meget imøtekommende, men at noe skriftlig svar på lagets forlangende ikke foreligger. Generalforsamlingen vedtar i samme forbindelse at lagets lovparagraf 10, siste setning, skal lyde: ”Forslag fra hovedstyret om overdragelse må godkjennes av ordinær eller ekstraordinær generalforsamling”.

Forhandlingsutvalget skal sammen med styret arbeide videre med saken, som senere skal forelegges på en ekstraordinær eller alminnelig generalforsamling.

Klubben ser mulighetene i det nye anlegget oppe på Stranda, der det er godt med plass til et idrettsanlegg – og rom for å vokse. På generalforsamlingen i oktober 1962 vedtar Svolvær Idrettslag – mot to stemmer - å overlate kommunen sitt stadionanlegg når det nye står klar. Kommunen skal innen sommeren 1965 ha bygget nytt idrettsanlegg med garderober på Stranda. Det er en absolutt forutsetning at det ikke skal bygges skole på banen i byen før Stranda stadion står ferdig.

Det gjør seg likevel gjeldende en viss frykt blant medlemmene for at kommunal sendrektighet skal føre til at man ikke får det nye anlegget bygget før kommunen tar nåværende stadion i besittelse. SIL ønsker seg en gressbane, men lagets forhandlingsutvalg finner ikke å kunne forlange gress i første omgang. Det mener noen er en tabbe. De hevder at får man ikke gressbane i første omgang, kan man skyte en hvit pil etter den når byen snart blir innlemmet i storkommunen Vågan og det blir enda hardere kamp om kronene.

 

Mens SIL kjemper for å ivareta sine interesser er det ikke alle som mener byens nye skole bør ligge på Svolvær stadion.  ”En skole på idrettsplassen i Svolvær blir en vanskapning. Det er min absolutte oppfatning at denne plassen, bare 14 dekar, blir for liten. Jeg tror det er riktig at vi nå så snart som mulig bryter over tvert med denne planen og straks tar sikte på å legge skoleanlegget til Knutmarka, hvor det er plass i massevis”, uttaler skoledirektør Olav Nyaas til Lofotposten i 1963. Men kommunen har bestemt seg. Det skal bli som planlagt.

En avtale mellom kommunen og idrettslaget fra 13. februar 1962 tilkjennegir de forpliktelser som Svolvær kommune inngår ovenfor Svolvær Idrettslag som kompensasjon for at idrettslaget avstår sin idrettsplass til skoleformål. Avtalen består av 6 punkter, hvor særlig punkt 2 og 4 i avtalen synliggjør dette.

Punkt 2: ”Svolvær kommune forplikter seg til å skaffe Svolvær Idrettslag nytt hovedbaneanlegg på Stranda i Svolvær i ferdig opparbeidet stand med fotballbane 65x100 meter og 400 meter løpebane. Videre forplikter kommunen seg til å yte kr. 80.000 i tilskudd til klubbhus på Stranda og kr. 20.000.-  i tilskudd til gjerde samme sted. Endelig forplikter kommunen seg til reguleringsmessig å sikre laget et ytterlig areal slik at området blir 25 mål.”

Punkt 4: ”Inntil hovedbaneanlegget på Stranda er overført Svolvær Idrettslag skal laget fortsatt kunne bruke den nåværende fotballbanen under rimelig hensyntagen til skolens behov”.

 

Når man i ettertidens lys leser disse avtaler kan det neppe herske tvil om hva avtalens intensjon er, nemlig å skaffe Svolvær Idrettslag en ny fotballbane på Stranda inklusiv 400 m løpebane som kompensasjon for den idrettsplass laget gir fra seg. Det skal imidlertid seinere komme nye avtaler som endrer noe på avtalen av 13. februar 1962. I tiden etter at denne avtalen inngås fortsetter Svolvær Idrettslag sitt virke på vanlig måte. Den gamle idrettsplassen i byen er i daglig bruk til trening og kamp og livet går sin vante gang. Etter  hvert oppstår situasjonen noen fryktet; det oppstår problemer fordi byggearbeidene på skolen vanskeliggjør bruken av gamle idrettsplassen.  Samtidig er nye Stranda stadion på langt nær ferdig. Saken kommer opp i kommunestyret  i desember 1967 hvor Høyres representant Jens Holst, idrettslagets mangeårige ildsjel, fremmer følgende forslag som blir vedtatt: ”Den delen av gamle idrettsplass som berøres av byggearbeidene blir å stille til rådighet for igangsettingen av byggingen av kompaktskolen senest 30. august 1968. Den gamle idrettsplass trekkes mot øst ut av selve byggetomten slik at banen kan brukes i en overgangsperiode.”

 

Avtalen av 13. februar 1962 om bygging av nytt hovedbaneanlegg på Stranda omhandler bygging av grusbane. Diskusjonene og kravet om at anlegget bør være en gressbane kommer etter hvert, men en gressbane vil ikke kunne nyttes til både treninger og kamper gjennom en hel sesong. Behovet for også å ha en grusbane  til trening og kamp  er åpenbar. 17. januar 1968 blir kommunen og idrettslaget enige om en ny avtale. 29. januar behandler formannskapet det nye avtaleforslaget  og i Lofotposten  2. februar 1968 slår avisen fast at etter politisk behandling er det klart for bygging av hovedbaneanlegg med gress fotballbane og løpebane, samt grus treningsbane på Stranda. Arbeidet med grusbanen skal starte i februar 1968 og gressbanen skal være sådd  innen 30. august samme år. Grusbanen skal finansieres av idrettslaget og være kommunen uvedkommende. Idrettslaget får et lån på 75.000 kroner og 100.000 i STUI-midler til bygging av grusbanen. Gressbanen blir sådd i 1969 og tas i bruk fullt ut sommeren 1970.

 

Når baneanleggene blir tatt i bruk mangler fortsatt tilfredsstillende garderobeforhold på Stranda. Leirvikhuset, som står mellom grusbanen og gressbanen er delvis bebodd og har ikke tilfredsstillende dusj- eller sanitærforhold, men blir benyttet som garderober i en viss grad. Dette er ingen tilfredsstillende situasjon og et utvalg blir satt ned for å se på forholdene. Kommunestyret slutter seg 11. mai 1971 til innstillingen fra utvalget, og en ny avtale lages. ”Vågan kommune skal ha hjemmel til området på Stranda mens Svolvær Idrettslag skal ha tinglyst bruksrett på 25 mål. Hovedbaneanlegget skal finansieres, bygges og eies av Vågan kommune. Grusbanen skal finansieres av Svolvær Idrettslag og eies av idrettslaget. Klubbhuset bygges og drives av Svolvær Idrettslag mot kommunalt tilskudd på 80.000 kroner. Klubbhuset eies av Svolvær Idrettslag. Gjerde rundt hovedbaneanlegget skal bygges av Svolvær Idrettslag mot et tilskudd på 20.000 kroner. Gjerdet eies av Svolvær Idrettslag. Leirvikhuset eies av Vågan kommune.”

 

I tiden som følger blir klubbhus bygget og gjerde reist. Den sportslige aktiviteten øker. Bedriftsidretten er i vekst, og forskjellige klubber og lag bruker Stranda stadion til trening og kamp. I 1975 blir det reist et flomlysanlegg rundt grusbanen, i et samarbeid mellom Svolvær Idrettslag og bedriftsidretten. Dette muliggjør at  trening og kamper kan avvikles etter mørkets frembrudd. Stranda stadion fremstår nå som et tidsriktig idrettsanlegg, og aktiviteten i SIL er stor, men eiendomsforholdene skal komme til å forsure forholdet mellom idrettslaget og kommunen. Svolvær Idrettslag er nå en betydelig anleggseier på Stranda noe som bekreftes i et brev fra Kultur og Vitenskapsdepartementet til Vågan kommune. Departementet skriver: ”Svolvær Idrettslag eier 2 grusbaner 618B/618F, samt lysanlegg 618C og klubbhus 618G. Vågan kommune eier gressbanen/løpebanen  618A,  samt garderobehus 618D og tennisanlegg 618E.”

 

Oversikten fra departementet om eierforholdene på Stranda er helt i tråd med  Svolvær Idrettslags syn, men Vågan kommune er nå tydeligvis av en annen oppfatning, nemlig at den gamle grusbanen er kommunal eiendom. I SIL er man opprørt. Det blir tatt et initiativ for å bringe Svolvær Idrettslag og Vågan kommune frem til en felles forståelse av eierforholdene på Stranda, og man nedsetter i 1988 et utvalg med representanter fra begge parter for å se på forholdene. Dette utvalg leverer en enstemmig innstilling som så går til behandling i kommune og idrettslag. Innstillingen konkluderer med at den gamle grusbanen på Stranda er Svolvær Idrettslags eiendom. Dette skal man nå juridisk få formalisert. Så skulle man tro at all tvil om eierforholdene på Stranda er historie. Utvalgets innstilling er jo enstemmig, noe som bekreftes i  brev fra Vågan kommune til Svolvær Idrettslag 8. februar 1989 skriver kommunen at ”ut fra den erkjennelse at det ikke har foregått noe reelt makeskifte mellom kommune og Svolvær Idrettslag da kommunen overtok tomta barne- og ungdomsskolen nå ligger på, og fordi de gamle avtalene med Svolvær Idrettslag er svært uklare har kommunens forhandlingsutvalg lagt vekt på å komme frem til et resultat som bilegger all strid om idrettsanleggene på Stranda.”

 

Det kan altså se ut som om Vågan kommune gjør sitt ytterste for å rydde opp i problematikken omkring eierforholdene på Stranda, men kommunen snakker med to tunger. Den enstemmige innstillingen fra det felles forhandlingsutvalget blir nemlig  endret på flere punkt under kommunestyrets behandling. Resultatet blir nå at Vågan kommune hevder å eie grusbanen. Vågan kommune kan neppe diktere og beslutte seg til å eie eiendommer som med rimelig tvil kan synes å være eid av andre, men det er det kommunestyret langt på vei gjør gjennom sine vedtak i møtet 1. mars 1989. Svolvær Idrettslag har gjentatte ganger i ettertid både skriftlig og muntlig påpekt ovenfor Vågan kommune at man må ha en ny gjennomgang av eierforholdene og bedt om nytt møte. Dette har kommunen avvist da man  mener at kommunestyrets behandling i 1989 satte en endelig  sluttstrek for denne saken. En mulig utgang på denne sak kan være å bringe eiendomsforholdene på Stranda stadion inn i rettsapparatet, men så langt har ikke Svolvær Idrettslag tatt et slikt initiativ.

 

 

En uteidrett vil inn…..

 

Håndballen følger selvsagt med opp til det nye anlegget på Stranda stadion, der den nye grusbanen i alle fall er bedre enn den gamle i byen. Likevel; håndballidretten er i endring, og skal SIL henge med må det bygges en idrettshall i Svolvær.

I 1969 oppnår man noe som hadde stor betydning for håndballgruppen – ikke på det sportslige, men på det økonomiske plan. Gruppen får da sin egen kasse. Det betyr at man bare har sine egne økonomiske problemer å hanskes med, og slipper arbeid med å dekke utgiftene til de andre gruppene innen idrettslaget. Samme år blir Svolvær IL tildelt nordnorsk mesterskap i håndball, et mesterskap som det ikke er søkt om, men som klubben blir forespurt om å ta. En ny inspirasjonskilde  til håndballsporten i byen, som selv dessverre bare kan stille herrelag til mesterskapet. Resultatmessig går det som forventet, med tap 12-17 for Bodø Håndballklubb, 12-21 for Bodø Militære og til slutt 11-20 mot Tromsø Håndballklubb. SIL når ikke opp spillemessig i denne turneringen, men et mønsterarrangement blir det likevel, selv om været lager problemer. ”Et kraftig regnvær natt til søndag holdt på å velte hele mesterskapet, men iherdig arbeid av arrangørene, med primus motor Steinar Molvik i spissen, la om banen og preparerte den omhyggelig, slik at ingen hadde noen ting å klage over”.

 

Steinar Molvik og Jarl Strøm blir 14 dager senere tatt ut som dommerpar til landsdelskampen mellom Nord-Norge og Nord-Sverige, og rekrutteringen til håndball er nå god. Pikelaget sikrer seg kretsmesterskapet dette året ved å slå IL Tor 6-2 i KM-finalen, og damelaget gjør det samme etter 12-5 mot Sortland og i siste kamp 5-5 mot Andenes. Fredrik Monsen, som trener pikelaget, har store forventninger til dette laget fremover, og jentene innfrir allerede året etter, hvor de når finalen etter å ha vunnet samtlige åtte seriekamper. ”De unge jentene spiller god og avansert håndball, med vekslinger foran motstanderens mur, som blir avsluttet med froskeskudd eller innspill til linjespillerne, skriver Lofotposten.” Damelaget har også fullt hus i serien, og guttelaget er også suverene. Tre KM-titler til Svolvær IL denne sesongen.

Etter kretsmesterskap til både damelaget og pikelaget kan Lofotposten i et intervju med Fredrik Monsen høsten 1969 slå fast at det gror godt på jentesiden i SIL. ”Laget har ikke tapt en eneste obligatorisk kamp i inneværende sesong, og med det spill som jentene leverte i søndagens kretsfinalekamp kan man så avgjort se fremtiden lyst i møte. Monsen, som til daglig er gymnastikklærer ved den høyere skolen, har her fått frem en gjeng med spillere som det absolutt bør satses på. Monsen kommer fra det sterke håndballmiljøet på Rognan, og er den som får mye av æren for oppsvinget i SIL”.

– Hva er årsaken til denne fremgangen, Monsen ?

– For å få frem et godt resultat er det meget viktig å få spillerne til å forstå nødvendigheten  av systematisk trening. Siden vi startet treningen etter jul har ingen vært borte fra en eneste trening, og det er jo ganske fantastisk når vi har en gruppe på 15 spillere.

– Hadde du ventet at pikelaget ville gå til topps i kretsmesterskapet ?

– Nei, sant å si kom dette meget overraskende. Da vi begynte treningene var det bare tre av jentene som tidligere hadde spilt håndball, og det skulle jo være et godt bevis for at trening gir resultater.

– Er det noen som du spesielt vil fremheve ?

– Håndball er et lagspill, og det som har vært vår force er laginnsatsen, og at vi har fått frem et meget godt miljø. Men skal vi først ta ut enkelte spillere kan vi ikke komme utenom vår gode skytterske Ruth Ottemo, som alene har stått for halvparten av våre 26 mål i serien. Videre har vi fått et godt keepertalent i Eirin Hovdan, men som sagt er laginnsatsen det fremste våpen.

– Og nå er det slutt med håndballen for i år ?

– Nei, treningen vil fortsette i samme spor som før, og vi arbeider for tiden med planer om en Bodø-tur hvor vi skal møte BHK. Vi har for øvrig tenkt å stille med to lag i serien til neste år, slik at alle jentene får anledning til å spille.

– Hvordan er treningsforholdene ?

– Innendørs er det ikke så store arealet å bevege seg på, utendørs er vi jo noe bedre stillet, men vi får gjøre hva vi kan med det vi har.

Sier Fredrik Monsen. Kampen for idrettshall er i gang. Håndball utendørs er i ferd med å bli noe som hører fortiden til, men det skal likevel gå mange år før SIL kan spille hjemmekamper i egen hall.